Kunstens økonomiske regler»
Forelesning for kultur og ledelse på BI – kunstøkonomiens ”regler” 14.3.2007
Makroøkonomiens ”regler”
1 Kunstinstitusjonens høyeste verdi er kunstnerisk anerkjennelse.
2 Kunstnerisk anerkjennelse kan bare oppnås i det eksklusive kretsløpet, det vi si, følge dets spilleregler.. Kunstnere kan ikke gi høy kunstnerisk anerkjennelse seg imellom.
3 Symbolsk kapital — anerkjennelse — kan veksles inn i både politisk og kommersiell kapital, dvs. kontanter. Men hverken politisk eller kommersiell kapital kan veksles inn i symbolsk kapital. Symbolsk kapital har i tillegg også politisk og kommersiell verdi.
4 Symbolsk kapital kan overføres uten at investoren reduserer sin egen kapitalbeholdning. En god investering øker kapitalmengden, en dårlig gir reduksjon.
5 Ingen kan overføre mer symbolsk kapital enn de selv disponerer. Med andre ord, ingen kan gi andre en høyere anerkjennelse enn de selv har.
6 Kunstnere søker anerkjennelse bare hos dem som har høyere anerkjennelse enn dem selv.
7 Å foretrekke symbolsk kapital fremfor monetær gir kunstnere anerkjennelse fra den del av kunstinstitusjonen, der kunsten er verdsatt mer for sine iboende verdier enn for sin økonomiske verdi på kunstmarkedet, eller for den nytte den kan gi til samfunnet.
8 Det er ikke mulig å kombinere «børs og katedral», det vil si å søke symbolsk kapital og kommersiell kapital, på samme tid.
Bare når en kunstner har akkumulert mye symbolsk kapital — blitt en høyt anerkjent kunstner — har han «lov» til å veksle den inn i kommersiell kapital uten tap i anerkjennelse. Dette betraktes som kunstens seier over markedet og pengene. Dette er årsaken til enkelte kunstneres «super-inntekter». Kunstinstitusjonens eksklusive kretsløp trenger de rike kunstnerne, for å opprettholde forestillingen om at kunst i det lange løp er viktigere enn penger. Dette er også årsaken til at private gallerier kan slippes inn i toppen av det eksklusive kretsløpet. Ved å stille ut høyt anerkjente kunstnere — og særlig hvis de har satset på disse kunstnerne tidlig i deres karriere — blir deres kapital «hvitvasket» og deres kommersielle karakter forvandlet til en eksklusiv.
9 Når man prøver å blande politisk kapital og symbolsk kapital, driver den politiske kapitalen den symbolske bort.
10 Offentlige penger har større verdi enn penger tjent på kunstmarkedet, men mindre verdi enn anerkjennelse.
11 Kunstnere søker å oppnå maksimal symbolsk kapital, fordi den kan konverteres i større stipendier og salgsinntekter, som gjør at de helt kan vie sitt liv til kunsten.
Mikroøkonomiens ”regler”
Kunstnerens budsjett – en prinsippskisse
Kunstneriske inntekter KI Kunstneriske utgifter KU
Stipendier S
Lønn fra kunstnerisk
tilknyttet arbeid LKTA
Lønn fra ikke-kunstnerisk
arbeid LIKA) Husholdningsutgifter LS
(= levestandard)
Totale inntekter TI Totale utgifter TU
1 Inntekt fra kunstnerisk arbeid og stipendier er den foretrukne inntektskilden for å finansiere både nærings- og husholdningsutgifter.
2 Kunstneriske utgifter kan ikke være større enn at de gir en tilfredsstillende minimum levestandard.
3 Kunstnere holder sine husholdningsutgifter (sin levestandard) så lave som mulig, og bruker så mye som mulig på sin kunstneriske virksomhet.
4 En økning i inntektene fra hvilket som helst kilde fører til en større økning i næringsutgiftene enn i husholdningsutgiftene, som i en del tilfelle ikke øker noe, eller endog kan bli redusert.
5 Kunstnere foretrekker lave inntekter (og derved lav levestandard) fremfor å redusere sin kunstneriske arbeidstid for å øke sine totale inntekter gjennom ikke-kunstnerisk arbeid.
6 Kunstnere vil bare arbeide ikke-kunstnerisk i den utstrekning det er nødvendig for å finansiere sitt kunstneriske arbeid.
7 Økte kunstneriske inntekter fører til reduksjon i ikke-kunstneriske inntekter og økning i kunstneriske utgifter, og til en mindre økning — eller endog en reduksjon — i husholdningsutgifter.
8 Billedkunstnere søker å tilpasse (optimalisere) sine inntekter og utgifter slik at de kan maksimalisere sin kunstneriske arbeidstid, jfr. regel 10 om makroøkonomien