| Til Nasjonalgalleriet |
Wilhelm Adelsten Maribo og Nasjonalgalleriet
Fra Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling, Ms. Fol. 2050, avskrift 15.6-2016
Her finner jeg i mappe 2, ilegg «innkomne brev kronologisk» et langt brev av 10. og 11. mars 1880. Situasjonen for Skulpturmuseet er at det ikke er vedtatt endelige løsninger for den delen som skal brukes av Nasjonalgalleriet. Det er særlig forholdene for dagslys, og disponeringen av de lange galleriene i 2. etasje som er problematiske. Det går et langt brev fra L. Segelcke (oberst Segelcke var oppnevnt som formann i Nasjonalgalleriets råd, og ble også oppnevnt til medlem av byggekommisjonen for Skulpturmuseet) til Maribo (som er formann og senere medlem i byggekommisjonen for Skulpturmuseet), der han ber om tilslutning til bestemte løsninger for de vedtas endelig. Ifølge Willoch (1936) ble Segelcke etter hvert formann i byggekommisjonen, og var det trolig i 1880. Ifølge Willoch (side 82/83/84) var Maribo kommisjonens «drivende kraft, alltid full av omtanke for de mange spørsmål som meldte seg. Han ga gode råd om moderne museumstekniske arrangementer som han sette seg inn i på sine årlige utenlandsreiser, og han var byggesakens talsmann i Sparebanken. … At hele byggesaken til slutt fant en lykkelig løsning skyldes i vesentlig grad Maribos iherdighet og dyktighet».
Vi må anta, med Maribos sentrale stilling og hans studiereiser, at den løsning som ble valgt ikke bare fikk hans tilslutning, men at de endringer som måtte gjøres før byggingen ble igangsatt i 1877 i stor grad kom etter krav fra ham. Når det diskuteres hvem som var byggets arkitekt, far eller sønn Schirmer, er det like relevant å peke på Maribo.
Det som er helt klart, er at løsningen med et midtparti som skulpturmuseum og sidefløyer for maleri ble fastlagt i den tid Maribo var den drivende kunnskapsbaserte kraft i byggekommisjonen, selv når han ikke var formann. I en stund (hvor lenge?) så det ut som det var tiltenkt en utvidelse for skulptur i den ene sidefløyen, og maleri i den andre.
Jeg hitsetter noen utdrag i moderne språkdrakt i brevet fra Segelcke:
«Det er gjort noen forsøk på overlys i 2. etasjes galleri: Forsøk er gjort med overlys – matt glass i to felter, ett i den vestre og ett i den østre delen av nordre galleri. I det ene feltet var det mørkt i 4 alens bredde, i det andre 1,5 alen. Det var anbragt (uleselig) en teltformet skjerm, som avskar lyset fra gulvet (som altså gjorde at daglyset ikke nådde direkte ned på gulvflaten DS). Fra galleriet var anbragt 4 malerier som kunne heises i forskjellige høyde. Virkningen ble omtrent den samme ved begge anordningene, men begge ga det resultat at lyset kom for loddrett ned på den nedre del av veggen, mens det falt godt i 10 fots høyde og derover. Førsøket ble derfor gjentatt i dag, med den forandring at mattglasset lagdes over den hele lysåpning, mens skjermen ble senket lenger ned. På denne måte ble resultatet i det vesentlige tilfredsstillende, hva lysfordelingen på veggene angikk, men man fant at det ingenlunde var overflod av lysstyrke. Den store(?) dybde virket så dempende, at den måtte gjøre alt for at nedtage den muligste lyskvantum (her kan jeg har misforstått. DS)
—
Professor Dietrichson … gjør oppmerksom på at Nasjonalgalleriet, som har få store bilder, er mindre tjent med disse store rom. Det vil se fattigslig ut å få disse optagne i et smalt belte langs veggene. Han trodde man ville være bedre tjent med å oppta den opprinnelige tanken og dele hvert galleri 3 rom, slik at de to endene fikk overlys, det midterste derimot sidelys på/fra endeveggen, når det i dem ble åpnet vinduer slik som i skulpturgalleriene under (vinduene ville altså midlertidig vende ut der sidefløyene var tenkt i fremtiden). ( i mappe 1 ligger det i et legg med «tegninger etc») en usignert tegning av denne løsningen). Formentlig kunne denne avdeling skje med lette pannevegger og således intet foregripes når sidebygningene i sin tid kom til. Man ville vinne 4 vegger flere for malerier, kunne sortere disse bedre og unngå lanterner på den del av taket hvor disse frembød de største vanskeligheter med hensyn på sneen (dette poeng er utdypet i brevet, og førte kanskje til at lanternen over trappehallen ble redusert?)
—
Dersom man … komme til å beholde en lysgård når sidebygningene kommer til, skulle det synes rimelig at man drar fordel av samme ikke alene for kjeller og 1. etasje, men også for 2. etasje (her tenkes kanskje på vinduer fra lysgården mot utstillingsrom DS)
—
Deres meddelelser fra Hamburg, Frankfurt og Kassel har i høy grad interessert meg og bl.a. i vesentlig grad støttet meg i min oppfatning av betingelsene for overlys, i hvilken henseende jeg også er overmåte fornøyd med at vi foretok disse forsøk om enn resultatet for så vidt var negativt, som det viste at den tilsiktede fordeling av lyset over veggene mot gulvet i skyggen ikke ville la seg utføre på noen viktig tilfredsstillende måte med en så stor dybde for lysinntaket (her menes vel høyde under himlingen?) og så smale rom.
—
Etter at dette brev var ferdig og skulle sendes på Posthuset kom konservator Brun heropp for å tale om en betenkelighet som han hadde fått med den foreslåtte endring, nemlig den at det sterke lys i midtrommet ville gi for stor kontrast i mot det dempede overlys i begge endene. Det vill bli slike overganger i lyset, når man vandret rundt i samlingen, at hvert andre rom hadde alternerende sidelys og overlys. Han ønsket helst sidelys i begge endene og overlys i midten av hvert galleri.
—
Professor Dietrichson hadde ingen betenkeligheter. Det var etter hans formening full anledning til å la sidelyset i de foreslått midtrom falle forholdsvis høyt inn og dempes av etter behag.“
Det er åpenbart at signaturen L. Segelcke lener seg sterkt til Maribo i spørsmål som dette, og at intet bør bestemmes uten hans samtykke.
Maribo har gjennom studiereiser skaffet seg detaljert kunnskap om hvordan kunstmuseer innredes. En rekke notisbøker viser at han noterte seg de minste detaljer i de løsninger han så. Det er også klart at han i stor grad påvirket, og kanskje også bestemte, hvilke gipskopier som skulle kjøpes inn, og også hvordan de skulle plasseres – i mappe 1 finnes det to meget detaljere oppriss av de to skulpturgalleriene i 1. etasje med angivelse av hva som skulle plasseres hvor.
Det er mitt inntrykk at Maribo var den reelle arkitekten for Skulpturmuseets indre arkitektur, og for Nasjonalgalleriets utstillingsforhold i bygningen.