Kunstsosiolog dr. philos.

Denne terroren

| Til Kunst- og kulturpolitikk |

Denne terroren – en kulturpolitikk med andre midler.

Skrevet etter 9.11 – angrept på Twin Towers i New York.

Denne terroren dreier seg ikke om det, det vanligvis kriges om: territorier, nasjonal frigjøring og selvstendighet, minoriteters kamp mot majoriteter, flyktningers krav på sitt fedrene land, eller motsetninger mellom stammer, raser, mafiagrupper, partier eller religioner. Denne terroren har kultur både som mål og middel, og det er vår kultur som både er dens angrepsmål og viktigste våpen.

Terroren er rettet mot den moderne kulturen; mot dens tro på individets ukrenkelighet og tankefrihet beskyttet av et demokrati, på bekostning av kollektivet og dets føreres makt og tankens underkastelse under religiøs tro; mot overbevisningen om vitenskapen som fornuftens hegemoniske grunnlag, i motsetning til troen på overleverte kanoniske skrifter og de skriftlærdes skolastiske tolkninger; og mot overbevisningen om det gode fremskrittet forstått som økt materiell levestandard, og ikke som fremgang i moralsk og sedelig renhet.

Den er rettet mot globalisering, som vi forstår som en deltakelse av alle kulturer i en felles kultur, men som terroristene forstår som en utbredelse av vår moderne kultur til alle verdens hjørner, på bekostning av deres egen. Den er rettet mot globaliseringens belønninger, som er forbruksgoder og underholdningsindustriens frigjøring av mennesket fra moralsk angst;  mot dens kjødelige fristelser, som er nakenhet og seksualitet utenfor det ekteskap førergruppen har velsignet; og mot kvinners frigjøring, fordi deres frigjøring er det modernes mest private konsekvens og den største trussel mot menns religiøse og politiske makt. Taktisk er den rettet mot globaliseringens motor, som er kapitalismen, og dens politi, som er den amerikanske militærmakt. I World Trade Center fant terroristene den globale kapitalismens fremste symbol og dets mest sårbare punkt, i New York dens mest liberale, åpne og globale by, i USA dens ideologiske lederskap, og i Pentagon globaliseringspolitiets hovedkvarter

Denne terroren er rettet mot globalisering på den europeiske kulturs premisser, men dens våpen har den samme globalisering som forutsetning. Den finansieres gjennom den globale kapitalisme, bruker internasjonal luftfart som våpen, vestens åpne universiteter som vertskap, dens åpne byer som skjulested, dens åpne arbeidsmarkedet som alibi, internett og mobiltelefoner som kommunikasjonskanal. Det selvmorderiske ved terroren symboliserer at terroristene vil ødelegge det moderne, og derigjennom gjøre sin egne våpen ubrukbare. Og den bruker en høyt utviklet kulturkritisk evne som grunnlag for strategi og taktikk. Den største terrorist er også den største antropolog.

Men verst av alt ved den globaliserende modernismen er det europeiske kunstbegrepet. Det truer ikke terroristene at vi kan gjøre et stygt pissoar til kunst, eller et vakkert maleri til kitsch. Men det truer dem at vi kan gjøre deres hellige objekter til kunst, musealisere dem og derved tømme dem for hellighet og fylle dem med vår kunsthistorie. De måtte ødelegge de store buddha-statuene – ikke så meget fordi de representerte en guddom, men fordi modernismen truet med å gjøre dem til kunst og kulturminner og dermed gjøre alle til vantro. Buddha-ødeleggelsene i Afganistan kan sees som det symbolske forspillet til den store terroren i New York. To statuer, to tårn. Denne terroren er kulturpolitikk med andre midler. Å forstå denne terroren bare som terror, er å misforstå og undervurdere dens kraft, og kan føre til antiterroristiske tiltak som vil forsterke terroren. Denne terroren må også møtes med endring av vår kulturpolitikk, ikke bare av vår forsvarspolitikk.

Disse terroristene kan ikke straffes med døden, fordi en død for våre hender mot deres sak er deres høyeste belønning. Deres handlinger beviser deres gudstro, deres gudstro sikrer dem frelse, og deres martyrdød fremskynder frelsen. Nøkkelen til svekkelse av denne terrorismen kan synes å ligge hos Islams religiøse ledere og deres fortolkning av frelseslæren, og i en mindre aggressiv universalisering av europeiske kulturverdier, herunder kapitalismen og kunstbegrepet.

| Til toppen |