| Til Kunstteori og utstillingsteori |
Kunstbegrepets to vendinger – fra «dette er skjønt» til «dette er kunst».
Ikke publisert. Skrevet rundt 2000. Jeg har nevnt teorien om den andre vendingen for flere, men ikke fått støtte fra noen.
Kunstbegrepets første vending
I kunstfilosofien omtales Immanuel Kants estetikk – fremstilt i ”Kritikk av dømmekraften” fra 1790 (Kant 1790) – som en ”kopernikansk vending”. Den kopernikanske vending var at jorden dreide seg rundt solen, ikke som tidligere hevde – at solen dreide seg rundt jorden. Kants ”vending” består i hans oppfatning av at gjenstandene (slik de fremstår for oss) retter seg etter vår erkjennelse av dem, og ikke av gjenstandene i seg selv slik den tidligere rasjonalistiske filosofi mente. Vendingen innebar at Kant overførte den estetiske teoriens oppmerksomhet fra det skjønne objektet til det dømmende subjektet og dets følelser av glede og ulyst i møte med objektet. Kant flyttet diskusjonen om det skjønne fra hvilke kjennetegn ved objektet som ga det skjønnhet, til hvilke krav som måtte stilles til det subjektet som skulle kunne utsi gyldige dommer om det skjønne når det pekte på noe, og sa til andre: ”dette er skjønt”. Mest kjent av disse kravene er ”det interesseløse behag”. Stedet for det skjønne ble subjektet, ikke objektet. Evnen til å dømme om det skjønne var smaken, som kunne oppøves.
Kant skilte imidlertid mellom det naturskjønne og det kunstskjønne, og satte det naturskjønne over det kunstskjønne, noe allerede Hegel hadde gjort. Det naturskjønne var et resultat av naturens virke, det kunstskjønne et resultat av menneskets. Det kunstskjønne kunne imidlertid bare fremstilles med stor ferdighet og kunnskap, forenet med innbildningskraft – altså med stor kunst. Kants begrep ”kunst” betegnet evnen til å frembringe det skjønne objekt, som derfor var et verk utøvet med kunst – et kunstverk, laget av en kunstner. Når Kant, og alle senere tidlig 1800-talls filosofer, som Hegel, brukte betegnelsen kunst, refererte de således ikke til kunstverket, men til menneskets arbeid med å fremstille skjønne objekter. Det skjønne var ikke kunst, men resultatet av kunst – den skjønne kunstens frembringelser. Slik kan Kant uttale seg om forskjellen på kunst og natur:
Kunst skiller seg fra naturen slik det å gjøre (facere) adskiller seg fra det å handle eller virke i sin alminnelighet (agere). Produktet eller resultatet av kunsten adskiller seg fra naturen som verk (opus) fra virkning (effectus). (Kant 1995/1790 §43)
Kant kunne ikke peke på for eksempel ”Mona Lisa”, og si ”dette er kunst”. Om Kant kunne ha sett ”Mona Lisa”, kunne han pekt på maleriet og sagt at ”dette er en av den skjønne kunstens frembringelser” og ”dette er skjønt”. De kunster som frembragte det skjønne, var skjønne kunster, eller på engelsk – a work of art, et kunstverk. Kunstakademiene var akademier for skjønne kunster, for malerkunsten, billedhuggerkunsten og bygningskunsten. Det danske kunstakademi ble ved sin opprettelse i 1754 kalt ”Det kongelige akademi for bilthugger-, maler- og bygningskunsten”. Først meget senere fikk det navnet ”Det kongelige akademi for de skjønne kunster” (Johansen, P. og F. Meldahl 1904; Solhjell 2002a). Jeg vil kalle Kants kopernikanske vending for den subjektive vendingen. Det tilhørende begrep kunst vil jeg kalle håndverksbaserte kunstbegrep. Det var resultatet av det gode, inspirerte håndverk som ga den gleden som ledsaget kontemplasjonen av det skjønne objekt. En annen betegnelse kunne være det akademiske kunstbegrep, fordi det var i kunstakademiene dette kunstbegrepet ble forankret.
Det er dette begrepet mange fortsatt har – et kunstverk må være laget med stor kunstferdighet for å kunne kalles skjønt, for – som vi sier etter den andre vendingen – å være kunst.
Kunstbegrepets andre vending
Den første vendingen fikk etter hvert konsekvenser for vårt kunstbegrep – fra å si om et maleri eller en skulptur: «dette er en av den skjønne kunstens frembringelser» gikk vi over til å kunne si om maleriet eller skulpturen: «dette er kunst». Dette er den andre vendingen, og den hadde radikale konsekvenser for det objektet vi kaller «kunst». Bak vendingen står ikke en kjent filosof, eller noen filosofisk utviklet teori. Det er bare lenge i etterkant at en filosof har redegjort for den.
Denne andre vendingen – til at vi kan kalle et maleri eller en skulptur for kunst – foregikk gradvis mellom 1850 og 1900. Den kan spores i kunstlitteraturen fra den tiden. Dette er en så velkjent språkbruk i vår tid at det er helt unødvendig å dokumentere den. Når jeg spør imidlertid spør kunstkyndige når man begynte å kunne peke på noe og si ”dette er kunst”, svarer de fleste ”har man ikke alltid kunnet det da?”, eller ”fra 1700-tallet”. Når filosofer i vår tid diskuterer definisjonen av begrepet ”kunst”, diskuterer de definisjoner av hva et kunstverk er, for eksempel Stephen Davies i Definitions of Art (1991) og B.R. Tilghman i But is it art? (1984). De hopper over tilblivelsen av sin egen språkbruk, den historiske betingelsen for å kunne stille spørsmålet eller definere kunstbegrepet.
Begrepet ”kunst” har altså skiftet referent, fra å betegne utøvelsen av en usedvanlige evne eller ferdighet, til å betegne det objektet som utøvelsen frembringer. Denne overgangen i bruken av begrepet kunst, fra å vise til en evne til å betegne den anvendte evnens resultat – kunstverket, betegner jeg som den andre vending. Denne vendingen er oversett av de fleste, fordi den en gått inn i språket. Den bærer ingen filosofs navn, og er ikke knyttet til noe kunstfilosofisk eller estetisk verk, slik denførste vendingen er. Den synes å være kommet ”av seg selv”. Jeg vil kalle denne vendingen den objektive vendingen, fordi den har motsatt retning av den første vendingen, den subjektive, fordi den objektiverer kunstbegrepet. I tid synes den å falle sammen med naturalismens opprør mot de klassiske skjønnhetsidealer, mot ”salongkunsten”, og dermed mot det kunstsyn som datidens kunstakademier var voktere av, et opprør som endte med Duchamps konseptkunst. Derfor vil jeg kalle det tilhørende kunstbegrep det konseptuelle kunstbegrepet.
Thierry de Duve har i boken ”Kant after Duchamp” (bl.a.) drøftet overgangen fra utsagnet ”dette er skjønt” til ”dette er kunst” (de Duve 1996). Hans oppfatning er at utsagnet ”dette er kunst” er som en dåpshandling, der ordet ”kunst” må betraktes som et egennavn, omtrent som når noen peker på et menneske og sier ”dette er Ola”. Hvem som helst kan hete ”Ola”, men det gjør de ikke – de fleste har andre navn. Hva som helst kan derfor hete ”kunst”, men gjør det ikke – det meste har andre navn. Med denne teorien til de Duve kan det forklares at en gjenstand for eksempel kan hete ”pissoir”, mens et annet og likedan pissoir kan hete ”kunst”. Han stopper imidlertid der, og identifiserer ikke den historiske overgangen fra det ene utsagnet til det andre som en vending i referenten til ordet ”kunst”. Hans teori forsøker å skjære gjennom alle forsøk på å artsbestemme kunstbegrepet ved å klassifisere gjenstander som enten kunst eller ikke-kunst. Den fester all oppmerksomhet ved objektet, og befinner seg derfor innenfor den objektive vendingens paradigme.
De Duve undersøker heller ikke betydning av ordet ”dette” i slike utsagn. Det er et ord som ikke bare kan sies. For at det skal ha noen betydning i en samtale må det ledsages av en påpekende eller identifiserende handling – en estetisk praksis (Danbolt, Johannessen, Nordenstam 1979, Searle 1999/1969, Solhjell 2001). Det er imidlertid de Duve’s arbeid med problemstillingen som har lånt navn til den andre vendingens kunstbegrep – det konseptuelle kunstbegrepet.
Jeg har her antydet en annen tilnærming til spørsmålet, som har sin bakgrunn i Wittgensteins språkfilosofi (Wittgenstein 1995/1958), og som fikk sitt nedslag i norsk estetikk-teori i teorien om estetisk praksis, om gjenstanders brukssammenhenger, som ble utviklet i Bergen i slutten av 1970-årene (Danbolt, Johannessen, Nordenstam 1979). Det er denne epistemologiske tilnærmingen jeg vil bruke i dette arbeidet.
Først omkring 1900 var denne nye bruken av ordet kunst gått inn i tysk, fransk, engelsk og de nordiske språk. Det er denne bruken av ordet kunst som vi nå anvender når vi spør: ”Hva er kunst?”. Det vi da gjør, er å spørre hvilke felles egenskaper de objekter har som kan klassfiseres som kunst, en spørsmålsstilling som ikke var mulig innenfor den Kantianske estetikk. Det er begrenset hva man kan hente av støtte for mulige historiske, filosofiske eller soiologiske svar på denne type spørsmål hos Kant, eller andre filosofer, fra tiden før den andre vendingen. Den objektive vendingen er ikke reflektert inn som et historisk faktum i vår egen tids diskurs om kunst, hverken i kunsthistorie, kunstfilosofi eller kunstsosiologi, og selvsagt heller ikke i hverdagsspråket. Det er hverdagsspråkets term om kunst som dominerer de teoretiske disipliners bruk av begrepet.
Det er mange som har historisert kunstbegrepet. Det er en stigende faglig bevissthet om at det kunstbegrepet vi har, er noe særegent som ble utviklet i Europa på 1700-tallet. Det vises for eksempel til at institusjonen kunst først vokste frem på 1700-tallet, med kunstakademier, kunstmuseer, kunstgallerier, kunstkritikere etc. (Bø-Rygg 1985). Siri Meyer har studert tidlige norske uttrykk for en kunsthistorisk bevissthet frem til opprettelsen i 1875 av et personlig professorat i kunsthistorie for Lorentz Dietrichson (Meyer 1883). Et av de mest kjente bidragene er Paul Oskar Kristellers studie Konstarternas moderna system, som beskriver hvordan forestillingen om de skjønne kunster utviklet seg, til på annen halvdel av 1700-tallet å omfatte kunstartene maleri, skulptur, arkitektur, musikk og poesi (Kristeller 1998?). En av mange som studerer kunstbegrepets historiske utvikling på dette grunnlaget, er Larry Shiner i The Invention of Art (2001). Men også han overser den andre vendingen, som når han f.eks. skriver om forholdene under renessansen, at ”making art was usually a cooperative affair” (:6). De laget ikke kunst, kunsten var ”the making”. Shiner tar kunstbegrepet etter den andre vendingen som noe gitt, selv i en fremstilling som nettopp studerer kunstbegrepets historiske utvikling fra antikken til vår tid.
Litteratur
Merknad: Den andre vendingens ubemerkede natur gjør at oversettelser etter den andre vendingen av litteratur som er skrevet før, har lett for å oversette ordet ”kunst” (art, art, Kunst) galt, slik at det konseptuelle kunstbegrepet har tatt plassen til det håndverksmessige. Det gjør at oversatte kilder må sjekkes mot originalen.
d’Alembert, JeanLe Rond (1995/1751) Preliminary Discourse to the Encyclopedia of Diderot, University of Chicago Press.
Bø-Rygg, Arnfinn (1985) Institusjonen kunst, i Bø-Rygg, Arnfinn og Hild Sørby (red.) Kunst- og kulturformidling, Universitetsforlaget 1985.
Danbolt, Gunnar, Kjell S. Johannessen og Tore Nordenstam (1979) Den estetiske praksis, Universitetsforlaget.
Davies, Stephen (1991) Definitions of Art, Cornell University Press, Ithaca and London.
de Duve, Thierry (1996) Kant after Duchamp, The MIT Press, Cambridge, Mass.; London, England.
Diderot, Denis (1997) Diderot. Salonerne 1759-1871. Den moderne kunstkritiks fødsel, Edition Bløndal, København. Utdrag av Diderots salongkritikker.
Edvards, Steve (1999) Art and its histories. A Reader, Yale University Press, New Haven og London.
Evjenth, Sylvi Cook (1995) Bilder i bergenske hjem 1695-1795, Universitetetet i Bergen.
Fasting, Claus (1996) ”Sandhed og Retfærdighed”. Claus Fastings Politie-Actorat 1784-1791, redigert og med innledning av Bjørn Nicolaysen Kvalsvik, Senter for Europeiske Kulturstudier.
Hauser, Arnold (1995) [1951] The social history of art. Volume III. Rococo,Classicism and Romanticism, Routledge, London and New York.
Johansen, P. og F. Meldahl (1904) Det kongelige akademi for de skjønne kunster 1700-1905, H. Hagerups Boghandel, Kjøbenhavn.
Kant, Immanuel (1995) [1790] Kritikk av dømmekraften, Pax, i utvalg, oversatt av Espen Hammer.
Kristeller, Paul Oskar (1998?/1951-2) Konstarternas moderna system. En studie i estetikens historia, Skriftserie Kairos nr. 2, Kungl. Konsthögskolan, Raster Förlag, Stockholm.
McClellan, Andrew (1999/94) Inventing the Louvre. Art, Politics, and the Origins of the Modern Museum in Eighteenth-Century Paris, University of California Press.
Meijers, Debora J. (1995) Kunst als Natur. Die Habsburger Gemäldegalerie in Wien um 1780, Kunsthistorisches Museum Wien.
Meldahl, F. (1906) Kunstudstillingerne ved Det Kgl. Akademie for de skjønne Kunster, H. Hagerups Boghandel, Kjøbenhavn.
Meyer, Siri (1983) Kunsthistoriens forhistorie i Norge, magisteroppgave, Univ. i Bergen.
Monrad, M. J. (1859) Tolv Forelæsninger om det Skjønne, Christiania.
Mortensen, Erik (1990) Kunstkritikens Kunstoppfattelsens Historie i Danmark, Bind I. Nationen til gavn, Rhodos, København.
Pevsner, Nikolaus (1940) Academies of art. Past and present, Cambridge University Press.
Searle, John, R. (1999/1969) Speech acts. An essay in the philosophy of language. Cambridge, UK.
Shiner, Larry (2001) The Invention of Art. A cultural History, University of Chicago Press, Chicago og London.
Solhjell, Dag (1995a) Kunst-Norge. En sosiologisk studie av den norske kunstinstitusjonen, Universitetsforlaget.
Solhjell, Dag (2001) Formider og formidlet. En teori om kunstformidlingens praksis, Universitetsorlaget.
Solhjell, Dag (2001a) Pietismens etikk og kunstens ånd, i i Kunst og kultur, nr. 2 2001, Universitetsforlaget. 36 sider. Også i en noe bearbeidet engelsk versjon under titttelen The ethic of pietism and the spirit of art, i Odd Nerdrum et al: On kitsch, Kagge forlag 2001,
Solhjell, Dag (2002a) Norsk kunstpolitikks grunnlag i København på 1700-tallet (58 sider). Upublisert arbeidsnotat i prosjektet ”Kulturpolitikkens historie”.
Solhjell, Dag (2002e) The 19th century Academy of Art a analytical toolbox for a Hitory of Art policy in Norway 1820-1910, paper presentert på seminaret “Art societie in the Nordic Countries and their Britisch Models in the 19th Century” 15-16 november på Finnish Institute i London.
Solhjell, Dag (2015) “Dette er kunst”, Universitetsforlaget.
Tilghman, B. R. (1994/1984) But is it Art? The Value of Art and the Temptation Theory, Gregg Revivals.
Welhaven, Johan Sebastian (19??) Samlede skrifter.
Wittgenstein, Ludwig (1995/1953) Filosofiske undersøgelser, Munksgaard, København.