| Til Kunstteori og utstillingsteori |
Hvordan studerer man som kunstsosiolog fremveksten av dagens kunstbegrep?
Notat skrevet 3.4.2000. Det er forberedelse til et prosjekt jeg aldri klart å føre frem til en bok. Jeg fikk avslag på søknad til NFFO om arbeidsstipend. Noe av intensjonen med prosjektet ble realisert i «Kunstpolitikkens historie», i «Formidler og formidlet», og i «Publikum og kunsten» og i flere andre kortere tekster.
Problemstilling
Den tradisjonelle måten å studere fremveksten av kunstbegrepet på, er ad filologisk vei: man går tilbake til grekernes techne og finner ut hvilke objekter det ble brukt på, og slik fortsetter man fremover i historien. Siden disse objektene idag befinner seg i våre kunstmuseer, tas det som gitt at techne-begrepet (og senere begreper) dreier seg om kunst, eller aspekter av kunsten. Men grekerne hadde ikke noe kunst i vår forstand, de greske skulpturene i våre museer er det vi som har gjort til kunst, slik vi har satt kunst-etiketten på mange epokers mer eller mindre kunstferdig fremstilte objekter. Det er idag alment anerkjent at vårt kunstbegrep har sine kilder først på 1700-tallet, i overgangen mellom opplysningstid og romantikk. Opplysningtiden ga oss trangen til å klassifisere og historisere objekter som kunst, romantikken ga oss trangen til å dyrke og nasjonalisere dem, og til å fremstille nye. Hvordan kan vi med vårt kunstbegrep idag, som vi ikke kan utslette fra vår bevissthet, studere objekter på vei til å bli kunst, uten å tillegge dem en a priori kunststatus?
Hvor må vi da rette våre øyne? Neppe mot de kunstferdige objektene, for de har jo ikke endret seg. Det er deres tegnkarakter som har endret seg, noe vi bl.a. ser av at noen typer kunstferdige objekter er blitt kunst, andre er det ikke.
Mitt forslag til metode er å studere utviklingen av «de kunstrelevante» handlemåter, og da særlig paratekstene, det vil si de «pekere» som viser til objekter som kunst, og til kontekster som da gjøres relevante. Man må også se på fremveksten av de som fremstiller paratekstene, formidlerne, og det sosiale system som binder dem sammen med produsentene (etter hvert kunstnere) og brukerne (etter hvert publikum). Man må også prøve å finne de legitimeringsmekanismer som ligger bak de kunstrelevante handlemåter.
Momenter til en sosiologisk basert historie om kunstinstitusjonens fremvekst i Norge fra midten av 1700-tallet. Nedenfor følger endel punkter som jeg vil utdype noe i et paper.
Kunstinstitusjonen har endel sosiale egenskaper hvis historiske opprinnelse synes lite studert. Blant slike egenskaper er:
- kanonisering og rangordninger av kunstverk og kunstnere etter nasjonale kriterier. Kan dette settes i sammenheng med nasjonalismens frembrudd i Norge og andre europeiske land, og fremveksten av nasjonalstater?
- fremveksten av agenter med evne til å kanonisere og rangordne kunstnere. Kan dette settes i sammenheng med fremveksten av en ny type kulturell kapital, og et tilhørende felt (Bourdieu)?
- fremveksten av et diskursivt «rom» rundt kunsten, kunst som et offentlig samtaleemne. Kan dette settes i sammenheng med fremveksten av en borgerlig offentlighet (Habermas)?
- når det vokser frem rangordninger med topp og bunn, og noen kanoniseres, blir det også tapere. Tapene må «forklares» ut fra et overordnet perspektiv – en «teodicé». Hva er teodiceens historiske grunnlag?
- hvorav skikken med å sette «etiketter» på billedkunst? Hvilken funksjon hadde det i begynnelsen?
- hvorav kravet om noe «nytt». Kan dette settes i sammenheng med fremveksten av moter og konsumerisme?
- hvorav vektleggingen av det kreative – og hva er det kreative? Kan dette settes i sammenheng med den romantiske etikk (jfr. Colin Campbell)?
- det estetiske blikk – evnen til å se natur som landskap, og bilder som kunst. Kan dette settes i sammenheng med pietisme (vekten på sterk opplevelse av det guddommelige)?
- hvorfra debatten om kunst – konfliktene om smak. Kan det settes i sammenheng med konkurrerende teologiske syn?
- hvorfra den symbolske kapital som kunstnerens fremste belønning, og hvorfra forakten for det kommersielle? Kan dette knyttes til pietismen?
- hvorfra det kunstinteresserte publikum?
- hvorfra evnen til å skille formen fra innholdet, og den stadig sterkere vektleggingen av formen?
- hvorfra kunsthistorien? Er den et rent produkt av vitenskapens fremskritt?
- hvorfra begrepene «dilettant» og «amatør»? Kan det settes i motsetningen til begrepene «kunstner» og «profesjonell»?
- hvorfra dikotomiene rent/urent, det høye/det lave, det ekte/det kommersielle, kunst/håndverk
- hvorfra trangen til å bedrive kritikk av kunst? Er det utstillinger som er forutsetningen?
Kunstinstitusjonens fremvekst synes (iallfall i tid) å henge sammen med fremveksten av vitenskap, nasjonalstat, borgerskap, høyere utdanning, romantikk, landskap, turisme, moter, konsumerisme, medier, intellektualitet. Kunstinstitusjonen har mange trekk felles med religioner (tro, teodice, kanonisering, presteskap, templer, relikvier, ide-konflikter etc.). Er kunstinstitusjonen en religionserstatning, eller har den bare homologe trekk fordi har er en lignende form for tro?