Den instrumentelle kulturpolitikken

Den instrumentelle kulturpolitikken er instrumentell fordi den er politikk

En kommentar til John Persen, ikke publisert

John Persens intense artikkel i Morgenbladet nr. 1/2002 der han kritiserer norsk kulturpolitikk er bemerkelsesverdig, fordi den i hovedsak bygger på en estetikk – det vil si et kunstsyn – som er over to hundre år gammel. Det han skriver kunne, med et par viktige unntak, like gjerne være skrevet av Henrik Wergelands far. Persens syn fortoner seg derfor meget gammeldags og konservativt. Det interessante er allikevel at han har så rett, og at den debatt han reiser er så aktuell. Hvordan kan det ha seg?

Det kan en side ved kunsten som Persen kanskje overser, fordi han selv sitter midt oppe i den som skapende kunstner. Kunst, slik Persen selv beskriver den, er det som ”umiddelbart virker behagelig på sansene”, som derved ”henvender seg til individets indre og dypere dimensjoner”, og blir ”sannhetens fremtredelsesform”, som har ”selvstendighet i forhold til virkeligheten”, som er et ”innhold som er blitt form”, som får ”det som ikke finnes til å bli merkbart, synlig, uttalt og hørt”, og som ”omformer og frigjør sanseligheten, fantasien og fornuften”. Hadde det ikke vært for at han også hevder at kunsten er ”knyttet til lyst” og ”begjær”, at den kan sanses også med ”lukt, smak og/eller følelse”, og er ”forankret i seksualiteten, både i skapelses- og opplevelsesprosessen”, kunne jeg tro at Persen var tilhenger av den Kantianske læren om det skjønne. Der er kunsten ikke det skjønne kunstverket, men den høyt oppdrevne evnen til å skape det, og det begjærfri behag uten lukt og smak er så å si (men ikke ganske) det subjektive kjennetegn på at noe er skjønt (og for oss, kunst). Fordi det er uten Kants begjærfrie behag kan Persens subjektive og ekstatiske kunstbegrep imidlertid lett forveksles med virkningene av alkohol, narkotiske stoffer, religiøs åpenbaring eller forelskelse.

Persen overser etter min mening at denne estetikken, i betydningen læren om det skjønne, bare tilhører én kultur, og det er den europeiske, og ikke for eksempel den samiske eller pakistanske. Når samer eller pakistanere dyrker kunsten, er de blitt europeiserte, det vil si fått del av den europeiske kultur, men bare dersom det begjærfri behag er tilstede ved komtemplasjonen av det skjønne, og behaget ikke er knyttet til lukt, smak eller noe taktilt. I motsetning til kulturer, som det er mange av, er det bare én kunst og den er hevet over det nasjonale, men ikke det kulturelle. Kunstens stadig større utbredelse er en del av globaliseringsprosessen, på linje med industrialisering, kapitalisme, frihandel, demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet, rettssikkerhet, forskning, sekularisering og mange andre underliggende verdier som preger norsk kultur, og dermed også norsk kulturpolitikk. Kunsten innebærer å anvende et særegent og historisk sett nytt perspektiv på verden som på 17-1800-tallet ble utviklet i den europeiske kulturkrets, som Norge – men ennå ikke Sameland – da var en del av.

Helt fra Norge ble et relativt selvstendig land i 1814, har kunstpolitikken vært en balansegang mellom det nyttige og instrumentelle på den ene siden, og det opphøyde og altruistiske på den andre. ”Børs og katedral” er en metafor som bare dekker ett aspekt ved denne balansegangen. Det nasjonale versus det internasjonale, distrikt versus sentrum, egenaktivitet versus elite, amatør versus profesjonell, håndverk versus inspirasjon, institusjon versus kunstnerskap, målrasjonalitet versus verdirasjonalitet, kvantitet versus kvalitet, utenrikspolitisk representasjon versus kunstnerisk deltakelse, helse versus eksistensiell angst, osv, er andre kunstpolitiske motsetninger som kulturpolitikken må balansere. Slik er det i alle land som har et kunstbegrep som Persen. Så lenge kunsten er gjenstand for politikk, slik den jo er i kulturpolitikken, vil denne dobbeltheten alltid være til stede. Staten vil aldri bevilge store midler til noe som ikke er positivt, samfunnsbekreftende og bevarende. Ellers ville politikere ikke vært det de er, nemlig politikere.

Når kunsten har fått en tilstrekkelig politisk verdi, blir den statsstøttet og derved institusjonalisert, fordi det som ikke er institusjonalisert ikke kan komme på statsbudsjettet. Når den har fått en tilstrekkelig økonomisk verdi, blir kunsten sponset. Det er bare mesener som deler kunstnernes verdirasjonalitet, hverken staten eller næringslivet. Det Persen etterlyser, er en stat som vil opptre som en mesen. Slike politikere har ikke staten, og departementet temmet de byråkrater som tenkte som mesener da det ble et Kulturdepartement.

Statens mesen heter idag Norsk kulturråd. Størrelsen på Kulturrådets budsjett, graden av øremerking av dets midler, og dets frihet til å fordele midler på kunstnere, kunstprosjekter og kunstinstitusjoner er de tre viktigste målestokkene for den armlengdes avstand som eksisterer mellom stat og kunst. Budsjettet er så lite at det egentlig bare rekker til å opprettholde en fri skjønnlitteratur, i nært samarbeid med markedet. Øremerking er et av statens instrumenter for å oppnå målrasjonalitet. Øremerking er derfor utpreget, og kommer til uttrykk i et utall ”støtteordninger”, også i Kulturrådet. De er kunstnerisk uproduktive, fordi de i det lange løp kan lede til at intet skjer dersom det ikke er en støtteordning for det. Friheten til å fordele midler er ganske stor, men hemmet av øremerkinger, og dessuten utsatt for politikernes tendens til å ville overstyre rådet. Norsk kulturråd får ikke lov av kulturpolitikken til å være mesen fullt og helt. Det bevilger penger fra noe som på papiret kalles Norsk kulturfond, men fondet eier ikke fem øre. Derfor lever Kulturrådet av de midler som politikere bevilger hvert år, noe som ytterligere reduserer avstanden mellom politikk og kunst. Et reelt Kulturfond, tilsvarende for eksempel en bagatell av 10% av aksjene i Statoil, eller 2% av Oljefondet, ville gitt langt større spillerom for en fri kunstpolitikk.

I motsetning til Persen tror jeg at det instrumentelle er en nødvendig del av kulturpolitikken, fordi den er politikk. Jo mer det med hell ropes på statlig støtte til kunst, jo mer instrumentell vil derfor kulturpolitikken bli. Staten er derfor ikke løsningen, men problemet, så lenge den kunstneriske verdirasjonalitet får dominere ressursbruken. Mitt forslag er: døp Norsk kulturråd om til Norsk kunstråd I og begrens dets formål tilsvarende, øk dets ressurser til det dobbelte ved etableringen av et stort fond, og gi det full frihet i forvaltningen av fondets avkastning. Etabler så et Norsk kunstråd II, med samme arbeidsvilkår. La begge konkurrere med hverandre om hvem som har støttet den beste kunsten. La Persen være dommer. Taperen må hvert år la vinneren disponere 25% av sitt budsjett neste år.