| Til Kunstkritikker og utstillingsomtaler |
Fra deltakelse i debatt 14.3.2005.
Min bakgrunn for å sitte her er at jeg to ganger har anmeldt og kritiserte Nasjonalgalleriets basisutstilling – den forrige i Kunst og Kultur nr. 2/2004, den siste i kunstkritikk.no i mars i år. La det være sagt med en gang, jeg ønsker meg ikke tilbake til den gamle.
Fredag forrige uke, 8. april 2005, i Bergen, var en historisk dag for den norske kunstinstitusjonen. Da møttes representanter for Bergens Kunstmuseum, Trondheim Kunstmuseum, og Nasjonalgalleriet til debatt om sine basisutstillinger, i regi av Høgskolen i Telemark, Bø, Bergens Kunstmuseum og Norske kunstforeninger. Det var ganske sikkert første gang at ulike prinsipper for basisutstillinger i norske kunstmuseer ble diskutert opp mot hverandre, uten et underliggende premiss om at et bestemt museums utstillingsform var den mønstergyldige. Mens Nasjonalgalleriets montering tidligere har vært modell for andre kunstmuseer, som gjerne ville fremstå som ”små Nasjonalgallerier”, er det nå åpnet for ulike tilnærminger. Nasjonalgalleriets suverene lederskap er brutt.
Den viktigste grunnen til det er at Nasjonalmuseet selv har brutt med den hegemoniske kunsthistoriefortellende utstillingsformen som standard. Når temaer vektlegges, er det ingen tradisjon som sier at den eller den tematiseringen er den riktige, og at forbildet er basisutstillingen i det og det museet. Dermed er det åpnet for en kritisk selvrefleksjon i kunstmuseene, der man også kan stille spørsmål ved det ”naturlige” ved den tidligere så enerådende kronologiske fremstillingen. ”Den ene er ikke mer riktig enn den andre”, heter det i Nasjonalgalleriets katalog, ”selv om noen grep vil fortone seg bedre og mer tankevekkende enn andre” (:8). Det minner oss om at det faktisk er mulig å beskrive, analyse og sammenligne kvaliteten på basisutstillinger.
Av det følger også noe annet, nemlig at de nye basisutstillingene åpner for at andre forståelsesrammer enn kunsthistorien kan gjøres gjeldende hos det publikum som går gjennom utstillingene og betrakter kunstverkene. Når kunsthistorien ikke er den hovedhistorie som fortelles, kan publikum med like stor grad av autoritet gjøre gjeldende tilnærminger som ikke har forutsetninger i den lange innlæring som innsikt i kunsthistorie forutsetter. På den annen side taper de ikke-historiserende utstillinger sin funksjon som pedagogisk sett meget effektive læremidler nettopp i kunsthistorie.
Et viktig spørsmål å drøfte er betydningen av kunsthistorisk innsikt som grunnlag for å betrakte, beskrive, tolke og oppleve kunst. Er den lite viktig, bør den historisk-biografiske regi heller ikke være viktig. Men er den viktig, bør den historisk-biografiske basisutstilling også være det. Nasjonalmuseet for kunst sier med sine basisutstillinger I og II at det er lite viktig. Bergens Kunstmuseum sier at den er meget viktig.
Etter at Nasjonalmuseet har åpnet sine nye basisutstillinger I og II, Bergens Kunstmuseum forrige torsdag åpnet sin nye basisutstilling, Trondheims Kunstmuseum har lagt om sin basisutstilling, og vi har fått relativt nye basisutstillinger i Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø og Sørlandet Kunstmuseum i Kristiansand (Preus museum)
står vi i en ny situasjon: Det er ikke lenger noen autoritativ måte å lage basisutstillinger eller konstruere norsk kunsthistorie på. Det er dermed blitt større refleksjon over basisutstillingers evne til å produsere kontekster for kunstforståelse som synes uproduserte, dvs. naturlige, men som det allikevel er et privilegium å lære og forstå.
Nasjonalgalleriets basisutstilling gir ikke lenger den hegemoniske forståelse av norsk kunsthistorie. Andre kunstmuseer med samlinger med basis i norsk kunst kan nå tale med egne stemmer, og lage sine egne norske kunsthistorier. Det har de allerede begynt å gjøre, til stor berikelse for publikum og for norsk kunstliv.
Hva venter så jeg meg av kunstmuseers basisutstillinger, og i særdeleshet av Nasjonalmuseets?
1 At de er forskningsbasert, og at resultatet av forskningen kommer til utrykk både i utstillingen, i kataloger og i den pedagogiske tilrettelegging.
2 At den pedagogiske tilrettelegging for basisutstillingens daglige bruk av publikum, for eksempel ved omvisninger, har vært med allerede fra utstillingen planlegges.
3 At basisutstillingens scenografi og regi er gjennomtenkt, og at løsningene på dem blir drøftet allerede fra utstillingen planlegges.
4 At basisutstillinger ikke står alene, men blir akkompagnert av mer temporære utstillinger som refererer til og utdyper basisutstillingen
Jeg ser få tegn til at disse ønsker blir imøtekommet i Nasjonalgalleriet eller i Museet for samtidskunst. Disse ønske ble bedre imøtekommet tidligere, i Nasjonalgalleriet.
La meg så trekke frem neon særegenheter ved dette museets basisutstillings scenografi og regi:
- den viser ingen høydepunkter
- ingen enkeltverk fremheves
- ingen rom er viktigere enn andre, kanskje med unntak av Munch-salen
- ingen kunstnere er fremhevet, kanskje med unntak av Munch
- ingen viktige epoker fremheves (ingen ”gullalder”)
- ingen særegenheter ved noen kunstneriske uttrykk fremheves
- den benytter seg i liten grad av tradisjonell kunsthistorisk terminologi
- utstillingen har ingen markert start, og heller ingen markert avslutning, men den har en market rute
- den gjør ikke forsøk på å fremheve noe spesifikt norsk
- den stimulerer mer til det komparative blikk, enn til det kontekstualiserende
Utstillingen har det jeg vil kalle en flat struktur, den er dekontekstualiserende, og antakelig også demokratiserende i den forstand at den tilgjengeliggjør kunstverk også for det kontekstsvake publikum. Den er lite perspektiverende og belærende, perspektiveringen er i stor grad overlatt til betrakteren selv. De pedagogiske effektene av dette burde det forskes på.
Diskusjonen på seminaret demonstrerte at kunsthistorikere flest mangler et analytisk verktøy for å kunne beskrive, analysere og sammenligne kunstutstillinger generelt, og kunsthistoriske basisutstillinger spesielt. Derfor har de begrenset innsikt i virkningene av det de gjør med kunstverk når de settes dem sammen utstillinger og innredes rom for dem. De har også manglende innsikt i basisutstillingers historie, selv innenfor egen institusjon. De vet rett og slett for lite om hvordan og hvilke historier som fortelles i basisutstillinger.
Deres begreper begrenset seg til å skille mellom det som ble kalt tematiske og historisk-kronologiske utstillinger, og mellom rom med salongpreg og ”den hvite kuben”. Når utstillingen er montert, skal den ”formidles” – som om utstillingen ikke formidlet noe i seg selv.
I norsk kunstliv har betegnelsen ”formidling” fått en mer og mer begrenset betydning. På seminaret ble ordet brukt til å betegne omvisninger og andre mer pedagogiske tiltak i eller rundt utstillingene. En slik ordbruk får utstillingene til å virke uformidlende eller nøytrale, som om de selv ikke fortalte noen historier. Dette står i motsetning til det som ble understreket særlig fra Nasjonalmuseets side, at utstillingene skal være ærlige og de kuratoriske hensikter skal fremstå åpent. Av innleggene på seminaret virker det også som de pedagogisk ansvarlige på museet ikke er blitt trukket inn i planleggingen av basisutstillingene. Dette er etter mitt syn helt galt, og svekker basisutstillingenes funksjon som et lett tilgjengelig grensesnitt mellom publikum og museenes samlinger.
Helt siden 1870-tallet, og særlig siden Jens Thiis ble den første direktør i 1909, har det vært en ambisjon for Nasjonalgalleriets ledelse å få presentert hele den europeiske kunsthistorie siden antikken i sammeheng. Innkjøp av eldre kunst til Nasjonalgalleriet, Skulpturmuseet, Kobberstikksamlingen – og utstrakt bruk av avstøpning, avbildning i kobberstikk, fotografier, dokumentasjon var uttrykk for denne ambisjon. Den store tilveksten kom i 1924, da nordfløyen ble innviet, og Christian Langaards samling av arbeider fra europeisk kunst fra 1600- og 1700-tallet ble gitt et eget rom.
Nå forteller Nasjonalgalleriet bare de 200 siste av 2500 års europeisk kunsthistorie. Denne dramatiske innskrenkning må Nasjonalmuseet gi en redegjørelse for, og vi må få vite hva som er tenkt å bli gjort med de samlinger som er fjernet, ikke minst Langaard-samlingen.
Det er et faktum at de som har ledende kunstfaglige stillinger i Nasjonalmuseets har sitt faglige tyngdepunkt på samtidskunst, og ikke på norsk kunsthistorie. Bare Sidsel Helliesen av de fem toppersonene har en stor kunsthistorisk bredde, men hennes er på grafikk og tegning, ikke på maleri og skulptur. Så vidt jeg kan se gjelder det samme for de relevante seksjonsledere på billedkunstsiden. I styret sitter heller ingen fremtredende kunsthistorikere. Jeg spør: skyldes dette fraværet av bred kompetanse på norske kunsthistorie en feilslått kunsthistorisk utdanning, særlig ved Universitetet i Oslo. Er den en svakhet ved utdanningen av norske kunsthistorikere at ingen av universitetets kandidater med norsk kunsthistorie som spesialfelt er funnet kvalifiserte til noen ledende stilling ved det museet som har den største samlingen av norsk kunst?