Hva er kunstforeninger, og hvordan arbeider de?
Rent bortsett fra at de er medlemsforeninger, deler alle kunstforeninger visse felles. De har utstilling av kunst som hovedoppgave, primært av billedkunst av samtidens norske kunstnere, og i nyere tid også av fotografi og kunsthåndverk og digitalt baserte verkformer som video. De har åpent medlemskap for alle, uten krav til bestemte kvalifikasjoner. Alle medlemmer har like rettigheter i styringen av sine foreninger, som stemmerett i alle saker på årsmøter, også i valg. Alle har også rett til selv å bli valgt, om et flertall vil det. De fleste har kjøpt inn kunst som fordeles blant medlemmene ved utlodning, og et flertall har også kjøpt inn kunst til faste gallerier.
Kunstforeningene er gjennom årene blitt betegnet både som publikumsstyrte, frivillige, demokratiske, allmennyttige, ideelle, fellesskapelige, offentlige og autonome. De er publikumsstyrte i motsetning til offentlig styrt, privat styrt, kunstnerstyrt[1] eller kuratorstyrt. Kunstforeninger er den eneste type åpen kunstinstitusjon som er styrt av sitt eget publikum. De er frivillige fordi de ikke er pålagt sine oppgaver av andre, de tillitsvalgte ikke har honorar, mye av det praktiske arbeidet utføres av medlemmene uten lønn, og de ikke har fortjeneste som mål. De er demokratiske fordi alle medlemmer har samme rettigheter og viktige avgjørelser fattes og konflikter løses ved flertallsvedtak i henhold til demokratisk fastlagte vedtekter. De er allmennyttige fordi de ikke arbeider for noens særinteresser. De er ideelle fordi de ikke arbeider for egne økonomiske interesser, men har uselviske formål. De er fellesskapelige fordi de skaper sosiale fellesskap om kunst og mye av deres arbeid foregår kollektivt, som i styrer og arbeidsgrupper. De er offentlige fordi de driver sin virksomhet i offentlighetens lys, er åpne for alle og deres virksomhet kan kritiseres av enhver. De er autonome når deres valg av utstillere og annen kunstnerisk virksomhet ikke er bestemt eller begrenset utenfra, men av dem selv. Ingen forening er underlagt andre, eller noe regionalt eller nasjonalt sentralledd. Som publikums representanter har de frihet til å stille ut, kjøpe inn, lodde ut og samle på kunstverk på det kunstneriske nivå og med de uttrykksformer de selv bestemmer. I kunstforeninger kan publikum på en organisert måte utøve sin ytringsfrihet, ved at de gjennom sine utstillinger forteller hvilken kunst og hvilke kunstnere de mener er verdifulle for dem og deres lokalmiljø.
I min bok om kunstforeningenes historie trekkes hele bredden av foreninger inn, og mange omtales. De hverken bedømmes eller rangeres etter kvaliteten på den kunsten de formidler, eller andre kriterier. Noen får bredere plass fordi de har hatt større betydning for den samlede historien eller er interessante i kraft av sine særegne praksiser.
Historiske forbilder og kilder
Kunstforeninger er særlig utbredt i de germansktalende områder i Nord-Europa etter 1800. I de tyske statene ble det også etablert regionale sammenslutninger av samarbeidende foreninger, noe vi aldri fikk i Norge.
Kunstforeningen i Karlsruhe er Tysklands eldste, stiftet i 1818.[1] Karlsruhe ligger i regionen Baden og kalles derfor også «Badischer Kunstverein Karlsruhe». Den hadde i mange år tre typer utstillinger: 1) Søndagsutstillingen, som bare var for medlemmer, 2) annethvert år en kunst- og industriutstilling åpen for alle besøkende og som varte et par uker, og 3) fra 1836 en stor årlig vandreutstilling med malerier til salgs. Den gikk mellom kunstforeningene ved Rhinen, i regi av en fellesforening (Rheinischen Kunstverein), og var åpen også for ikke-medlemmer. Den kjøpte også inn kunst som ble loddet ut blant medlemmene etter at den hadde vært utstilt på de lukkede søndagsutstillingene. En fjerdedel av innkjøpene skulle inngå i et fast galleri. Foreningen utga hvert år en «årsgave» eller «premieblad» til alle medlemmene, gjerne i samarbeid med andre kunstforeninger. Det var kobberstikk, ståltrykk eller litografier av kjente kunstneres malerier. Flere norske kunstforeninger var medlemmer i tyske, og fikk «premieblad» fra dem.
Kunstforeningen i Dresden, stiftet i 1828, ble et forbilde i Norge, fordi I.C. Dahl var professor i landskapsmaleri ved kunstakademiet der, og fikk stor betydning ved etableringen av to av de tre første kunstforeningene i Norge. Også kunstforeningen i København fra 1828 påvirket norske forhold. Sverige fikk sin første kunstforening i Stockholm i 1832.
Vi skiller mellom allmenne kunstforeninger, som har åpent medlemskap for alle, og bedriftskunstforeninger, som har medlemskap bare for ansatte i den enkelte bedrift eller institusjon. De siste oppsto i Sverige, Danmark og Norge etter 1940. Bedriftskunstforeningenes hovedvirksomhet er innkjøp av kunst som stilles ut på arbeidsplassen og loddes ut blant medlemmene en eller to ganger i året på en slik måte at alle medlemmer er sikret en gevinst innenfor en periode på 3–5 år. De får gjerne økonomisk støtte fra arbeidsgiveren. I Sverige utgjorde bedriftskunstforeningene i 1990 1588 av i alt 1900 medlemmer i Sveriges Konstföreningars Riksförbund.[2] I Norge har de med ett eller to unntak ikke vært medlemmer i de to landsforbundene som har eksistert. Deres totale antall er ikke kjent, og de omtales ikke i denne boken.
Mathias Jansson har med vekt på tiden rundt 2010 laget en oversikt over kunstforeninger og deres interesseorganisasjoner i følgende land:[3] Sverige, Norge, Danmark, Grønland, Åland, Færøyene, Finland, Tyskland, Sveits og Østerrike. I flere av landene utviklet de seg fra kunstnerorganisasjoner. Flere av dem var også rettet inn mot håndverk og industri. Jansson mener at den første borgerlige kunstforening ble etablert i Zürich i Sveits i 1787, og at den ble et forbilde for senere kunstforeninger i Sveits, Østerrike og Tyskland, og derfra til de nordiske landene. Det er ikke kjent at det i andre land er skrevet noen samlet historie om deres kunstforeninger, slik denne boken gjør for Norgel
Mens det i Norge i 1885 var etablert 16 kunstforeninger i like mange byer, var det i Sverige bare etablert kunstforeninger i fem byer og to for landsdeler.[4]
[1] Kunstnerstyrt betyr her både styrt av kunstnerorganisasjoner og av kunstnere. Fra 2005 er det oppstått et lite antall foreninger som mangler de fleste av disse karakteristikkene, betegnet som kuratorstyrte.
1] Dresch og Rõssling (red.) (1993).
[2] Jansson 2012:22.
[3] Jansson 2012.
[4] Jansson 2011:183.