| Til kunstkritikk og utstillingsomtaler |
23.10.2013 – ikke publisert
Kravet om at kunst i det offentlige rom skal bedømmes som om den befant seg i et galleri er blitt sterkere de senere årene. Det blir oftere plassert kunst i det offentlige rom som er ment å står fritt i form og innhold til rommets bruk. Tendensen skjøt fart etter at det tidligere Utsmykkingsfondet for offentlige bygg ble omdannet til det statlige KORO – Kunst i det Offentlige Rom. Det gjøres sterkere krav på at kunst i det offentlige rom skal ha samme frihet i sine uttrykk som i utstillingsrommene. Hva det offentlige rom brukes til for øvrig skal i henhold til et slikt syn ikke ha noen betydning. Når det er kunst der, skal den ha sin frihet. Den friheten må det offentlige roms brukere akseptere, selv om de mener at kunsten er upassende, stygg, smakløs, sårende eller på andre måter forstyrrende eller lite egnet for deres bruk av rommet.
Det kan reises flere innvendinger mot å betrakte det offentlige rom som et utstillingsrom, der kunsten har sin fulle frihet. En er at det offentlige rom er som en allmenning, som ingen enkelt brukergruppe bør kunne kreve en særskilt bruksrett til som andre brukergrupper ikke er inneforstått med eller som hindrer eller forstyrrer deres egen tradisjonelle bruk. En annen er at kunsten som kulturform særlig dyrkes av en kulturell elite, og at det er udemokratisk å utvide elitens gallerirom til også å omfatte det offentlige rom. Det offentlige rom estetiseres da på kulturelitens premisser. Det blir en symbolsk form for ekspropriering av fellesrom til fordel for ett segment av befolkningen, uten at andre brukere får noen erstatning i form av alternative rom.
En tredje innvending er at det offentlige rom er utydelig som utstillingsrom og dermed er lite egnet for kunstformidling. I utstillingsrom er det entydig hva som er kunst og hvordan den skal brukes. Som regel er det der flere hjelpemidler, som etiketter, kataloger, omvisninger og personer man kan snakke med om kunsten. I det offentlige rom mangler slike hjelpemidler, og kunsten blir svekket som kunst. Brukerne av rommet er ikke på kunstutstilling. De har ikke sine ”kunstbriller” på, og det kan ikke forlanges at de der skal se noe som kunst når de er der av helt andre grunner. I tillegg er det der så mange elementer som peker mot helt andre bruksmåter av rommet enn som utstillingssted. Dette reduserer kunstens egenverdi i rom som tilrettelegger for bruksmåter som er lite kunstrelevante. Kunsten mister den beskyttelse den har i gallerirommet.
Når brukerne av det offentlige rom protesterer mot kunst de mener ikke passer inn der, mener noen at det er sensur av kunsten. Det er å snu saken på hodet. Det er ikke sensur å være mot bestemte kunstuttrykk i det offentlige rom, det er å hevde egne rettigheter til rommet.
I en aktuell sak, der representanter for brukerne har bedt om å få slippe å få et bestemt kunstverk montert i en sentral del av et statlig bygg, har et par representanter for billedkunstnernes organisasjon kommet med ganske usmakelige argumenter for at kunstverket allikevel burde monteres. En anbefalte at ansatte som ikke tålte kunstverket måtte søke lege, en annen at de burde kunne sluses inn på sin arbeidsplass uten at de så kunstverket. Det er på tide for KORO å gjennomtenke konsekvensene av en galleritenkning om kunst i det offentlige rom.