| Til Kunst- og kulturpolitikk |
Kunstpolitikk: Replikk til Paul Grøtvedt
19.9.2005 Publisert på Kunstkritikk.no
Min artikkel er et forsøk på å skissere en del av det metodiske grunnlag for min studie i fire bind om norsk kunstpolitikk siden 1814. De to første er allerede utgitt[1], og dekker perioden 1814-1850, og 1850-1940. Artikkelen gir også et lite glimt inn i enkelte begreper og konklusjoner, men er jo uten dokumentasjon for disse. Jeg håper at noe av det som er uklart i artikkelen er behandlet med større grundighet i bøkene og at de kan gi belegg for noen av de synspunkter som artikkelen bærer frem. Når Paul Grøtvedt får lest disse bindene, vil han få svar på noe av det han etterlyser. Noe av det han etterlyser, ønsker jeg ikke å svare på, fordi det ligger utenfor det tema min studie tar for seg.
Det forskningsobjekt jeg beskriver, er relasjonen mellom kunstfeltet og det politiske feltet over en periode på nærmere 200 år. I artikkelen fremstiller jeg en måte å beskrive og analysere denne relasjonen på, som ikke selv er forankret i en bestemt historisk situasjon, men som kan brukes på alle de former for relasjoner som har oppstått i løpe av et par hundre år. Det er begrepet kunstpolitisk kunnskapsregime. Det er verken et kunstteoretisk, kunsthistorisk eller estetisk begrep, men sosiologisk. Et slikt analytisk verktøy har også sine svakheter, men dets verdi må sees ut fra hvor fruktbart det er å bruke i praksis. Når Grøtvedt er enig i min beskrivelse av de kunstpolitiske endringer som har skjedd de siste 30-40 årene, tyder det på at verktøyet er fruktbart.
Mens det politiske feltet i 1814 i Norge var ganske klart definert, skjønt av lite omfang, var kunstfeltet ennå ikke påbegynt som sosial institusjon. Det har derfor ingen mening å snakke om ”kunsten” som noen uavhengig instans i Norge på den tiden, og helt irrelevant å trekke inn betydningen av en kunsthandel i disse norske forhold. Norsk kunsthandel har aldri hatt ”normative” pretensjoner for den frie kunsten, og det har heller aldri noe norsk malerlaug. Med det sterke statlige engasjementet i oppbyggingen av det norske kunstfeltet, er det mer fruktbart å rette oppmerksomheten mot kunstpolitikkens innflytelse. Derfor har jeg lagt inn i arbeidet en studie av fremveksten av den norske kunstinstitusjonen og den rolle det politiske feltet hadde i dette. Det er studiens begrensning, men så er da også oppdraget å studere kunstpolitikken og dens nedslagsfelt på kunstområdet.
Franske forhold på 1600-tallet er også helt irrelevant for en studie av det som skjedde tidlig på 1800-tallet, fordi det franske kunstakademiet hadde helt andre oppgaver enn de mange yngre europeiske akademiene etablert før og etter 1800, og fordi de grunnleggende stater også hadde andre planer med dem. Det franske akademiet arbeidet for adelen, de fleste senere akademiene arbeidet for det borgerlige samfunn, også når de var kongelige i navnet. Akademiet i Paris fikk heller ikke sin moderne form før med salongene fra midt på 1700-tallet. Poenget med akademier er nettopp at de var kjernen i den kunstneriske autonomi som kunstfeltet etter hvert fikk, også fra det politiske feltet som var deres ”eiere”, inntil de selv ble stående i veien for en videre utviklingen av denne autonomien på slutten av 1800-tallet. Denne autonomien ble iallfall delvis oppnådd med markedets, dvs. kunsthandelens hjelp.
Det som vokser frem i Norge er en kunstinstitusjon med en viss autonomi fra det politiske feltet. Det er min oppfatning av akademiinstitusjonen er den form det politiske felt først velger for å sikre at kunstfeltet har et sted der kunstneriske vurderinger kan foretas helt uavhengig av politiske vurderinger. Poenget med et akademi, som Grøtvedt ikke synes å ha oppfattet fordi han ikke har et analytisk verktøy som han kan beskrive og analyser det med, er at staten garanterer dets kunstneriske uavhengighet, mot at akademiet garanterer kvaliteten på den kunst dets medlemmer produserer og på den undervisning som gis der. Et akademi er, blant annet, et kunstråd som etablerer en armlengdes avstand mellom politikk og kunst. ”Akademi” står her for en type kunnskapsregime som ikke nødvendigvis behøver å ha et kunstakademi som sin kjerne, slik jeg påviser at Bildende Kunstneres Styre i Norge hadde fra 1888 (Solhjell 2005). Uten et analytisk begrepsapparat blir man lett blind for historiske sammenhenger som vedvarer selv om visse institusjonelle forhold endrer seg.
Akademiet, eller det kunstpolitiske akademiregime, er for øvrig bare et spesialtilfelle av kontaktflaten mellom kunstfeltet og det politiske feltet. Fra tid til annen blir kunstfeltets avstand til det politiske feltet for liten, eller de som skal representere kunstfeltet i kontaktflaten mellom kunst og politikk får for lav kunstpolitisk troverdighet. Da griper det politiske feltet inn, og sørger for at autonomien og troverdigheten gjenopprettes.
Grøtvedts kunstteoretiske analyse av dagens kunstneriske uttrykksformer er både velkjent og interessant, og motsies ikke av mitt syn på fremveksten av et kunstpolitisk kuratorregime. Tvert i mot: Dette regime, som er vokst frem med aktiv kunstpolitisk medvirkning, harmonerer godt med den konseptuelle kunstens hegemoni. Det er bare ikke mitt ærend å bedrive kunstteori, kunsthistorie, estetikk eller kunstkritikk, og slett ikke som Grøtvedt å ta standpunkt for eller i mot bestemte kunstneriske ytringsformer. Som forsker er det ikke mitt ærend å ta standpunkt for eller mot bestemte kunstpolitiske holdninger heller. Min ambisjon går mer i retning av å forstå hvilken samspill det er mellom kunst og politikk.
[1] Solhjell, Dag (2004) Akademiregime og Kunstinstitusjon. Kunstpolitikk fram til 1850. Unipub, og Solhjell, Dag (2005) Fra embetsmannsregime til nytt akademiregime. Kunstpolitikk 1850-1940. Unipub.