Tromsø-kunstneren Idar Ingebrigtsen (1917-2004) – minneord etter hans bortgang i november 2004.
Publisert i avisa «Nordlys»
Kunstneren, organisasjonsmennesket, formidleren og kunstfilosofen Idar Ingebrigtsen er død. Et langt og fruktbart liv i kunstens tjeneste er avsluttet. En kjær samtalepartner for mange har uttalt sine siste tenksomme ord. En original kunstner har lagt sin pensel og palett til side for siste gang. Tromsø Kunstforening har mistet et æresmedlem gjennom 27 år.
Selv om Idar Ingebrigtsen også nedla stor praktisk innsats på flere områder, ligger nok hans største betydning i den høye idealitet han tilla kunsten og hans evne til å fange inn andre i sitt verdisystem. Det er vel neppe noe menneske som har arbeidet innenfor Tromsøs kunstliv som har vært upåvirket av hans tanker om kunstens store betydning for enkeltmennesket og for samfunnet. Gjennom sin aldri sviktende interesse for å bidra i reflekterte samtaler om kunsten og dens utfordringer øvet han stor innflytelse på dem som deltok i dem. Idar satte det ærlige uttrykk, den søkende kunstner og det personlige engasjement langt høyere enn de anerkjente navn, mesterverkenes aura og kunstens dagsaktuelle moteretninger. Slik han talte, levde han selv også som kunstner. I den korpus av billedverker han etterlot seg er det ikke et eneste som bærer preg av en lettvint tillempning av det forrige han laget. Den fordring til sann tale han satte til kunsten krevde av ham selv som kunstner at intet arbeid kunne fremstilles med sikte på en mindre tidkrevende fremstilling, større avsetningsmulighet eller en bedre pris. Hans produksjon ble derfor ikke stor, men desto mer ekte – ekte kunst.
Den idealitet han tilla kunsten fordret han også av kunstlivets organisasjoner. Idar Ingebrigtsen hadde lite sans for hierarkier og elitedyrking. Enhver ærlig kunstner, uansett ”nivå” og bosted måtte ha en stemme i kunstens verden, også i kunstnernes egne organisasjoner. Klikkvesen, maktbruk og favorisering var ham fremmed. Da norske billedkunstnere i 1974 demokratiserte sin 90 år gamle akademilignende organisasjonsstruktur, ble Ingebrigtsen satt inn i det lille utvalg av eksperter som fremmet den organisasjonsstruktur som raskt ble vedtatt. Modellen for den var hentet fra fiskernes organisasjonsstruktur – et vitne om hvordan lokale erfaringer kunne få nasjonal betydning.
De samme høye krav stilte han til de som formidlet kunsten. Disse kravene rettet han naturlig nok også til Tromsø Kunstforening. Den uavhengige kvalitetslinje som denne foreningen fulgte, og som i 1981 ble belønnet med overtakelsen av Tromsøs gamle museumsbygg fra 1894, var i stor grad et resultat av Ingebrigtsens stillferdige insistering på kvalitet i det som skulle utstilles. Verken i lokaler eller i utstillingspolitikk har dette utstillingsstedet stått tilbake for de fremste ellers i landet. Tromsø by og dens kunstinteresserte befolkning kan ikke hedre Idar Ingebrigtsens minne bedre enn ved at dette huset, der hans far var ansatt som pedell, der han selv bodde og hadde atelier, og der han også gjorde en stor innsats for Tromsø Dukketeater, fortsatt blir drevet i henhold til hans høye krav til kunsten.
I 1820 uttalte Slottets senere arkitekt Hans Ditlef Fransicus Linstow ved åpningen av en av de første kunstutstillinger i Norge: ”Det er ikke Rigdom og forfængelige jordiske Gaver Kunstneren Tragter efter; det Forgjængelige har for ham intet ubetinget Værd; han lever og føler sin Tilfredshet, lig Raphael, i sin himmelske Idee, – men han søger deltagende Hjerter, som forstaae og fatte det Sprog, Kunstneren taler gjennom sin Pensel eller sin Meisel”. En slik kunstner var Idar Ingebrigtsen. Nå er han i kunstens himmel, der Rafael selv har tatt mot ham.