Private refleksjoner, skrevet omkring 2004.
Da Jens Thiis ble direktør for Nasjonalgalleriet i 1909 var han en toppkvalifisert kunsthistoriker, både vitenskapelig og praktisk, med stor bredde i sin kunsthistoriske kompetanse. Det styret som ansatte ham besto av fire kjente kunstnere og en kunsthistoriker. I sitt arbeid satte Thiis seg tre sentrale mål. For det første skulle Nasjonalgalleriets utstillinger så langt mulig kunne fremvise europeisk kunsthistorie fra antikken og frem til samtiden. Til hjelp for det hadde han bl.a. skulptursamlingen med gipsavstøpninger og kobberstikksamlingen med stikk av eldre maleri og skulptur. Store private bidrag hjalp til med å fylle mange hull. Den største gaven var Christian Langaards samling av europeisk 16- og 1700-talls kunst. Han hadde nettopp skrevet en omfattende norsk kunsthistorie, som den norske del av utstillingen var en formidling av. For det andre skulle kunsten fra hver epoke stilles ut med sikte på størst mulig respekt for epokens krav til tidsriktige omgivelser. For det tredje skulle det ligge pedagogiske hensyn bak hvordan utstillingene var ordnet. For det fjerde skulle Nasjonalgalleriet være en forskningsinstitusjon, og han selv skulle være aktiv forsker.
I dag er dette snudd fullstendig på hodet. I stedet for å vise 2500 års kunsthistorie, vises nå 200 års kunsthistorie. I Nasjonalmuseets styre, som også er ansvarlig for Nasjonalgalleriet sitter det syv personer. Ingen av dem er kunstnere. Seks av dem har ingen kunsthistoriske kvalifikasjoner. Den syvende har en magistergrad i kunsthistorie på et norsk tema fra tidlig på 1900-tallet, men ingen vesentlig kunsthistorisk produksjon ut over det (kilde: BIBSYS). Nasjonalmuseets direktør er kunstner, men har ingen bakgrunn i norsk kunsthistorie.
Av direktørens fire nærmeste medarbeidere har bare en sin kompetanse på norsk kunsthistorie. Hun er imidlertid ikke ansvarlig verken for utstilling eller formidling, men for samlingen. Den som er ansvarlig for utstillinger har sin kompetanse på dansk kunsthistorie, men er i norske bibliotek bare registrert med medarbeiderskap i to utstillingskataloger om internasjonal samtidskunst ved Statens Museum for kunst i København (kilde: BIBSYS). Den som er ansvarlig for det pedagogiske arbeidet har ikke kunsthistorisk kompetanse.
Den som på fjerde nivå i dette hierarkiet er ansvarlig for basisutstillingen har sin kompetanse på norsk og internasjonal samtidskunst (kilde: BIBSYS). Den som på fjerde nivå er ansvarlig for pedagogiske opplegg har hovedfag i kunsthistorie, med et begrenset tema fra institusjonshistorie (kilde: BIBSYS).
Den tidsmessig begrensede del av kunsthistorien som nå vises er utstilt på en måte som aktivt motsetter seg forsøk på å utdype deres tidstilhørighet
Høyere kompetanse i norsk kunsthistorie, med unntak av samtidskunsten, er altså nesten totalt fraværende på alle ledende nivåer i den del av Nasjonalmuseet som har ansvar for Nasjonalgalleriets basisutstilling. Det gjelder også forskning og pedagogisk arbeid. Den utstilling vi ser, er ikke forskningsbasert, og er ikke laget i nært samarbeid med de pedagogisk ansvarlige.
Denne situasjonen, som altså er en total omsnuing av forholdene ved Nasjonalgalleriet frem til for få år siden, er forbløffende. Det første spørsmål som reiser seg er: hvorfor er det (nesten) ikke lenger bredt kvalifiserte norskutdannede kunsthistorikere i Nasjonalmuseets styre og ledende stillinger? Det rimelige svar er at de ikke er kvalifiserte. Ta styret først. Tre av styrets medlemmer oppnevnes av staten (dvs. departementet), en av Stiftelsen Norsk Arkitekturmuseum, en av stiftelsen Kunstindustrimuseet i Oslo, en av Institusjonen Fritt ord, og en av de tilsatte i Nasjonalmuseet for kunst. Hvorfor har disse fem instansene bare funnet plass til en eneste kunsthistoriker i styret, og da ikke til en av landets ledende kunsthistorikere med erfaring fra ledelse av kunstmuseer?
Dette styret, hvorfor har ikke det funnet frem til en direktør med kompetanse i norsk kunsthistorie og museumsdrift, eller til en utstillingsdirektør med omfattende norsk kunsthistorisk kompetanse eller til en pedagogisk ansvarlig med det samme?
Hvorfor mangler det så kvalifiserte norske kunsthistorikere til disse verv og stillinger? Svaret må ligge i svakheter ved opplegget for det norske kunsthistoriske studium, i mangel på kontakt mellom studieforløp og musealt rettet arbeidet i løpet av studietiden, og i svakheter ved rekrutteringen og opplæringen av unge kunsthistorikere ved kunstmuseene.