Kremt av fagkunnskap
En anmeldelse av Gamle Norge på trykk. Grafikken og historien. Andresen & Butenschøn 1998.
Sendt til Morgenbladet, uvisst om den ble trykket. November 2016.
Etter den nystartede Tegneskolens andre utstilling i 1820 skrev Nationalbladet: «Vistnok har ikke paa længe nogen Aften været behageligere tilbragt av de Tilstedværende end denne». Et par lange kvelders lesning av Marius Hauges bok «Gamle Norge på trykk – Grafikken og historien» må gis samme omtale: sjelden har jeg følt større behag ved lesningen av en kunstbok enn denne.
Med denne lekre og lekende boken om grafikk med norske motiver fra 1500-tallet til slutten av forrige århundre introduserer Hauge noe jeg tror må være en helt ny sjanger i faglitteraturen om kunst i Norge: privatsamlerens gledesfylte og stolte kommentarer til egen samling – uten vitenskaplige pretensjoner, dog med enkelte «kremt av fagkunnskap» – rammet inn av en dannet, velutdannet og sosialt engasjert persons fremstilling av det norske samfunns historie. Han kommer i nærheten av å være en «gentleman scholar» – men skriver nok mer som gentleman enn som scholar. Den flanerende teksten har et islett av vittige henvisninger og begreper som gjør lesningen til en humrende fornøyelse, iallfall hvis man har sans for Hauges engelske humor og hans nesten «Woodhouske» formuleringer. Den litterære avstand til en hovedfagsoppgave i kunsthistorie er like stor som den trikkebilletten har til diktet, men Hauges bok overgår dem langt i leseverdighet. Det gjør det lettere å bære over med små feil som her og der forekommer i det rent faglige. Dette er kultboken for den kunstinteresserte.
Til tross for (noen vil kanskje si på grunn av) den upretensiøse faglige fremstillingen er det forbløffende mye å lære, ikke minst om Norge. Grafikken viser jo sin tids syn på vårt land, sett med norske og utenlandske øyne, og i datidens mest utbredte billedmedium. Den har troverdighet fordi den ikke er laget som kunst, men derimot som bl.a. reportasje, dokumentasjon, aktuell kommentar, læremiddel, propaganda, reproduksjon, illustrasjon og souvenir. Det er kanskje bokens fremste faglige bidrag å vise dette. Grafikken har en tredobbel historie å fortelle: historien om Norge; om hva grafikkens produsenter så i Norge til skiftende tider; og om grafikkens skiftende anvendelse i datidens massemedier. Det er først i vårt århundre vi ser det kunstneriske i denne grafikken, og forteller den inn i kunsthistorien. Hauges bok viser hvor mye som da går tapt. Slik sett føyer den seg inn i en tendens den senere tid, også i billedkunsten selv: bildet tas mer alvorlig som bilde og representasjon, og det kunstneriske fordamper. 1700-tallets pragmatiske billedsyn synes å gjenoppstå i det 21. århundre.