| Til Kunst- og kulturpolitikk |
Kanon – et våpen og et læremiddel
Skrevet 5.1.2017 Publisert i Aftenposten.
Alle kunstfelt holder seg med en kanon av sine mest fremtredende kunstnere, utøvere og kunstverk. Den er uformell, uoffisiell, ustabil og institusjonsuavhengig i samtiden, men formaliseres, stabiliseres og knyttes mer til offentlige institusjoner og læreplaner jo lenger fra samtiden den gjelder. Den blir til kulturarv. Jo mer en kanon blir til kulturarv, jo færre kunstnere, utøvere og verk blir igjen i den. De som gjenstår, blir til stående referanser i en hver samtale om både samtidens og fortidens kunst. De som ikke kan feltets kanoniserte kulturarv, blir stående utenfor denne samtalen. Den som ikke kjenner kulturarven, forstår heller ikke samtidskunsten. Den som kjenner kulturarven kan påvirke samtidskunsten mest.
Til enhver tid er det en elite av personer på det respektive kunstfelt som definerer den gjeldende kanon på feltet, en kulturelite. Det kjennetegner eliten at den fornekter sin kanoniserende makt overfor de som spør om de har den, men som selv ikke har den og som ser seg selv som representanter for andre som ikke har den, det vil si media, forskere på makt og politikere.
Kultureliten fornekter utad eksistensen av den uformelle kanon den selv produserer, og som gjør dem selv til en maktfull elite. Den vil ikke ha noen kanon i kulturpolitisk, utdanningspolitisk eller offisiell regi, fordi den tror den kan miste sin egen kontroll over den. Den forstår ikke at det er dens egen kanon som blir den rådende i det lange løp, og som blir til kulturarv. Den forstår ikke at den selv er garantisten for det dynamiske og foranderlige i enhver kanon, siden den aldri blir enig innad om hva det beste er. Å kanonisere er å sette spørsmålet om kunstnerisk kvalitet på spissen og la alle andre hensyn fare.
Et samfunn uten strid om kanonisering i samtiden er en kultur uten fri kritikk av kunstnerisk kvalitet og uten kunstnerisk autonomi. Et samfunn uten en kulturarv med en kanon av sine mest fremtredende kunstnere, utøvere og kunstverk er et samfunn uten egen kulturell identitet. Den som står uten innsikt i sitt samfunns kulturarv, står utenfor samfunnets kulturelle fellesskap. Det er en offentlig oppgave å bidra til at flest mulig blir deltakere i dette fellesskapet. Derfor – kanonisér!