| Til Kunstteori og utstillingsteori |
Skrevet en gang rundt 2008, ikke publisert.
Filosofen og kritikeren Arthur Danto refererer i boktittelen ”The Transfiguration of the Commonplace” til kunstens evne til å gjøre hverdagsobjekter til kunst – til objekter for begeistring, intellektuell innlevelse og ærbødig beundring. Han overser imidlertid at kunsten også kan gjennomføre en motsatt transfigurasjon, nemlig hvordan det vakre gjøres til noe kjedelig, overfladisk og foraktelig. Dette vil jeg prøve å illustrere ved å sammenligne kitschmaleren Odd Nerdrums malerier med kunsteren Jeff Koons kitschfigurer.
Som kunstnere – det vil si som dyktige utøvere av en kunst – har Jeff Koons og Odd Nerdrum ett felles, nemlig det at betegnelsen kitsch knyttes til begges arbeider. Det er imidlertid en påfallende forskjell i hvordan betegnelsen brukes på dem. Når den anvendes på Koons’ arbeider er det for å si at de ligner kitsch, men at de egentlig er kunst. Når den anvendes på Nerdrums arbeider, er det for å si at de ligner kunst, men at de egentlig er kitsch.
Hva er det som gjør denne speilvendte bruken av betegnelsene kunst og kitsch mulig?
Opprinnelsen kan ha en historisk forklaring. Ordet ”kunst” skiftet referent i løpet av annen halvdel av 1800-tallet. Tidligere viste det til en høyt oppdrevet ferdighet i å fremstille mesterverk – det vil si det skjønne i maleri, skulptur, arkitektur o.l., som ble betegnet som de skjønne kunsters frembringelser. Mot slutten av 1800-tallet kom det til å vise til resultatene av disse kunstene, altså til deres frembringelser, det som også tidligere ble kalt kunstverk. Først nå kunne man peke mot et objekt, og si ”det er kunst”. Hvis man ikke likte det man pekte på, fordi det ikke tilfredsstillet ens egen høye smak, kunne det nå gis etiketten ”kitsch”, som betegnet objekter som bare tilfredsstiller den lave smak. Begrepet kitsch står altså i motsetning til det moderne begrepet om kunst som et høyverdig objekt, ikke til begrepet ferdighet i å fremstille det skjønne. Med denne historiske endringen i minne, er det derfor ikke paradoksalt å si at Nerdrum lager høy kitsch med stor kunst, mens Koons lager stor kunst med lav kitsch.
Det er to karakteristiske forskjeller mellom Koons og Nerdrum i forholdet mellom kunstner og verk. Mens Nerdrum selv står for fremstillingen av sine arbeider fra idé til ferdig produkt – slik dagens kunsthåndverkere fremhever at de gjør – står Koons bare for idé og design, men lar en stor assistenstab stå for den tekniske perfeksjonen. Med den betydning ordet kunst og idé hadde før midten av 1800-tallet, kan vi si at Nerdrum behersker hele kunsten, mens Koons bare har ideen. Om vi ser på kunstverk som kunstnerens tale, betyr det at Nerdrum behersker alle retorikkens – eller talekunstens – momenter, mens Koons bare vet hva han skal si og hvordan, men selv hverken kan skrive eller fremføre talen. Han har konseptet, men behersker ikke kunsten, og er derfor konseptkunstner, det vil si en virkelig kunstner.
Den andre påtakelige forskjellen består i deres forhold til sannheten i sine motiver. Koons tale er ironisk, fordi hans arbeider ikke skal forstås bokstavelig. Han taler mot bedre vitende – fordi han lager kunst som ser ut som kitsch. Den som tar hans arbeider på alvor, som pornografi, nipsfigurer eller hvit neger med apekatt, ser ikke ironien og dermed heller ikke kunsten. Han henvender seg med smil om munn til de bedrevitende, de som ikke tar hans tale bokstavelig, men skjønner hva han egentlig mener, fordi de vet hva kunst er. For å sikre seg at hans popstjerne med apekatt av det brede publikum skal oppfattes som kunst, og ikke bokstavelig som kitsch, har Astrup Fearnley Museet fylt to vegger med forklaringer som en ramme rundt verket – en katalog på veggen. Koons’ arbeider ligner camp, der kunstneren ler først. Nerdrums tale, derimot, er naturlig, fordi han søker å tale sannferdig om det han vet og ser. Kitsch er det, sier Nerdrum, når kunstneren gråter og kritikeren ler. Han henvender seg til de uskyldige, som ikke ser en fordekt mening bak budskapet, men som leser hans kunstverk som speilinger av det sanne og skjønne. De ser det ikke som kunst, men som åpenbaringer av sine skjulte lengsler, som frembragt med stor kunst. Bare de som ser hans malerier som kunst, ser dem som kitsch, som noe latterlig. Hans posisjon blir den utopiske – det som ikke har noe sted, fordi han ikke gis noen plass i kunsten. Med Siri Meyer kan vi derfor si at Nerdrum deltar i en utopisk og Koons i en ironisk diskurs. For Koons er kitschen ironi, for Nerdrum er den alvor.
I tradisjonell forstand – før kunstbegrepet skiftet referent – er det Nerdrum som er kunstneren og hans malerier som er kunstverk. Koons er da narren, som kan latterliggjøre hoffets smak uten å bli straffet. Men i moderne forstand er det Koons som er kunstneren, som med sine narrerier skaper det ekte, det som er kunst. I dag er det Nerdrum som er narren, fordi han ikke gjør narr.