Kunstens form og kulturens bruk
Anmeldelse av Kunstens form og kulturens bruk, redigert av Hans Chr. Garmann Johnsen, Terje Dragseth, Oddbjørn Johansen og Hans Kjetil Lysgård, Portal.
Publisert?
Boken har 22 artikler av 23 bidragsytere. Det er ikke opplyst om hvordan boken er finansiert. Mange av artiklene kretser rundt forholdene i Kristiansand.
Denne boken seiler under falskt flagg. Den foregir, på siste omslagsside, å handle om det problematiske ved å bruke kunst og kultur som utviklingsstrategi for byer og samfunn. Det samme hevdes i redaktørenes innledning. Av bokens 22 bidrag handler bare fire om det. De øvrige 18 er dominert av litteraturteoretiske refleksjoner, særlig om Hamsuns litteratur. Den som vil lese boken for å lære mer om kultur som virkemiddel i regional utviklingspolitikk vil bli sørgelig skuffet. Det ble jeg.
Med min bakgrunn blant annet i det norske og nordiske miljøet for forskning på kulturpolitikk, har jeg som anmelder bare faglige forutsetninger for å omtale de kulturpolitisk relevante artiklene. Blant disse fire er det bare en som fremstår som faglig tilfredsstillende. Den er skrevet av bokens eneste ikke-norske forfatter, danske Trine Bille. Hennes artikkel ”Kunstens balancekunst mellom velfærd og marked” er godt skrevet, gir en god oversikt over forskningen på feltet, og vil være nyttig for en hver som vil sette seg inn i den regionale kulturpolitikkens problemstillinger. Den er også skrevet slik at den er lett å forstå også for ikke-fagfolk, uten å gå akkord på den forskningsbaserte fremstilling.
De øvrige tre artiklene bærer tydelig preg av at de er uten kunnskaper om norsk og internasjonal forskning på kulturpolitikk. Det er som de begynner på nytt igjen, uten hensyn til den omfattende forskning som har foregått i Norge, i Norden og internasjonalt i over 30 år. Artiklene er historieløse – de kunne for eksempel har reflektert over den betydning Norsk kulturråd siden starten i 1965 har hatt for kulturutviklingen rundt om i Norge. Forskningsprosjektet ”Kulturpolitikkens historie 1814-2014” med sine mange underrapporter er unevnt. De er uten komparative eksempler – de kunne for eksempel ha reflektert over kulturutviklingen i byer som Tromsø (universitetetsetableringens betydning fra 1969), Stavanger (kanskje den by i Norge som har hatt mest forskning på utviklingen av sine kulturforhold), Lillehammer (OL i 1994), Risør (”Kunstbyen Risør”). Empirien er svak – den består stort sett i tolkning av tekster (diskursanalyse). Artiklene har til dels tungt språk, uklare begreper, livsfjerne problemstillinger, få klargjørende eksempler, udokumenterte påstander om faktiske forhold, henvisning til teoretiske modeller uten forsøk på å legge noe empiri inn i dem. Forfatterne synes preget av en slags metodedefaitisme. Jon P. Knudsen uttrykker den slik: ”Kultursatsingen innenfor regional utvikling må oppsummert bygge på mer eller mindre grunngitte antakelser om sammenhenger enn på strenge bevis for eksistensen av og styrkeforholdet i slike sammenhenger” (:257). Forfatterne synes å stå fjernt fra kulturfeltenes daglige liv, og viser liten innsikt i norsk kulturpolitikk generelt. Det er noe akademisk og fjernt over deres arbeider, som om de bare skriver for andre forskere.
Særlig overraskende er det at det som synes å være et forskningsmiljø knyttet til Universitetet i Agder ikke synes å ha funnet det nyttig å konsultere det omfattende forskningskorpus som gjennom en hel generasjon er produsert med utgangspunkt i to sentra for forsknings på kulturpolitikk i Norge: Høgskolen i Telemark, avdeling Bø, og Norsk kulturråds utrednings- og forskningsavdeling. Også andre miljøer kunne nevnes.
De ville da ha kunnet utnytte bedre noe av det som tross alt er positivt med artiklene – en vilje til kreativ begrepsutvikling. Da kunne de ha gått i dialog med andre forskere på det samme området, til gjensidig nytte. For så vidt er det beklagelig at artiklene er gjemt bort i en artikkelsamling der det meste handler om noe helt annet.