| Til Kunst- og kulturpolitikk |
Skrevet 8.5.2005, trolig ikke publisert
Jens Stoltenberg finner det i lørdagsnummeret 7/8. mai – av alle dager! – nødvendig å fortelle leserne av Dagens Næringsliv at politikk ikke bare handler om økonomi, og at verdien av et menneske alltid er høyere enn verdien av en krone. Man skulle kanskje formode at Stoltenberg mente at leserne av nettopp denne avis har behov for å høre budskapet om at mennesket ikke lever av brød alene, siden det var dette Jesus ute i ørkenen svarte djevelen da denne for 2000 år siden bød ham gjøre stener til brød. Men djevelen må ha tatt bolig i andre miljøer også, for Stoltenberg forteller at han brukte mye av sin innledning på Arbeiderpartiets landsmøte på samme tema. Formodentlig er slik tale nok et tegn på hvor ivrig Stoltenberg i sin politiske ørken er etter å ta plassen til teologen Bondevik.
Enhver norsk statsministerkandidat, og enhver partileder som aspirerer til regjeringsmakt – og det gjør i dag samtlige norske partier med tro på demokratiet – blir fristet av en moderne djevel. Dagens djevel heter statens umåtelige materielle rikdom og definisjonsmakt. Fristelsen består i å ta rikdommen og makten i bruk for å skape illusjonen om det perfekte samfunn, og om at dette samfunnet er et politisk produkt, skapt av bestemte partier. Med den materielle rikdom fremstilles ethvert samfunnsproblem som løsbart med statlige bevilgninger, og med definisjonsmakten kan man fortelle at problemet er løst, eller iallfall at det er like før, dersom man velger den rette regjeringssjef og de rette regjeringspartier.
Stoltenberg synes å tro at befolkningens lykke er like målbar som bruttonasjonalproduktet. Her ser vi definisjonsmakten i full anvendelse, for bruttonasjonalproduktet fremstilles her som en nøye målbar størrelse, omtrent som lengden på en fotballbane eller prisen på melk. Forholdet er jo at bruttonasjonalproduktet er et meget upålitelig uttrykk, i sær for verdier som med rimelighet kan sies å inngå som komponenter i enkeltmenneskes lykke, fordi de fleste slike verdier enten er gratis (som gleden over uberørt natur, eller det å gi eller ta i mot hjelp fra andre), har en lav pris (som sunt kosthold, det å lese en god bok, eller leve et liv i ærlighet), eller reduserer bruttonasjonalproduktet (som lange ferier eller det enkle eller gudfryktige liv). Den intelligente leser utfordres til selv å undersøke dette for sitt eget og sine nærmestes vedkommende. De fleste vil nok konkludere med at den egne lykke ligger i ens nærmestes eller en høyere makts hender, og ikke i Bondeviks eller Stoltenbergs. I disse dager er det kanskje relevant å gå 60 år tilbake og se på hva som da gjorde folk lykkelige. Frihet er ikke en målbar størrelse, og inngår heller ikke i brutto nasjonalprodukt.
Den styrtrike statsdjevelen med sin definisjonsmakt frister Stoltenberg og de fleste andre politikere til å tro at de kan definere, slik de gjør med bruttonasjonalproduktet, hva de relevante og etterprøvbare bevis på hva som skaper lykke, og dermed på hva lykke er, for den enkelte. Stoltenberg vil ”bidra til at alle ha det bra”, og dette vil han nå reise en debatt om tiltak for. Det han her tar som gitt, er at debatt om slike tiltak ikke har vært reist før. Hvilken forakt for sitt eget og andre partiers historie! Slik frasier han seg og sitt parti politisk ansvar for den gale retning han mener det norske samfunn har utviklet i. Denne ansvarsfrasigelse er ikke noe særegent for Stoltenberg og hans parti, den samme retorikk brukes av de andre.
”Verdien av et menneske er alltid høyere enn verdien av en krone”. Denne tåpelighet av en setning er trolig beregnet på å skape applaus på et landsmøte. Den gjør kronen til alle tings målestokk, også menneskets verdi. Det er som man lurer på hvem som egentlig stakk av med seieren der ute i den politiske ørken, Gud eller Mammon? Mitt råd til Stoltenberg og alle andre politikere som knapt kjenner noe annet liv enn som forvaltere av statsrikdommen og definisjonsmakten: ta en pause fra politikken, ta en vanlig stilling på en offentlig institusjon som inngår i velferdsstaten, for eksempel et syke- og aldershjem, et ungdomsfengsel, et trygdekontor eller en offentlig skole, og kom tilbake – uten definisjonsmakt, men med desto større overbevisningskraft – med nye synspunkter på hva staten bør gjøre for sine borgere og borgerne for sine nærmeste. Det vil heller ikke skade med en periode i en vanlig norsk bedrift eller i en frivillig organisasjon. Jeg tror han vil finne ut at politikk ikke kan skape lykke, men at visjonen om egen og andres lykke kan skape bedre politikere med en bedre politikk. Da slipper vi kanskje også slike pinligheter som denne artikkelen til Stoltenberg.