Grøtvedt, kunst og kitsch
Skrevet 18.6.2001, ikke inntatt i Aftenposten.
Det oppstår et problem når noen malerier som ser ut som kunst av maleren selv blir erklært å være kitsch. De som får problemet er de som har likt disse maleriene som kunst, og som anser seg selv som kunstforstandige. Grøtvedt, som liker Nerdrums malerier når de er kunst, forteller i Aftenposten 17. juni at han ikke liker dem når de er kitsch. Han anklager Nerdrum for feighet, fordi han definerer seg helt ut av kunstbegrepet, istedet for å ta ansvar for ”kunstens evige verdier”. Grøtvedt synes å trenge Nerdrums malerier som kunst når han skal argumentere for sin egen posisjon i kunsten, en posisjon han flagger med bl.a. sin støtte til Nerdrums malerier i sin bok ”Det skapende blikk”. I denne boken skriver han om Nerdrum: ”Hans malerier er basert på visuelt gjenkjennelige elementer, og publikum trenger følgelig ikke spesialiserte fortolkere til å fortelle seg innholdet. Det innebærer selvfølgelig at de kunstsakkyndige mister kontrollen over formidlingen, følgelig også noe av den institusjonelle makten” (s. 56).
Ifølge Grøtvedt har kunsten altså evige verdier, samtidig som den er et maktsystem. Han synes å støtte Nerdrums kamp mot maktsystemet, men vil beholde ham innenfor kunstparadigmet. Hvordan kan noe som har evige verdier, også være et institusjonalisert maktsystem? Spørsmålet er om ikke forestillingen om kunstens evige verdier egentlig er et produkt av maktsystemet, og som sådant et maktinstrument. Det synes å være Nerdrums oppfatning at dette maktsystemet støtter seg til en Kantiansk estetikk. Derfor går han til angrep på denne estetikken – en estetikk som har tillatt pissoarer å bli til kunst, men ikke hans egne malerier. En slik asymmetrisk fungerende transfigurasjon er neppe mulig uten et sterkt, symbolmanipulerende maktsystem som støtter seg til en etikk der kitschen representerer noe uetisk. Det vilkårlige i dette maktsystemet, som kan gjøre alt til kunst, viser seg i at det ikke vil gjøre Nerdrums malerier til kunst, selv om det gjorde kunst av – for eksempel – nesten alle malerier og skulpturer som befant seg i europeiske kirker på begynnelsen av 1800-tallet.
Det er neppe mulig å forestille seg at kunstverk har evig verdi før det er laget en kunsthistorie og det er skapt institusjoner som skal bevare og systematisere kunstverk innenfor denne historiske konteksten. Immanuel Kant hadde aldri sett en utstilling av kunst ordnet etter historiske kriterier (det ble gjort første gang i Wien i 1790), og han hadde derfor aldri vært i en sekulær institusjon som opphøyet kunstverk til evige verdier. Kant brukte ikke ordet ”kunst” om kunstverk, men om det arbeidet som medgår for å fremstille det skjønne – om kunstene. Et maleri eller en skulptur var for ham ikke kunst, men et resultat av kunst – kunstens skjønne frembringelser. Som sådan kan de bedømmes som skjønne eller ikke skjønne.
Det er de kantianske kriteriene for denne bedømmelsen – for utøvelse av smak – som legger grunnlaget for maktsystemet. Det gjør de fordi adgangen til disse kriteriene – til den gode smak – var sosialt eksklusive og favoriserte det etterhvert sekulariserte borgerskapet. Det tok romantikken som sin kristne troserstatning og lot smaken og det åpne hjerte være veien, først til det skjønne og senere til kunsten. Behovet for vitenskapelig klassifisering og historisering av de skjønne kunsters frembringelser bidro til at kunstbegrepet forflyttet seg fra fremstillingen til produktet. Vårt kunstbegrep har derfor både en romantisk og en rasjonalistisk bakgrunn, og begge deler er et brudd med den førkantianske estetikk i Europa.
Istedet for å avfeie den førmoderne billedforståelse som folkelig og pekuniært appellerende, burde Grøtvedt heller se på hvilke estetiske verdier den kan bidra med under betraktingen av Nerdrums malerier. Diderots salongkritikker er et godt eksempel på en slik tilnærming. Den ville også gi dagens anmeldere og kunsthistorikere et rikere tilfang av perspektiver å bedømme ikke bare Nerdrums malerier under, men kunstverk i sin almindelighet. Det ville skjerpe kritikken av Nerdrum, og gjøre den mer saklig begrunnet på denne malerens egne premisser, noe som igjen ville føre til en heving av kvaliteten på all romantisk-figurativ maleri og skulptur. Kanskje vil et slikt perspektiv også kunne ha noe å tilføre kritikken av medier som står det romantisk-figurative formspråket nær, som foto, video og performance.
Det er i grunnen ikke viktig om Nerdrums malerier er kunst eller kitsch. Disse etikettene etablerer bare et vilkårlig enten-eller faktum. Men Nerdrum har ved sin kitschbekjennelse oppnådd å synliggjøre det vilkårlige, historiske og maktbestemte ved kunstbegrepet. Han overgår dermed Marcel Duchamp, som med sitt pissoar bare klarte å synliggjøre maktaspektet ved kunstinstitusjonen. Jeg er imidlertid enig med Grøtvedt i at begrepene om kunst og kitsch betinger hverandre – de er begge postkantianske etiketter som brukes i et maktspill. Derfor er også kitsch-begrepet like vilkårlig, historisk og maktbestemt. Men kitschen gir en fruktbar posisjon å kritisere kunsten fra, og det er Nerdrums fortjeneste at han har gitt en slik kritisk posisjon både større kunstnerisk tyngde og teoretisk interesse. Den er ikke et teoretisk uføre, som Grøtvedt hevder, men et bidrag til en bredere kunstteoretisk diskurs.
Utspillet kan vise seg mer fruktbart enn andre postmoderne forsøk på revisjoner av kunstbegrepet. De bygger på den doble forutsetning at kunst er noe som viser til et ferdig verk, mens det estetiske blikk er det perspektiv som gjør verket til kunst. Når verkene da nærmer seg eller endog faller sammen med hverdagsgjenstander, synes de i dette perspektiv å miste sin entydige kunstkarakter. Det blir vanskeligere og vanskeligere å mobilisere et troverdig kunstperspektiv på noe som det ikke krever noen kunst å lage, slik at kunsten faller sammen med formidlingen. Vi får da begreper som ”den lille kunsten”, ”det svake kunstbegrepet”, ”den flertydige kunsten” og endog nekrologer om ”kunstens død”. Nerdrums strategi synes å være å forsøke å flytte kunstbegrepet tilbake til der det kom fra, til den innsikt og ferdighet som kreves for å lage de kunstferdige objekter og handlinger. Da må han nødvendigvis angripe det kunstbegrep vi har i dag.