Til: Audun Eckhoff, som da var direktør i Nasjonalmuseet.
Fra: Dag
20.10.09
Om Nasjonalmuseets nye organisasjonsplan
Helt fra 2003 har jeg vært kritisk innstilt til den måten Nasjonalmuseet ble etablert og organisert på. Jeg har kalt det en ”rasering av fagmiljøer”. Samtidig har jeg vært positivt innstilt til et nært samarbeid mellom de tidligere enhetene, og mer enn positiv til nedleggelsen av Riksutstillinger.
De endringer som nå blir innført synes jeg retter opp de svakheter som særlig Sune Norgren må ta ansvaret for. Det vil jeg gi deg stor ros for.
1 Det viktigste er at den tunge kunsthistoriske kompetanse er kommet tilbake i ledelsen av museet, der både direktør og de fleste avdelingsdirektører (formoder jeg) er godt kvalifiserte kunsthistorikere.
2 Nesten like viktig er det at museet har brutt med organisering etter funksjon, og innfører organisering etter fagområde. Funksjonsorganiseringen ga meget tunge vilkår for museets største og mest arbeidskrevende oppgave – å produsere utstillinger fra A til Å. Alt måtte gjøres ”på tvers” av organisasjonsgrenser, med lav produktivitet som resultat. Ved å organisere etter fag, og tillegge fagenes avdelingsdirektører et totalt ansvar for samling, utstilling, forskning og formidling, får museet en klarere arbeidsgang for alt arbeid med utstillinger. Samtidig bevares det som tross alt må være en fordel med konsolideringen – museale og merkantile fellesfunksjoner. Jeg er altså enig i at det overordnede ansvaret for formidling bør ligge i fagavdelingene, men jeg har nedenfor noen kommentarer til hvordan det løses i praksis.
3 Reorganiseringen gir også muligheter for å blåse tilbake livet i de fire museumsbyggene i Oslo, der særlig KIM og MSK er kommet ut som ganske identitetsløse. I det hele tatt har forvaltningen av publikum i Oslo vært meget svak. Nå virker det for publikum som om det er Securitas som driver Nasjonalmuseet. Det å kunne drive en bygningsmasse med utstillinger og publikum er nødvendig kompetanse å bygge opp før man kommer inn i et nybygg. Det er en fordel, mener jeg, at det ansvaret nå legges på avdelingsdirektørene for de fire fagområdene. Her i Oslo burde Nasjonalmuseet ha et potensiale for å nå opp i et årlig besøkstall på en million besøkende.
4 Her finner jeg imidlertid organisasjonsplanens svake punkt. Hvor skal det helhetlige ansvar for å ivareta publikum ligge? Alle kunstmuseer jeg kjenner til har en avdeling som er rettet mot publikum, og hvis faglig styrke ligger på det pedagogiske i vid forstand: De har mange navn: ”educational department”, ”pedagogisk avdeling”, ”publikumsavdeling”, ”formidlingsavdeling” eller andre. Jeg finner ikke en slik avdeling i det ”nye” Nasjonalmuseet. Det vil virke påfallende, også på det politiske nivå, om Nasjonalmuseet blir stående som det eneste kjente museum uten en ”educational department”. Hvem skal ha ansvar for å ta imot de mange hundre tusen mennesker – skoleklasser, turister, grupper, familier med og uten barn, voksne alene eller i sosiale sammenhenger, for å nevne grupper med ulike krav til kunstmuseer – som årlig besøker Nasjonalmuseets bygg i Oslo? For meg virker det lite hensiktsmessig å la det ansvaret ligge på hver og en av de fire avdelingsdirektørene.
At hovedansvaret for det faglige innhold i pedagogiske tilbud og annen formidling bør ligge i fagavdelingene virker riktig. Om ”formidling” bare var spredning av en fast korpus av kunnskaper gjennom forelesninger foran publikum, kunne kanskje dette ivaretas av ”museumslektorer” fra fagavdelingene. Selv da måtte museet ha en kvalifisert stab som ivaretok samarbeidet med Nasjonalmuseets viktigste partner – skoleverket fra barnehage til videregående skole. I dag er forholdet til kunstmuseenes publikum langt mer kompleks og faglig utfordrende, også fordi publikum har endret seg. Pedagogiske hensyn må i dag inn allerede fra utstillingskonsepter utarbeides, noe som vil være selvsagt i utstillinger som tilrettelegges for det landsdekkende program. All forskning viser at hensynet til publikum bør veie tyngre i alle aspekter ved kunstmuseenes formidling. Nasjonalmuseet bør også ha et felles ansikt utad overfor publikum, og her utnytte en av de fordelene ved konsolideringen som tross alt er til stede.
Jeg hitsetter deler av utlysingsteksten for avdelingsdirektørstillingen for landsdekkende program:
Følgende funksjoner og arbeidsoppgaver ligger innenfor avdelingens ansvarsområde:
• Utarbeide strategier for ansvarsområdet
• Program for landsdekkende kunstformidling
• Produksjon og vedlikehold av utstillinger
• Nettverksarbeid innen kunstformidling
• Opplæring på fagområdet
Avdelingens medarbeidere skal gjennomføre museets kunstformidlingsprogram for museer, gallerier og skoler over hele landet. Avdelingen skal utarbeide strategier, arbeide for fornyelse og oppdatering av metodikk og sikre at Nasjonalmuseet oppfyller sitt oppdrag på området, herunder produksjon av utstillinger på respektive fagfelt i samarbeid med de kunstfaglige avdelingene. Avdelingen skal i tillegg ivareta og videreutvikle det landsdekkende kunstformidlingsnettverket, gi opplæring til nettverket innen utstillingsproduksjon og formidling, og sørge for transport og vedlikehold av utstillingene.
I det daglige arbeidet vil avdelingsdirektøren inngå nært samarbeid med andre avdelinger i museet, der de museale hovedfunksjoner er organisert som fellestjenester.
Avdelingsdirektøren inngår i museets ledergruppe.
Dette er jo bra, for alt som skjer utenfor Oslo. Men jeg spør: hvem skal ha det tilsvarende ansvar i Oslo? Den landsdekkende avdelingen vil få en pedagogisk og annen formidlingskompetanse som langt overstiger den det er realistisk kan bygges opp i den enkelte kunsthistoriske fagavdeling.
Hvem skal ha ansvaret for å ”utarbeide strategier for ansvarsområdet i Oslo”, ”program for kunstformidling i Oslo” (der særlig samarbeidet med skoleverket vil veie tungt”, ”nettverksarbeid innen kunstformidling i Oslo”, ”opplæring på området i Oslo”, ”arbeide for fornyelse og oppdatering av metodikk i Oslo”, ”ivareta og videreutvikle kunstformidlingsnettverk i Oslo”, ”gi opplæring til nettverket innen utstillingsproduksjon og formidling i Oslo”. Og hva med å representere Nasjonalmuseet utad i alle sammenhenger det er snakk om formidling, kunstpedagogikk og forskning på formidling? Hvem skal kvalitetssikre den pedagogiske siden ved de hundrevis av omvisninger som holdes i Nasjonalmuseet? Hvem skal representere det formidlingsfaglige i den videre planlegging av nybygget på Vestbanetomten?
Den naturlige måten å løse dette på, er å legge ansvaret også for formidling i Oslo til den samme avdelingen, med det samme forhold til de kunstfaglige avdelingene som beskrevet i stillingsannonsen. Det skal relativt få endringer til i stillingsbeskrivelsen for å imøtekomme dette. Arbeidet med det landsdekkende programmet vil virke faglig utviklende og stimulerende på den tilsvarende virksomheten i Oslo, og en felles avdeling vil styrke en slik sammenheng. I fagavdelingene kan det være stillinger av den typen som man før kalte ”museumslektorer” (av typen Frithjof Bringager), hvis primæransvar er avdelingens forhold til publikum, og som må ha forskningskompetanse i kunsthistorie (minst MA-grad). Koordineringen av deres arbeid bør ligge i den (etter mitt forslag) utvidede Avdeling for landsdekkende program – de bør jo også delta i arbeidet med deler av det landsdekkende uansett.
Jeg håper at disse synspunkter kan få deg til å tenke noe annerledes på hvordan det formidlingsfaglige best kan organiseres ved Nasjonalmuseet, innenfor den fine organisasjonsstruktur som nå blir realisert.
Vennlig hilsen
Dag