Kunst og rom
Personlig notat 7.5.2004
Kunst og rom kan i prinsippet forholde seg til hverandre på fire måter:
1 Rommet kan peke mot og fremheve kunsten – da kaller vi det rom for utstilling.
2 Kunsten kan peke mot og fremheve rommet og dets bruk – da kaller vi det rom for seremoni, kunsten bidrar til å gi bruken av rommet en symbolsk betydning
3 Kunst og rom kan peke mot hverandre – da kaller vi det rom for ritual
4 Kunst og rom peker ikke mot hverandre – da er det et utsmykket rom
Disse fire måtene er idealtypiske, og finnes i mer eller mindre rene former.
Når vi snakker om kunst i offentlige rom, viser vi til kunst i rom som vanligvis ikke peker mot kunsten. Det problem vi da får, er at dagens kunst ikke ser ut som kunst, og at de offentlige rom har en rekke ikke-kunstneriske ”pekere” eller tegn og symboler som forteller hva rommene brukes til og hvordan. Offentlige rom er tette semiotiske felt, fylt av tegn som folk har lært seg til å tolke som hjelpemiddel i bruken av rommet, for eksempel et varehus eller avgangshallen i en flyplass.
Et utstillingsrom er et semiotisk felt med tegn som viser til kunsten – det hjelper folk til å se hva som er kunst og hva som ikke er det, slik at de kan delta i en estetisk praksis
Et seremonirom er et semiotisk felt med tegn som viser til de handlinger av ikke-hverdagslig karakter som foregår i rommet. Kunstverkene inngår da i disse henvisende tegnene, og retter oppmerksomheten må noe annet enn seg selv. Det finner vi for eksempel i offentlige bygninger som utfører symbolsk ladede funksjoner, som rådhus og tinghus.
Et rituelt rom er et semiotisk felt der kunst og rom er tegn som peker mot hverandre og en bruk der både tegn og rom tas i anvendelse i ritualene. Det skjer for eksempel i kirkerom.
Et trafikalt-kommersielt rom er et semiotisk felt der de fleste tegnene peker mot handlinger som verken er estetiske, seremonielle eller rituelle.
Ofte foretrekkes for denne type kunstneriske prosjekter offentlige rom trafikale eller kommersielle rom, og rommene er fylt av tegn som skal hjelpe mennesker gjennom trafikken i rommet, eller veilede dem om de kommersielle tilbud. De foretrekkes under den forestilling at jo flere mennesker som er på et offentlig sted med kunst, jo flere er det som ser kunsten. Dette er ikke bare en misforståelse, resultatet er som regel omvendt – jo flere mennesker og jo mer mangfoldig bruk av rommet, jo færre ser kunsten.
Spørsmålet er hva som skjer når kunst plasseres ut i offentlige rom, uten at denne kunsten blir ”utstilt”, dvs. forsynt med ledsagende tegn, symboler, visere, eller ”pekere” som utpeker dem som kunst, og dermed setter folk i en kunstbedømmende eller estetisk modus – og ikke i en modus som reisende, handlende, spisende, lesende, joggende, samtalende, overvåkende osv.
Etter mitt skjønn har dette problemet vært viet liten oppmerksomhet i diskusjonen om kunst i det offentlige rom. Resultatet er ofte, som på Sentralbanestasjonen for eksempel, at nesten ingen blir oppmerksom på kunsten som kunst – stort sett blir den helt oversett, i noen grad blir den betraktet som noe annet enn kunst. Bare i sjeldne tilfelle blir kunsten gjenstand for betraktning og bedømmelse som kunst.
Etter mitt skjønn bør derfor kunst i offentlige rom ledsages av formidlende instanser som tydelig peker ut kunsten som kunst – som noe annet enn de tegn som er tillært, men som beherskes så godt at beherskelsen nesten kan virke intuitiv.
Det er mulig at det går an å utvikle andre relasjoner mellom kunst og rom enn de jeg har antydet. Det er kanskje akseptabelt at kunsten oppfattes av det offentlige rommets brukere som noe annet enn kunst – men er det det som er ment, og er det det som berettiger satsingen på kunst i offentlige rom?