| Hjem | Mine tema og tekster |
Kunstnere og identitet
Katalogtekst til utstilling Bomuldsfabriken kunsthall i Arendal, september 2008.
Verket som identitet
”Kunsten er mitt hjerteblod”, skrev Edvard Munch et sted i sine dagboksnotater. ”Min kunst er sprunget ut av glede og smerte, men mest av smerte”. Han sto i en pietistisk tradisjon, der det sanne bare var det som kom direkte og usminket rett fra hjertet – denne fysiologiske metafor for det følelsessentrum som registrerer, samler inn, redigerer og sender ut meldinger om vårt følelsesliv. Det sanne var også det samme som det vakre – ”rien est beau que le vrai” som det het på fransk den gang kunstens skjønnhet var kriteriets på dets kvalitet, ”bare det sanne er vakkert”. I et av bohemenes bud het det ”du skal skrive ditt liv”, noe ingen fulgte mer konsekvent enn Edvard Munch, skjønt hovedsaklig i et annet medium, men også i skrift i sine dagboksnotater. Denne ekspresjonistiske kunstoppfatning står for den holdning at vi kan lese kunstneres indre følelsesliv, altså deres sanne identitet, gjennom kunstverkene. Det er ikke overraskende at Munch-rommet i Nasjonalgallerie er scenografert som en selvbiografi, med vekt på hans følelsesliv. ”Kunst og liv er ett” – vi kunne gjerne si ”kunst og identitet er det samme”. Som publikum skulle vi kunne slutte oss til kunstneres identitet og sjelsliv gjennom deres arbeider. Dette er den kunsthistoriske versjon av spørsmålet om sammenhengen mellom kunst og identitet, og om kunsten som formidler av en forbindelse mellom kunstens betraktere og kunstnerens identitet.
En spesielt nær forståelse av identiteten mellom verk og kunstner kommer til uttrykk når vi sier om kunstnere at ”de henger i Nasjonalgalleriet”, at vi har Rickard ”på veggen hjemme”, eller at ”Carl Nesjar ligner Inger Sitter”. Kunstnere blir en synekdoke for sine egne verk, ved at kunstneren i slike utsagn trer inn som betegnelsen på verkene. Vi snakker om kunstnere, men mener deres verk.
Kunstnerrollen som identitet
Som kunstsosiolog mener jeg å ha registrert også en annen type forbindelse mellom kunst og identitet, som er mer allmenn, og som gjelder for kunst og kunstnere også i dag. Det er den sterke tilknytning som kunstnere føler til det å være kunstner, og deres behov for å bli oppfattet og verdsatt som nettopp det. Et materielt uttrykk for dette identitetsbehovet – som ofte er så sterk at vi kanskje kan snakke om en identitetstrang – er de beskjedne inntekter, den lave materielle levestandard og de lange arbeidsdager som mange kunstnere er villig til å akseptere til gjengjeld for å kunne opprettholde en anerkjent status som kunstner. For å bli oppfattet som ”ekte” kunstner krever kunstnere av seg selv at de lever et liv underlagt denne form for asketisk avsavnsestetikk. Denne sammenheng har forledet mange til å tro at fattigdom virker kunstnerisk stimulerende. Det er selvsagt motsatt – det er kunsten og identiteten som kunstner som gjør fattigdommen utholdelig, og kanskje også nødvendig. Kunstneren er taperen som kanskje vinner – til slutt. ’Ekte’ kunstnere vier sitt liv til kunsten, som overlever dem selv – ”kunsten er lang, livet er kort”. De mindre kjente kunstnerne, og det er de fleste, trøster seg med at de er den underskogen som de store trærne vokser opp fra, og at det allikevel blir berømte, men først etter sin død.
Er du utdannet til kunstner, er det så tungt å gi avkall på kunstneridentiteten at det er relativt få som gir seg helt. De har jo ingen arbeidsgiver som kan si dem opp, intet arbeidskontor som hjelper dem til å finne nytt arbeid der dere kompetanse kan utnyttes eller som tilbyr dem omskolering eller kurs om jobbsøking. De har ingen sykepenger, ingen arbeidsledighetstrygd, intet oppsigelsesvern, intet personalkontor å henvende seg til, ingen fagforening som sikrer dem et rimelig vederlag for deres arbeid, intet verneombud som kontrollerer deres fysiske og psykiske arbeidsmiljø, ingen tjenestepensjonsordning som sikrer deres fremtid ut over minstepensjon. Det er noe jomfruelig uskyldig ved ’ekte’ kunstnere – selv uten timelister og stemplingsur arbeider de fleste flere timer i måneden enn de byråkrater som former den kunstpolitikk som styrer mange av vilkårene for deres arbeid. De går ikke til en arbeidsplass der alt er finansiert for dem av en arbeidsgiver, som regel med betydelig offentlig støtte. Nei, de må selv finansiere sin arbeidsplass og alle sine driftsutgifter. Er de ikke på topp hele tiden, blir deres produkter ubønnhørlig kritisert i offentligheten – her er det ingen milde personalsamtaler bak lukkede dører der partene blir enige om hvordan de skal samarbeide bedre i tiden fremover. Deler av sin kunstneriske virksomhet må de finansiere gjennom søknader til instanser som har visse likheter med tidligere tiders fattigkasser – Statens kunstnerstipend, Bildende Kunstneres Hjelpefond, Norsk kulturråd og andre. Fullført utdanning gir ingen garanti om fremtidig sysselsetting, usikkerhet følger hele deres karriere. Det er ingen regel om lik lønn for likt arbeid, og inntektsforskjellene er enorme – ofte uten sammenheng med den kunstneriske kvalitet de representerer.
De som er utdannet som kunstnere, og som allikevel gir seg etter kortere eller lenger tid, snakker bare ugjerne om det de som regel oppfatter som et vanærende nederlag. Jeg har til gode å møte mennesker utenfor kunstlivet som med stolthet omtaler sin kunstnerutdanning og sin korte karriere som tidligere billedkunstner. Det er som et lite landssvik som helst ikke skal omtales. Kunstneridentiteten er som en utmerkelse den frafalne ikke tør røpe det skammelige tapet av.
Posisjon som identitet
Det er i det hele tatt besynderlig at unge mennesker står i kø for å konkurrere om kunstakademienes fåtallige studieplasser, og at antallet kunstnere øker jevnt og trutt. Forklaringene på det vil sikkert variere fra kunstner til kunstner. Det er rimelig å anta at det blant annet er noe ved kunstneridentiteten som gjør den spesielt attraktiv. Noe av det attraktive ligger kanskje i et tredje aspekt ved kombinasjonen kunst, kunstner og identitet – den sosiale ramme kunst utøves innenfor.
Den sosiale siden av kunstneridentiteten kan gis det litt formelaktige uttrykket: ”En kunstner er sine gallerier”. Den motsatte formuleringen gjelder også alle utstillingssteder: ”Et galleri er sine kunstnere”. En sosiologisk observasjon er at gallerier – og med det menes her enhver instans som regelmessig arrangerer utstillinger på fast sted – og kunstnere finner hverandre på omtrent samme nivå av kunstnerisk anerkjennelse. ”En kunstner er sin anerkjennelse” kunne vi også si, eller bedre – ”en kunstner er sine anerkjennere”. Dette henger sammen med at kunstens verden er som et kart, der hvert sted på kartet er representert med bestemte kunstnere, kunstverk, gallerier, kritikere, kjøpere, juryer, innkjøpskomiteer, samlere, publikummere og andre aktører. Når jeg sier ”Galleri Riis” knytter vi bestemte kunstnere, kunstverk, verktyper, kritikere og samlere til hverandre – til samme posisjon på kunstkartet. Når jeg sier ”Vestfold kunstnersenter” knytter vi ganske andre aktører og kunstverk til senteret, og atter andre hvis jeg sier nevner ”Bø kunstforening”. Hvis jeg sier ”kunstkritikk.no” forbinder vi en bestemt generasjon av kunstnere og kritikere, og også en bestemt kategori gallerier til det. Kunsten har mange slike posisjoner, og de ligger ofte i et konkurranseforhold til hverandre, særlig når det ikke er så stor avstand mellom dem. Et kunstnerisk uttrykk for dette posisjonsmangfoldet er laget av Ole Jørgen Ness, som opererer med inntil syv forskjellige identiteter.
Sin innsikt i denne sosiale formen for identitet benyttet den franske sosiologen Pierre Bourdieu til, i tillegg til å stille spørsmålet ”hvem produserer kunstverket?”, til også å spørre ”hvem produserer kunstneren?” Poenget hans er å peke på at kunstneren aldri står alene, men alltid er rammet inn av en krets av ulike typer støttespillere, en slags ’fanclub’, som bidrar til å gi kunstneren et navn og kunstverket en kunstnerisk og dermed også økonomisk verdi. I dette perspektivet bidrar den enkelte kunstners støttesystem til å gi dem en respektert identitet, som kan bære kunstneren over mange vanskeligheter og gi styrke til å tåle den motgang som er faste innslag i en kunstnerkarriere.