Bokomtale «Kultur for kulturens skyld»
Kristian Meisingset, Anna Kathrine Fonn Matre og Aase Marthe J. Horrigmo: Kultur for kulturens skyld. Civita 2012, 182 sider.
Skrevet 13.1.2013 – publisert?
Advarsel: Denne boken bør ikke leses av de som mener at norsk kulturpolitikk er den best mulige, at fremtiden bare må bli mer av det samme, og at ingen må få mindre støtte for at andre skal få mer.
Kultur for kulturens skyld er en småfrekk pirking på en rekke vedtatte sannheter i norsk kulturpolitikk. Og her snakker vi ikke om kultur som oppskriften på pinnekjøtt, men på de kulturformer som like gjerne kan betegnes som kunst. Boken drøfter de vilkårene det offentlige legger til rette for noen av vår kulturpolitikks viktigste anliggender: hvordan kunstnerisk skapende virksomhet kan få utfolde seg, og hvem som skal prioritere hva som skal få støtte. I dag, sies det i boken, skjer det en konkurransevridning til skade for den kvalitativt beste kunsten, som bør prioriteres med offentlige bevilgninger.
Et viktig anliggende er å redusere makten i sentrale fordelingsorganer og å spre fordelings- og kuratormakt til flere, og da nærmest mulig utøverne og brukerne av kulturen. Det ligger bak forslag som å nedlegge formidlingsinstitusjoner med overordnet nasjonalt ansvar, nedlegge knutepunktinstitusjoner med overordnet regionalt ansvar, avvikle den sentrale innkjøpsordningen av bøker til biblioteker og Den kulturelle skolesekken i nåværende form, ikke ha sentral støtte til festivaler, likestille private aktører med offentlige, etablere automatisk støtte ut fra minstekrav til kunstnerisk kvalitet for å eliminere søknadsprosedyrer som skaper maktbastioner, legge om støtte til institusjoner til produksjonsstøtte eller støtte til flerårige programmer, forlate praksisen med tilskuddsbrev som gir politiske føringer på repertoar eller program, støtte private kulturaktører og stimulere til private kilder for kulturstøtte, overlate mer til markedet (”en dypt demokratisk struktur”) og en rekke andre. Boken er oversiktlig redigert, alle forslag er listet opp i slutten av boken.
Ideologien i boken er meget kulturvennlig, men mener at det er kvaliteten slik den bedømmes av det enkelte kulturfelts ”eksperter” som må være hovedkriterium for fordeling. Et nøkkelutsagn er at ”vi må i større grad dyrke den kulturen som kultureliten mener er best. Det vil være bra for vårt liberale demokrati”. Den avviser å bruke kulturpolitikk som en paternalistisk velferdspolitikk, som foreskriver befolkningen det kulturkonsum staten mener er riktig. Det har ført til at en elites kulturforbruk subsidieres, mens de brede folkegrupper selv må betale for sitt kulturkonsum. Forfatterne mener at private kulturaktører også må kunne få offentlig støtte, fordi de de ofte står for det meste innovative på kunstområdene. Private finansieringskilder er viktig for å sikre maktspredning.
Om det skal sies noe kritisk om boken, er det at den overser hvor stor betydning institusjoner som skole, kirke, museer og institusjoner for folkeopplysning har for opplæring i kultur, både historisk og i dag. Det har den imidlertid felles med den statlige kulturpolitikken fra 1970-tallet, den som foregav å utvide kulturbegrepet, men som i realiteten innskrenket det.