Forskning på kunstnerisk kvalitet
Skrevet for meg selv, trolig i 2013
Forskning på kunst, kultur og kvalitet må ta hensyn til to kjensgjerninger, den ene av sosiologisk karakter, den andre av humanistisk. Den sosiologiske kjensgjerningen er at ingen krav om kvalitet i kunst og kultur er uskyldige. Slike krav er belagt med interesser. Humanistisk orientert forskning som ikke tar hensyn til det blir raskt naiv, idealistisk, essensialistisk og uten selvrefleksjon. Den vil overse at også forskerne har sine interesser.
Den humanistiske kjensgjerningen er at enhver kvalitetsbedømmelse er subjektiv. Det finnes ingen objektive kriterier for kunstnerisk kvalitet. Sosiologisk orientert forskning som overser det vil tape av syne det som står mest på spill i kulturfeltene, og velge metoder som ikke fanger opp de former for kvalitetsbedømmelse som faktisk utøves og de personlige forutsetninger den utøves under.
Resultatene av begge forsømmelser vil være irrelevante for de som utøver kvalitetsbedømmelse i praksis, for eksempel kunstkritikere, jurymedlemmer og stipendiekomiteer. De vil imidlertid være nyttige i det kulturpolitiske styringsapparat når det leter etter objektive kriterier for å måle resultatene av kulturpolitikken, eller som ønsker å relativisere kvalitetsbegrepet, begge deler for å skaffe seg sterkere kontroll over kulturfeltene legitimert av forskningen.
Både den sosiologiske og humanistiske kjensgjerning trekker i retning av behov for å etablere symbolske former for objektivering av subjektive kvalitetsbedømmelser. Den dominerende instans for slik symbolsk objektivering i Norge har i snart 50 år være Norsk kulturråd. Den typiske symbolske formen for objektivering av kvalitetsavgjørelser er her den lukkede fagutvalgsvurdering som ikke tekstliggjør eller begrunner sine kvalitetsbedømmelser, som heller ikke kan appelleres. Formen svarer til innkjøp til kunstmuseer, som heller aldri begrunnes, fordi det er innkjøpet selv som skal være kvalitetskriteriet, eller det å bli antatt eller refusert av juryen på Høstutstillingen.
Når Norsk kulturråd i høst utlyser midler til forskning på kunst, kultur og kvalitet, bør en betydelig del av midlene brukes på studier av rådets egen kvalitetsbedømmende praksis. En annen del bør brukes til å forske på den uavhengige og subjektive kritikkens betydning, fordi den ikke har tilgang til symbolske former for å objektivere det subjektive i sin kvalitetsbedømmelse.
I august 2025 mener jeg at noen slike studier av Norsk kulturråds kvalitetsbedømmende praksis ikke ble gjort.