Etikk og kritikk
Trykket i «Billedkunst» i 2002
Jørgen Lunds anmeldelse av min bok ”Formidler og formidlet. En teori om kunstformidlingens praksis” i Billedkunst 6/2001 representerer et slikt etisk og intellektuelt lavmål at jeg mot gode prinsipper ser meg nødt til å ta til motmæle.
Lund refererer ikke til hva boken inneholder. Det gir ham muligheter for å harsellere over innholdet, og tillegge boken intensjoner og oppfatninger den ikke har. Lund gir ikke leseren av sin anmeldelse noen mulighet for å skjønne hva slags bok dette er. Den handler stort sett ikke om det Lund fester seg ved, som tematiserer forhold boken ikke pretenderer å si noe om. Å bruke uttrykk som at boken ”i virkeligheten har” og ”påstår implisitt” opphøyer anmelderen til sannhetens forvalter, og antyder at jeg ikke vet hva jeg skriver om.
Boken handler rett og slett om hvordan formidleres handlinger rundt kunstverk er med på å danne forståelsesrammer rundt dem, og dermed påvirker vår opplevelse av kunstverkene. Dette er ingen ny eller original påstand, den utsies på mange måter i ulike typer faglitteratur. Boken går imidlertid lenger enn vanlig i å undersøke hvordan dette skjer i praksis. Dette systematiserer den i en teori og en metodologi, begge deler i vesentlig grad hentet fra humanistiske, og ikke samfunnsvitenskapelige fagtradisjoner. Kunstverk står ikke alene, men er som regel omgitt av formidlende tekster, tegn og handlinger, som i teorien kalles paratekster. De peker to veier: mot kunstverkene (”tekstene”) og mot deres forståelsesrammer, eller kontekstene. Formidlere utnytter kjente kontekster, de lærer publikum noen det ikke har kjent til før, men de skaper også helt nye forståelsesrammer. Hvem formidleren er, om det er Museet for samtidskunst eller et kunstnersenter, blir i seg selv en av kontekstene. Man kan gjerne si at paratekstene rammer inn kunstverkene, både bokstavelig talt og i overført betydning. I paratekstene kommer formidlernes tale til uttrykk. Denne tale har sine egne former og sitt eget innhold, som noe forskjellig fra kunstverkenes form og innhold. Paratekstene er etter denne modellen formidlingens former, mens kontekstene er dens innhold. Paratekstene blir derfor det erfaringsmateriale som må identifiseres og analyseres om kunstformidlingens form og innhold skal studeres. Siden formidlernes tale som regel skal fungere overbevisende, er analyse av deres retorikk en viktig metode i studier av kunstformidlingens praksis. Slike studier kan da få en kritisk og evaluerende funksjon
Et kjernetema i boken, som Lund ikke nevner, er formidlingsetikk. Et sentralt punkt i denne etikken er at formidlere og kritikere selv skal tydeliggjøre sitt kunstsyn, og ikke operere ut fra en fordekt eller påtatt nøytral posisjon. Lunds anmeldelse er et trist eksempel på kritikk fra en fordekt posisjon. Har han selv et syn på hva kunstformidling er, og hva en teori om dens praksis kunne bidra med? Det får vi ikke vite, men den bedreviterske retorikken i anmeldelsen lar oss forstå at det har han – og at det er en selvfølge at hans syn er så overlegent at det kan fungere som en målestokk det ikke behøver å stilles spørsmål med. Etter mitt skjønn er det et maktspråk som bør møtes med et kritisk blikk, uansett hvem det kommer fra.
Bokens metodologi – som Lund også forbigår i stillhet – med vekt på hermeneutikk, retorikk og semiotikk, gjør det mulig mer kritisk å studere hva formidlere sier, både om seg selv og den kunsten de formidler. En observasjon, som jeg ikke er alene om å ha gjort, er formidleres tendens til å tale om kunst med en retorikk som gjør at deres egen makt blir usynliggjort. Med sin anmeldelse forsøker Lund å plassere seg selv i en slik nøytral og dermed usynliggjorte maktposisjon – og bekrefter dermed en av bokens oppfatninger. Muligheten for at bokens teori og metodologi kan brukes som utgangspunkt for en kritisk vurdering av kunstformidlingens kvalitet og premisser synes å være så skremmende for kunstformidleren Lund at han bare vifter bort muligheten. Bokens erklærte intensjon om å være et antiautoritært prosjekt passer ham åpenbart ikke.
Lund plasserer bokens teoretiske fundament innenfor den tradisjonen som heter den institusjonelle kunstteorien. Det er en elementær feil. Den institusjonelle kunstteorien ble på 1960-tallet bragt inn i kunstfilosofien i dens forsøk på å besvare spørsmålet: hva er kunst? Det er den ontologiske tilnærming. Denne teorien er ingen teori om kunstinstitusjonen eller om kunstformidling, men om kunstbegrepet. Bare fordi boken viser til tekster av den institusjonelle kunstteoriens pionerer, som Kjørup, Dickie og Danto, betyr jo ikke det at den bygger på deres kunstfilosofi, eller at jeg selv fremlegger en kunstfilosofi. Det jeg bl.a. gjør i disse henvisningene, er å påpeke at deres teorier synes å forutsette at det eksisterer en kunstformidlingens praksis, uten at det gjøres eksplisitt og uten at det bringes inn i disse teoriene. Boken plasserer seg derimot med stor tydelighet i den pragmatiske språkfilosofiens tradisjon. Her er utgangsspørsmålet: hvordan blir noe til kunst? Dette er en epistemologisk, og ikke ontologisk tilnærming. Et av dens sentrale begreper er ”brukssammenhenger”, og i boken viser jeg at kunstformidleres praksis påvirker kunstverks brukssammenhenger og dermed det perspektiv vi ser kunstverk i. Her fremhever jeg særlig den gjeld jeg står i til den teorien om estetisk praksis som på 1970-tallet ble utviklet av filosofer og kunsthistorikere ved Universitetet i Bergen, knyttet til navn som Gunnar Danbolt, Kjell S. Johannessen og Siri Meyer. Kunstformidling er en estetisk praksis, slik kunstnerisk produksjon og kunstbetraktning også er det. At Lund underslår denne faglige forbindelsen, fyller meg med undring. Istedet kobler han min bok til faglige tilnærminger som den ikke er skrevet under, som bl.a. Bourdieus habitus-begrep. Hele det siste avsnittet i anmeldelsen blir det rene tøv, fordi Lund påstår at boken knytter seg an til en ontologisk diskurs..
Jeg er ikke så blasert at jeg, som de fleste jeg kjenner, ikke undres over hvordan vanlige bruksobjekter kan fremvises som kunst når de tas ut av sine prosaiske brukssammenhenger og blir utstilt i kunstinstitusjoner. Det ville være utilfredsstillende å la dette problemet. Istedet for å gå over bekken etter vann og vise til standardeksemplet Duchamp og hans pissoar som aldri ble utstilt og ingen vet hvor ble av, har jeg valgt Marianne Heskes Gjerdeløe. Det er etter min smak et mye rikere kunstverk enn pissoaret, og godt egnet til å vise hvordan kunstneren selv har vektlagt og utnyttet de formidlende institusjonenes transfigurerende kraft. Det forsvarer sin plass som kunstnerisk paradigme med glans. Det er dessuten norsk. I hele boken har jeg vektlagt referanser til norske kunstverk, kunstnere, formidlere og teoretetikere, deriblant også Lund selv.
Lund har rett i at mitt begrep kunstformidling er vidt, og kanskje også diffust. Jeg foreslår ikke en endegyldig definisjon, men forsøker å la ulike aspekter ved begrepet tre frem etterhvert. Dermed blir begrepet også åpent, og kan romme et mangfold av praksiser og mange menneskers forhold til kunst. At Lund i denne åpenheten bare ser ”en metafysisk skikkelse” i et ”uhåndterlig mørke” er skuffende. Jeg trodde man belyste begreper ved å rette søkelys mot dem fra flere steder.
Det er som om Lund ikke gir meg rett til å tenke tanker som ikke er tenkt før, og slett ikke må jeg ha noen mening om noe som kunne tenkes å ha kunstteoriske og kunstfilosofiske implikasjoner. Som en kunstens politimester beskylder han meg endog for å ”smugle inn” belegg for en kunstteori, altså for uhederlighet. Er det ikke heller et interessant aspekt ved mitt teoretiske arbeid om kunstformidling dersom det kunne gi andre et bidrag til deres kunstteoretiske problemstillinger? Hvorfor tar ikke Lund heller spørsmålet om en teori om kunstformidling må ha kunstteoretiske eller –filosofiske implikasjoner opp til drøfting, istedet for å arrestere meg for å påstå dette på en halvfordekt måte? Den akademiske diskurs som en anmeldelse av sakprosa inngår i, forutsetter et minstemål av utvist interesse og respekt for andres tanker for at den skal fungere fruktbart, og særlig dersom man ikke er enig i dem. Lund synes, mye til min overraskelse, hverken etisk eller faglig kvalifisert til å anmelde min bok på det akademiske nivå han selv legger seg på.