Din kunst er et kall. Du forstår Henrik Ibsen når han i sitt første skuespill fra 1848 lar Catalina si: ”Jeg må, jeg må, så byder meg en stemme i det indre av min sjel, og jeg vil følge den. … En rekke kun av tøylesløse gleder – nei, nei, det tilfredsstiller ei hjertets trang”.
Det er ikke fattigdommen som inspirerer din kunst, det er din kunst som gjør at du utholder fattigdommen.
Å tjene penger på å lage kunst som alle ser hva er og som ligner kunst som ble laget for flere generasjoner siden, er å prostituere kunsten. Ekte kunstnere lager ikke kunst som folk flest liker og som selger bra.
For en ekte kunstner er kunstnerisk anerkjennelse mer verdt enn stipendier, og stipendier er mer verdt enn inntekter fra salg. Kunstnerisk anerkjennelse har tredobbelt verdi: kunstnerisk, kunstpolitisk og økonomisk. Stipendier har både kunstnerisk og økonomisk verdi. Salgsinntekter har bare økonomisk verdi.
Du vil ikke arbeide mer utenfor din kunst enn at du klarer å finansiere din kunstneriske virksomhet. Helst vil du bare arbeide med din kunst, og aller helst finansiere ditt kunstneriske arbeid bare med inntekter fra resultatene av ditt kunstneriske arbeid.
Om du kaller deg ”profesjonell”, er du nettopp ikke det – profesjonell.
Du gleder deg med dem når andre kunstnere får stipend og ikke du, men du føler allikevel et stikk i hjertet. Det stikket er ikke misunnelse, men skuffelse over tapt mulighet for deg selv til å bruke enda mer tid og penger på egen kunstnerisk virksomhet
Som kunstner er du din CV. Du er dine gallerier, utstillinger, kuratorer, juryer, museer og stipendier. Du er også ditt publikum, som leses ut fra din CV.
Det er et galleri for enhver kunstner, men det er bare noen få av dem du helst vil stille ut i. Det er et publikum for enhver utstilling, men sjelden en kritiker. Det er en kjøper til ethvert kunstverk, men sjelden en samler eller et kunstmuseum.
Du er for kritikk, men mot kritikere. Du elsker kritikk, men forbanner kritikere.
Du vet at ingen kan gi andre en kunstnerisk anerkjennelse som er høyere enn den de selv har. Derfor søker du ikke kunstnerisk anerkjennelse ved å stille ut i gallerier med lavere kunstnerisk anerkjennelse enn den du selv allerede har, og som stillere ut kunstnere du selv ikke anerkjenner som minst like gode som deg selv.
Din kunstneriske anerkjennelse kan aldri bli større enn den kunstneriske anerkjennelse de galleriene du stiller ut i kan gi deg, uansett hvor god kunstner du selv mener du er.
Denne hustavle er skrevet for ekte kunstnere. Bare ekte kunstnere er kunstnere.