Skrevet 9.11.2003, ikke publisert
Den bastante avvisningen av en nødvendig debatt om den fremtidige virksomheten i Nasjonalmuseet for kunst i Aftenposten mandag 8. desember berodde kanskje på en bekvemt misforstått forestilling om at jeg ønsker å gjøre om vedtaket om å slå sammen en del statlige museumsenheter til én stor. Det bekvemme ligger i at man da kan argumentere mot noe jeg ikke har gitt uttrykk for, for derved å kunne unnlate å svare på det jeg spør om. Siden jeg absolutt er for en slik konsolidering, prøver jeg igjen å sette på dagsorden noen kunstfaglige problemstillinger som dette museet nødvendigvis må ta opp i nærmeste fremtid, og som mange flere enn meg både anser som uavklart og i offentlighetens interesse å få mer innsikt i. Jeg gjør det denne gang i form av direkte spørsmål.
Hvordan vil museet organisere forvaltningen, utstillingen og formidlinen av det samlede kunsthistoriske materiale det i dag forvalter, som skriver seg helt tilbake fra middelalderen?
Er det aktuelt å organisere museet etter epoker – slik at for eksempel det i kunstindustrimuseet vises kunst fra middelalder og frem til 1700-tallet, i Nasjonalgalleriet 1800-tallskunst, i arkitekturmuseet tidlig 1900-talls kunst og i Museet for samtidskunst nyere kunst, og slik at det i hver epokes utstillinger vises både billedkunst, kunstindustri, kirkekunst, folkekunst, arkitektur og for de seneste epokene også foto? Med andre ord: vil vi for første gang kunne få utstilt en samlet norsk kunsthistorie, eller må vi fortsatt slite med den foreldede inndeling vi har i dag?
Vil museet låne inn kunstverk fra andre statlige samlinger, for eksempel Historisk museum og Norsk Folkemuseum, for å gjøre denne kunsthistoriske fremstillingen mer fyldestgjørende enn de konsoliderte museenes egne samlinger tillater?
Vil museet inngå en avtale med Oslo kommune om at det omfattende og rosverdige utlån av arbeider fra Munch-museet kan utnyttes til å tilføre Nasjonalmuseet for kunst (og dermed Oslos innbyggere) verdifulle internasjonale utstillinger?
Hva vil museet gjøre med det ganske skandaløse forhold at det i landets hovedstad ennå ikke finnes en permanent historisk utstilling av norsk billedkunst etter 1945?
Hva er den kunstfaglige begrunnelsen for ikke å konsolidere det statlige Nasjonalt museum for fotografi i Horten inn i det nye museet, når fotografi i dag hører til de helt sentrale kunstmediene, og har samlinger helt tilbake til fotografiets barndom for over 160 år siden? Når kunstindustri og arkitektur skal inn i kunstmuseet, er det påfallende at det samme ikke skjer med fotokunst. Har det noe med fotomuseets forhold til sin grunnlegger og tidligere eier å gjøre?
Hvordan vil museet behandlet samtidskunsten i forhold til det materiale som ligger umiddelbart foran det i tid? Skal dette museet også drive en større kunsthall med vekslende utstillinger av samtidskunst, samtidig som det skal kjøpe inn kunst fra egne utstillinger?
Hvordan blir balansen mellom det historiske materiale og samtidskunsten i jubileumsmarkeringen på Tullinløkka i 2005?
Vil museet ta initiativ til en kuratorutdanning rettet mot samtidskunsten, slik Museet for samtidskunst ble bedt om på begynnelsen av 1990-tallet, men aldri tok ansvar for?
Er det fortsatt meningen å innlemme Henie-Onstad Kunstsenter i Nasjonalmuseet for kunst i 2005 (slik det antydes i kulturmeldingen), og hva er eventuelt den kunstfaglige begrunnelsen for det, og hvem har i så fall levert den? Trenger ikke norsk kunstliv en sterk alternativ røst til Nasjonalmuseet for kunst når det gjelder samtidskunst og moderne kunst?
Er det fortsatt meningen å innlemme Riksutstillinger i Nasjonalmuseet for kunst i 2005 (slik det antydes i kulturmeldingen), og hva er eventuelt den kunstfaglige begrunnelsen for det, og hvem har i så fall levert den?
Anses Riksutstillinger etter over 50 års virksomhet fortsatt som statens mest tjenlige redskap for å få vist god kunst rundt omkring i landet? Er det ikke et bedre alternativ kunstpolitisk sett å styrke de få, i mange år sulteforede kunstmuseene rundt om i landet for at de kan bygge opp egne samlinger og produsere vandreutstillinger, både av historisk kunst og samtidskunst? Trenger ikke andre landsdeler slagkraftige kunstmuseer som ikke drives som underbruk av Nasjonalmuseet for kunst, eller skal de bare være snille landingsplasser for det konsoliderte Riksutstillingers ambulerende utstillinger?
Hvilke ressurser vil Nasjonalmuseet for kunst sette inn på den kunstpedagogiske siden – vil det styrke den publikums- og skolerettede virksomheten både faglig og ressursmessig slik at Nasjonalmuseet for kunst på dette området kan komme på nivå med tilsvarende museer i mange andre land?
Vil Nasjonalmuseet for kunst oppgradere den faglige status for sin utdanningsavdeling, slik at dens personale er med fra første stund når det gjelder planlegging og drift både av permanente og midlertidige utstillinger?
Hvordan tenker museet seg de meget brukte utadrettede faglige tjenester samordnet, lokalisert og rustet opp – bibliotek, dokumentasjon, kobberstikk- og håndtegningskabinett, rådgivning, restaurering, skoletjeneste, informasjon, bokhandel, omvisninger, kurs og foredrag, museumsforening med medlemstjeneste etc. etc.?
Når avdelingsdirektør Stein Sægrov uttaler til Aftenposten at ”det som skjer videre nå utformes av museets ledelse og styre”, har han da pålagt dem å gjøre dette i lukkede rom, uten noen form for faglig, offentlig debatt?