| Til Kunstteori og utstillingsteori |
Notat til Lars Vilks, lørdag 3. oktober 1998.
For et par dager siden var jeg til stede ved et par foredrag ved Museet for Samtidskunst (tema: kontekst og kurator) og etterpå var vi noen sammen som gikk ut, bl.a. Karin Blehr. Under debatten i museet, som jeg deltok i, hadde hun spurt hvilken litteratur jeg hadde som bakgrunn for noen av mine resonnementer, og blant de jeg nevnte var Mieke Bal og deg. Det fremgikk senere at hun ikke ser deg som en helt «korrekt» referanse å ha når man snakker om kunst. Du ble utlagt av henne (i samtalen etterpå, på Engebret) til å mene at det bare var konseptkunsten som idag var å regne som kunst som det var noe å regne med.
Slik har jeg ikke oppfattet deg, men det er noe i vår utveksling av kommentarer rundt mitt manus som gjør at jeg føler behov for en viss avklaring.
La meg da starte med noe jeg sa i debatten i museet, for å belyse det jeg mener er en tenkelig bakgrunn for Duchamps urinal og andre readymades. Jeg tok utgangspunktet i at det kunstbegrepet vi anvender først ble utviklet i løpet av annen halvdel av 1700-tallet i Europa, at det er et europeisk begrep, og at det faktisk også bare er gyldig innenfor en sosial kulturelite (Bourdieu). La oss tenke oss, sa jeg, at det på den tiden ble anlagt kunstmuseer, og at disse nå skulle skaffe seg det som man var begynt å omtale som kunst. Enhver gjenstand man da valgte ut som kunst ville da med dagens begreper være å betrakte som readymades, fordi intet var laget med kunstbegrepet i sinne. Duchamps, mente jeg, gjentok bare det som var blitt gjentatt omlag 150 år før i langt større skala. Dette illustrerer et poeng som jeg ikke synes alle har vært like oppmerksom på, nemlig at det bak enhver gjenstand eller handling vi kaller kunst, ligger et konsept. Ethvert kunstverk er i denne forstand et konseptuelt verk, skapt gjennom en tolkning som et tegn i et bestemt paradigmes språk. Det sanselige og sansbare kunstverket er der, men det er ikke det sanselige, men konseptuelle, som gjør det til kunstverk.
Det jeg har forsøkt å gjøre med «Formidler og formidlet» er å se på hvilken virkning selve kunstinstitusjonen har på konseptualiseringen av kunstverket, særlig den virkning som fremkommer av formidlerne som skriver kunstens paratekster og derved utpeker og «konstruerer» og forsterker kontekstene, som jeg betrakter som kunstens paradigme. Det er vår internalisering av disse kontekstene som skaper det usynlige prisme som gjør det vanskelig å se det konseptuelle ved ethvert kunstverk, slik at det istedet er det sanselige og sansbare trer frem som kunstverkets essens.
Jeg tror altså at kunstverket hele tider pendler mellom det sanselige og det konseptuelle, og at det sanselige alltid kan spille med i møtet med kunstverket, rett og slett fordi menneskets evne til å persipere fenomener og reflektere over dem er skapt slik. Så eksisterer selvfølgelig også det rent konseptuelle verk, som ikke forankres i noen fysisk realitet, eller der det fysiske – der det finnes – selv ikke fremtrer som del av «det kunstneriske», men bare er den container eller det skrud som bærer konseptet frem.
Som du antakelig kan tenke deg, er dette ideer jeg ikke er kommet frem gjennom å studere kunstfilosofi, kunstteori eller estetikk i lang tid, men gjennom en kunstsosiologisk tilnærming til forholdet mellom «formidler», kunstverk og kontekst.