| Til Kunst- og kulturpolitikk |

Publisert i Morgenbladet 25.4.2003

Mesenen: hva kan jeg gjøre for kunsten?

Sponsoren: hva kan kunsten gjøre for meg?

I en kommentar til Anne-Britt Gran i Morgenbladet 4-11. april skriver Bendik Wold at hun ønsker å “ta oss med på en ferd baklengs gjennom århundrene, til et historisk stadium vi for lengst har lagt bak oss”. Med ordet ”baklengs” antydes at Gran vil skru historiens klokke bakover. Det vil hun sikkert ikke. Den som går forlengs, som Wold, snur jo ryggen til sin egen tid, og ignorerer derved sin egen kulturelle horisont. Det forklarer hans u-historiske syn på kunstens autonomi.

Historien bak kunstfeltets autonomi må forstås mot endringene i dens forhold til tre størrelser – markedet, staten og kunstfeltet selv. I laugstiden, var det hverken et fritt marked eller en demokratisk stat. Kunsten påla seg sine egne strenge regler, men stor frihet fra den relativt svake staten og det rudimentære markedet. Laugene var relativt autonome utad, men strengt regulert innad.

De statlige kunstakademiene på 1700-tallet og første del av 1800-tallet la grunnlag for en moderne kunstverden – de fungerte som kunstselskaper, kunstnerorganisasjoner, statlige kunstråd, elementære og høyere kunstskoler, utstillingsarrangører og stipendiekomiteer. Slik brøt enevoldsfyrstene laugenes makt, styrket statens, og skaffet seg kontroll over kunsten. Kunstens politiske autonomi ble redusert, fordi staten også utgjorde det dominerende markedet. ”I Hovedstæder, hvor der residerer et Hof, vil Kunsten ikke savne Beskyttelse for sine Hjelpemidler til den fyrstelige Glands” (A.M. Schweigaard). Kunstens interne autonomi var stigende, men autoritært styrt av akademiet.

Den økonomiske politikken som skapte akademiene, skapte også et borgerskap som ble publikum på kunstutstillinger og kjøpere av kunst. Det representative oppdragsmarkedet ble mindre viktig enn det anonyme, borgerlige med kunsthandlere og gallerier. De private mesener kom inn, i Nord-Europa i form av kunstforeninger, eller med Schweigaard: ”Det er forbi med Augusters og Mæceners Guldalder, der udstrøede Dukater, den borgerlige Kobberalder er nu kommen, der sammenskyder Skillinger”. Det fremvoksende kunstmarkedet på 1800-tallet var en nødvendig forutsetning for utvidelsen av kunstens indre autonomi gjennom svekkelse av d statlige akademiene og frigjøring fra det statlige sponsorat.

På annen halvdel av 1800-tallet bidro kunstmarkedets vekst og et økende antall private legater og mesener til å skape økonomiske forutsetninger for kunstneriske posisjoner, som ikke bare fornektet akademienes estetiske hegemoni, men også kunstmarkedets – avant-garden. Først da avantgarden ut på 1900-tallet ble konsakrert som kunstens mest sentrale og beundringsverdige posisjon var den moderne kunstinstitusjonens utvikling fullbyrdet. Denne konsakreringen henter sin legitimitet i en type symbolsk kapital som har både indre autonomi og autonomi fra marked og stat som sine nødvendige forutsetninger. Uten det anonyme kunstmarkedet og de private mesener på 1800-tallet ville dette neppe skjedd. Marked og mesenat var altså i sin tid positivt virkende instanser for autonomiseringen av kunstlivet.

Den statlige kunstpolitikken i Norge på 1900-talle, derimot, ga full støtte til det norske akademisystemets estetiske hegemoni, noe som styrte det norske kunstliv unna de fleste nye kunstneriske posisjoner i Europa. Staten er, historisk sett, ingen garanti hverken for kunstlivets indre eller ytre autonomi.

Det nyskapende i kunsten har i vår tid tre verdier som er gangbare valuta i hver sin del av samfunnet: det har symbolsk verdi i kunstens eksklusive kretsløp, politisk verdi i den statlige kunstpolitikken, og økonomisk verdi i næringslivet. Forutsetningene for høye politiske og økonomisk verdier er at de symbolske verdidommer har høy grad av troverdighet. Ethvert forsøk på å blande den symbolske kapitalen ut med politisk eller økonomisk kapital fører til redusert troverdighet og til at både kunstens symbolske, politiske og økonomiske verdier synker. Det er derfor bare i kraft av en høy autonomi at kunst har høy verdi både for politikere og sponsorer. Ikke alle deler av kunstfeltet respekterer dette. Akkurat som det finnes kunst, kunstnere og gallerier som ”lefler” med markedet, finnes det de som ”tilbyr” seg som instrumenter i kulturpolitikken. De får lav verdi både for sponsorer og i kunstpolitikken.

Det politiske feltet høster symbolske fordeler av sitt positive forhold til den konsakrerte kunsten gjennom den såkalte ”armlengdes avstand”. Noe tilsvarende må næringslivet etablere, dersom dets omfavnelse av kunsten ikke skal bli et dobbelt dødskyss – med tap både av kunstens og sponsorens symbolske kapital. Jeg synes Anne-Britt Gran har gått løs på et prosjekt med store teoretiske og pedagogiske utfordringer. Det fortjener å bli møtt med faglig interesse og saklig kritikk, og ikke med u-historiske fordommer.