| Hjem | Mine tema og tekster |
En fortelling om hvordan Karl Erik Harr gjorde meg til kunstsosiolog.
Skrevet 1.5.2020, ikke publisert
Når jeg leser Karl Erik Harrs nylig utkomne selvbiografi «Vindkast» på Orkana Forlag minnes jeg om hva som gjorde meg til kunstsosiolog.
I 1973 var jeg blitt styreleder i Tromsø kunstforening, og skulle planlegge utstillingsprogrammet for feiringen av 50-års jubileet året etter. Da jeg nevnte Karl Erik Harr som en av de ønskede utstillerne sa en av de lokale kunstnerne med bibelsk stemme: «Du skal ikke bedrive Harr!». Jeg forsto meningen: Det å male som Harr var å prostituere seg, den som stilte ham ut var hallik, og den som likte hans kunst hadde både dårlig smak og slett moral.
Uerfaren styreleder som jeg var, hadde jeg beundret Harrs storslåtte malerier av det nordnorske landskapet og lyset jeg selv ble fjetret av, hans naturtro havbølger, hans illustrasjoner til Hamsuns kjente romaner fra nordnorsk miljø, hans grundige kunnskaper om detaljer i nordlandsbåtens konstruksjon og rigg, hans intime stilleben av tradisjonelt husgeråd og båtutstyr, hans utrettelige observering av umerkelige skiftninger i små utsnitt av naturen gjennom året, hans personlig pregede formidling av nordnorsk kulturhistorie, hans bidrag til «den nordnorske visebølgen» og «de nordnorske festspillene i Harstad», og ikke minst hans innsats som kunstkritiker i Dagbladet.
Det jeg likte, skulle ikke likes og ikke stilles ut. Men jeg sto jo ikke alene med mitt syn. Harrs kunst ble likt og beundret av nesten alle medlemmer av den foreningen jeg var blitt styreleder for, og av et stort publikum. Jeg sviktet hverken mine gode smak, mine medlemmer eller foreningens publikum.
Bruken av det sjette bud for å stoppe en kunstner var første gang jeg ble oppmerksom på at kunstfeltet er preget av kamper og allianser. Det finnes ingen uskyldig eller nøytral posisjon. Det står alltid noe på spill for noen, også for en selv. En formidler formidler også sitt eget kunstsyn. Bak det søndagsopphøyede og allmenngyldige i kunsten ligger det også en hverdag av egne og andres interesser. Etter hvert ble det min store interesse å forstå, utforske og beskrive alt dette. Jeg ble kunstsosiolog.
En metodisk utfordring med å være kunstsosiolog er at du skal se kunstlivet utenfra, uten selv å ta parti for noen. Jeg måtte ikke være agent for noens interesser, især ikke mine egne. Det er ikke lett, for noe kunst forfører meg, noe ikke. Løsningen for meg var helt naturlig: Ingens smak er bedre enn andres.
I selvbiografien legger ikke Harr skjul på hva han har kjempet for, hvem som har bekjempet ham og med hvilke argumenter, eller hvem han selv har forsøkt å bekjempe. Den rikt illustrerte selvbiografien med hans eget bokdesign viser at jeg i 1973 gjorde et riktig valg.