| Til kunstkritikk og utstillingsomtaler |
Portrett av ung kvinne – en kritikk et Nerdrum-portrett i Diderots og Nerdrums ånd
Sommeren 2001 hadde jeg anledning til å se Odd Nerdrum male et portrett av en ung kvinne, helt fra begynnelsen, i løpet av to dager. Slik beskrev jeg det ferdige resultat, nesten ferdigskrevet da maleriet var ferdig. Portrettet er i privat eie. Teksten har aldri vært forsøkt publisert, og portrettet har aldri vært utstilg.
Gjennom en blomstrende eng gikk en ung kvinne opp fra stranden etter et bad. Sommerfuglene flagret lett bort fra sine besøk på blomstene langs stien hun berørte med sine bare ben. Hun myser litt i den sterke solen der hun ser litt ned på meg.
Rundt hele kroppen har hun drapert et badehåndkle for å varme seg etter badet. Hun holder det fast med den ene hånden. Nå drar hun det enda tettere rundt seg, først for å beskytte seg mot den litt kjølige havvinden, men etterhvert også for å beskytte den lyse kroppen mot den brennende solen. Bare hodet stikker frem bak den runde strandstenen, som gir en jordnær kontrast til den nesten eteriske tilstand som hersker rundt henne. Håndkledet er velbrukt. Saltvann og sol har bleknet det opprinnelig blå stoffet slik at det er nesten hvitt, og går i ett med de små lodne skyene som driver over hodet hennes. Det er som denne vakre piken har dratt en sommersky ned fra naturens egen klessnor og hyllet seg inn i den.
Den maler som har festet dette hodet til lerretet må ha dyppet sine pensler i en palett med farger, ikke fra malertuber, men samlet av sommerfuglene fra de blomster som hadde neiet til henne da hun gikk opp engen fra sjøen. De rødeste blomstene har gitt sine farger til de fyldige leppene, de lyse blå til skyggene som den høye solen skaper under nese og hake, de mørkere blå til de litt sammenknepne øynene, og de solgule til det litt runde ansiktets ennå ikke helt voksne former. Det var som hele naturen rundt henne hadde satt sitt direkte avtrykk på henne selv, som i et skjønt maleri som unndro seg plassering i epoke og stil. Jeg fikk en glad følelse av å se inn i sommerens lager av lykkelige, ubrukte dager.
Den unge kvinnen pliret litt ettertenksomt ut mot havet. En av de lyse sommerfuglene fra engen hadde fulgt henne helt opp, og slo med vingene ved det ene kinnet, som om den ville minne henne på at også hun nettopp hadde forlatt barnets verden og blitt voksen. Restene av en barnlig veslevoksenhet sto fortsatt igjen i hennes ennå ikke helt modne ansiktstrekk, der hun så store bølger slo over skjærene som beskyttet den rolige badeplassen innenfor. Solen og vinden skapte flagrende kniplinger av skum rundt de glattskurte bergene.
”Å være som fisken i havet” tenkte hun. Det er et bilde på et liv i harmoni med sine
omgivelser, med samfunnet. Men der er det også vind, bølger og skjær som kan true harmonien og livet. Du må selv styre livet ditt, tenkte hun, slik at det farlige blir en del av livet, og ikke noe som livet ditt styres av. Javel, livet er jo en seilas mellom skjær, som hennes far kunne si, en metafor hun før hadde ment var en klisje, men som nå, der hun satt, fikk sterkere poetisk kraft. Hun tok enda fastere tak i himmelduken rundt seg, og rettet blikket ut – denne gangen ikke mot havet, men mot det livet som lå foran henne. ”Jeg vil være meg selv” tenkte hun. ”Men jeg vil være det sammen med andre, som også vil være seg selv – sammen med meg”. I det samme hun hadde tenkt det, så hun på meg over stenen, som for å understreke alvoret i det. En svak fullmåne viste seg nå et sted over henne, samtidig som solen speilet seg i den lune viken der hun netopp hadde badet. Hennes liv – og sommerfuglens – lå spent ut mellom disse to tegnene for dag og natt, for fødsel og død.
Solen kjælte med ansiktet, og lot alle blomsterengens farger spille i dets unge skjønnhet. Jeg tenkte på en setning fra Diderots kritikk av et maleri av Chardin: ”O Chardin: det er ikke hvit, rød og sort du har på din palett: det er selve tingenes egen substans! det er luften og lyset selv som du tar på spissen av din pensel og påfører lerretet!”. Og, kunne jeg laget til for denne maler: også solen stråler ut fra dine pensler. Livet er som et lerret – du får det utlevert sammen med noen pensler og fargetuber, og så må du selv skape det bilde du ønsker gjennom dine egne valg og dine egne handlinger. Slik skaper vi også det bilde av oss selv som vi vil at andre skal betrakte.
Ja, herr maler – her er megen skjønnhet! Knapt noen kvinne er vakrere malt, og det uten at skjønnheten alene er blitt hennes kjennetegn. Hver del av ditt verk er fullkomment! Og komposisjonen – det som samler delene til den enhet av tid, sted, uttrykk og handling som du med så stor kunst har demonstrert i andre malerier – har enda en gang funnet sin fullendte løsning. Denne kvinnen har ikke bare et vakkert, men også livlig og tenksomt hode. Livet vil gi henne store verdier å forvalte, og dette maleriet skal bli en av dem. La hennes fortrøstningsfulle forventning til livet bli innfridd i like stor grad som hennes glede over denne sommerdagen og det portrettet den avfødte.