Et kunstpolitisk opprop i 2004

Et levende kunstliv utenfor Oslo – en henstilling til det norske Storting

Utsendt 11.2.2004 til en rekke utstillingshaller i hele Norge, blant annet de største kunstforeningene, og til kulturdepartementet. Fra 2005 begynte staten for første gang å bevilge driftsstøtte fra en fast post på statsbudsjettet til det som etter hvert ble kalt kunstforeninger. De er samlet i interesseorganisasjonen Kunstforeningene i Norge, med bl.a. intendant Marianne Hultmann i Oslo kunstforening som initiativtaker. Denne utviklingen mot kuratorstyrte kunstforeninger som kalle seg kunsthaller, er beskrevet i min bok Publikum og kunsten. Kunstforeningenes historie i Norge siden 1836.

Et spøkelse går over Kunst-Norge – en styringsbyråkratisk sentralisering har tatt kulturpolitikkens plass.

Konsolideringen av de statlige kunstinstitusjoner i Oslo til et Nasjonalmuseum for Kunst har ledet oppmerksomheten bort fra det som i 30 år har vært en ledetråd i kulturpolitikken – desentralisering og demokratisering gjennom oppbygging av sterke regionale kulturinstitusjoner. For kunstmuseenes vedkommende fikk denne politikken sitt delvise gjennombrudd først med kulturmeldingen tidlig på 1990-tallet. Gjennombruddet var bare delvis,

fordi bare et mindre antall kunstsamlinger fikk nyte godt av den støtteordning som ble etablert under betegnelsen knutepunktinstitusjoner
fordi de midlene som ble stilt til deres rådighet var for små til at de kunne påta seg de forventede formidlingsoppgaver
fordi innkjøpsbudsjettene ikke tillot dem å føre en selvstendig innkjøpspolitikk, og
fordi de aller fleste større kunsthaller og utstillingssteder ble stående helt utenfor enhver støtteordning

Den kulturmeldingen fra 2003 som nå er til behandling i Stortinget har så sterkt styringsbyråkratisk fokus på Nasjonalmuseet for kunst at utviklingen i resten av landet blir helt neglisjert. Norsk kunstliv står i fare for å bli enda mer Oslo-styrt enn det allerede er. Kulturmeldingen ser ut til å innevarsle en tilbakevending til tiden før kulturmeldingene tidlig på 1970-tallet, da bare det som skjedde i Oslo hadde krav på nasjonal oppmerksomhet. Denne tendensen er det Stortingets utfordring å snu.

Sentraliseringen styrkes av det forhold at norske kunstkritikere flest arbeider under så dårlige økonomiske forhold at den uavhengige kunstkritikk er i ferd med å forsvinne. Da forsvinner også den kvalitetssikring som kunstkritikken skal bidra til, og den veiledning den kan gi Stortinget i bedømmelse av kvaliteten på landets kunstliv og på resultatene av dets egen kunstpolitikk.

Denne nasjonale skjevhet skyldes et særegent trekk ved den aktuelle kulturmeldingen som de tidligere meldingene ikke hadde – en konsentrasjon om forvaltningsfaglige og statlige sider, mens de kulturfaglige, det vil si de egentlig kulturpolitiske spørsmål, ikke drøftes. Resultatet er at Stortinget inviteres til å godkjenne en kunstpolitikk uten føringer som sikrer et levende og kunstfaglig sterkt kunstliv utenfor Oslo-området.

Dette kan vi ikke være med på. Vi ser det som et nasjonalt ansvar og som god kulturpolitikk å motvirke kunst- og museumsfaglig sentralisering gjennom fortsatt neglisjering av ressurssterke, kompetente og selvstendige regionale kunstinstitusjoner.

Derfor krever vi en kunstpolitikk som:

har sterke og uavhengige regionale kunstinstitusjoner som en bærebjelke, og som motsetter seg forsøket på å etablere Nasjonalmuseet for kunst som en overintendant for landets kunstliv, et nav som alle andre skal dreie seg rundt.

Derfor krever vi en kunstpolitikk som sikrer statlig og regional støtte til alle de større regionale kunst- og kunstindustrimuseene, slik at

de kan være kompetente deltakere i det nasjonale formidlingsarbeid, så vel i forbindelse med Den kulturelle skolesekken som i den internasjonale kunstutveksling
de får økonomisk grunnlag for en selvstendig innkjøpspolitikk for styrking av de regionale kunstinstitusjonenes egne samlinger
de kan ivareta de formidlingsoppgaver i sine regioner som Riksutstillinger med lite hell prøver å gjøre for hele landet med basis i Oslo
det kan stimuleres til faglig konsolidering av regionale kunstinstitusjoner, for eksempel kunstmuseer og kunstindustrimuseer
det kan legges til rette for internasjonalisering av de regionale kunstinstitusjonenes nettverk

Derfor krever vi en kunstpolitikk som

sikrer et økonomisk grunnlag for utøvelse av selvstendig kunstkritikk i alle landets regioner
innfører en statlig støtteordning for helt selvstendige kunsthaller for større vekslende utstillinger, som for eksempel:
- Tromsø Kunstforening
- Bodø Kunstforening
- Fylkesgalleriet i Namsos
- Trondheims Kunstforening
- Ålesund Kunstforening
- Bergens Kunstforening
- Haugesunds Kunstforening
- Stavanger Kunstforening
- Christiansands Kunstforening
- Risør Kunstforening
- Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal
- Skiens Kunstforening
- Bø Studentgalleri (under etablering)
- Galleriet på Notodden (tidl. Telemark Fylkesgalleri)
- Vestfossen Kunstverksted
- Drammens Kunstforening
- Galleri F 15
- Moss Kunstforening
- Oslo Kunsthall (p.t. ikke i drift)
- Kunstbanken på Hamar

Vi ber derfor Stortinget fatte følgende vedtak i forbindelse med behandlingen av Kulturmeldingen:

1 Stortinget ønsker et sterkt kunstliv i regionene, der kunstmuseer og kunsthaller med ressurser og kompetanse kan gjøre seg gjeldende både nasjonalt og internasjonalt. Det ber Regjeringen fremlegge forslag om hvordan dette skal realiseres i forbindelse med neste års budsjett.

2 Stortinget ønsker at ansvaret for det landsomfattende formidlingsarbeid som hittil har vært drevet av Riksutstillinger blir overført til regionale kunstinstitusjoner, sammen med ressurser til å utøve ansvaret.

3 Stortinget ønsker at det faglige ansvaret for det formidlingsprogram som inngår i Den kulturelle skolesekken blir desentralisert til det enkelte fylke og dets kunstinstitusjoner.

Dag Solhjell

11.2.04

| Til toppen |