Nerdrum – en malende Diderot
En omtale av Richard Vine: “Odd Nerdrum. Malerier, skisser og tegninger.» Gyldendal Fakta 2001. Trolig ikke publisert.
I oktober holdt jeg et innlegg om Nerdrums spill med den norske kunstinstitusjonen på en internasjonal kunstkritikerkongress i Zagreb. Etter innlegget fikk jeg en håndskrevet lapp, der det sto: ”I am teaching art students in Costa Rica. My students love Odd Nerdrum”. Denne kjærligheten vil trolig vokse seg enda sterkere etter den nye praktboken om Odd Nerdrum som Gyldendal nå har utgitt. Det som gjør den til en praktbok er de mange reproduksjonene som på en overbevisende måte utnytter bokens store format, 28 x 28 cm. I en rekke glimrende detaljopptak, der mange gjengir utsnitt av malerier helt opp i målestokken 1:1, føres vi helt inn i penselstrøkenes intime topografi. Fotografiene skjemmes hverken av reflekser fra frontbelysning, eller av høylys fra overdrevent sidelys – en fristelse fotografer av malerier ofte faller for. Stilt overfor disse utsøkte detaljene blir det fristende å sitere en av Diderots hyllester til den maler han selv satte høyest av alle: ”O Chardin: det er ikke hvit, rød og sort du har på din palett: det er selve tingenes egen substans! Det er luften og lyset selv som du tar på spissen av din pensel og påfører lerretet!”. Nerdrums malerier kunne ha beveget Diderot slik han ble av Chardin: ”Jeg forteller deg at jeg ytret et rop av beundring og at jeg ble stående bom stille og lamslått … O, Natur, hvor du er stor! O, Natur, hvor imponerende, majestetisk, og vakker du er! Det var alt jeg sa i dypet av min sjel, men hvordan kunne jeg formidle til deg mangfoldigheten i de delikate følelser som ledsaget disse ordene som ble gjentatt på hundre forskjellige måter!”
En slik frydefull opplevelse av Nerdrums malerier er allikevel ikke et gjensvar på en tilsvarende fryd i maleriene. Der hersker, som Richard Vine påpeker i bokens essay, alvoret, og hverken gleden eller ironien. Men maleriene kan ikke leses i lys av 1600-tallets ekspresjonsteori, som krevet at vi skulle le med de leende og lide med de lidende. Vi lider ikke med Nerdrums lidende, vi mimer ikke deres følelser. Kanskje kunne de tidlige sosialt kommenterende maleriene fremkalle slike følelser. Over de siste tyve årenes malerier tenker og reflekterer vi mer, slik Vine også gjør. Og fordi vi har vokst opp i en verden med et moderne blikk for kunstverk, kan vi fryde oss like meget over fremstillingsmåten som over det fremstilte.
Nerdrum er som en malende Diderot, en opplyst person med et delikat følelsesapparat og stor formidlingsevne om sine kunnskaper om og opplevelser av både mennesker og landskap. Han synes å male sine inntrykk fra det islandske landskap slik Diderot kunne ha beskrevet sitt eksalterte møte med et maleri av det samme landskapet. Selv en enkel murstein får en opphøyet eksistens – det almindelige ualmindeliggjort, en anonym byggekloss omskapt til et monument over den ukjente arbeider som laget den. Denne sanselig-ekstatiske tilnærmingen preger særlig hans behandling av menneskekroppen og dens hud. Vine gjør den interessante observasjon at menneskene i bokens malerier ser fremover, ikke oppover som i andre og tidligere malerier. Dette betegner han som ”det horisonale blikkets triumf: de bekjentgjør en altomfattende respekt for de vanlige tingene og personene på denne jord” – noe som kunsten ignorerer. Men han betegner også motivene som bilder på ”delt ensomhet”, og, mener Vine, slik bifaller Nerdrum fellesskapet ”ved å vise følgene av dets fravær”.
Odd Nerdrums formidlingsevne bygger på det tradisjonelle malerhåndverket – altså på malerkunsten. Idag er det kitschbegrepet som krever det utsøkte håndverk, i motsetning til kunstbegrepet, som vektlegger ideen. Denne forskjellen blir godt belyst av Richard Vine. Han fører den helt tilbake til striden mellom Aristoteles og Platon, der Platon representerer kunsten og dens idé, mens Aristoteles representerer det sensuelle og håndverket. Kant og hans idealisme representerer således kunsten, og er derfor blitt en skyteskive for Odd Nerdrum i hans talestykker. Med en viss rett kunne Nerdrum si at det er Kants estetikk som gjør det mulig for oss å gjøre noe heslig vakkert ved å kalle det kunst, og å gjøre noe vakkert heslig ved å kalle det kitsch. Vine fører ikke sin drøfting av Nerdrum frem til dens naturlige fortsettelse: hvilke estetiske kriterier kan vi i en postmoderne tid bruke overfor et premoderne maleri skapt i vår egen samtid? Det virker fristende å tenke seg Diderot som en streng kritiker av Nerdrums malerier, med en riktigere (og kanskje strengere) kritikk enn den han kan få i dag.
Richard Vines essay tilbyr leseren et lesverdig og reflektert alternativ til de to typisk norske resepsjonene av Nerdrums malerkunst: den udelt positive og den sterkt fordømmende. Vine er hverken apologetisk eller fordomsfull. I likhet med Nerdrum synes heller ikke han å være bundet av kunstens doktrine om det nye; denne særegne kulturøkonomi som er i slekt med konsumerismen – en selvdrevet, hedonistisk og frydefull trang til kjøp av noe nytt, i et motestyrt forbruk som straks utsletter sin egen følelse av tilfredsstillelse, og slik frembringer et sugende behov for enda et frydefullt kjøp av noe enda nyere. Derfor faller poenget med å beskrive en utvikling i Nerdrums malerier bort. Boken viser tvert imot hvor fast Nerdrum har holdt seg til sine uttrykksmidler fra han var ganske ung – han har bare oppøvet en større beherskelse av dem. Vine følger hele Nerdrums liv i korte trekk, og skriver også oppdatert og reflektert om Nerdrums kitschbekjennelse og kritikk av Kants dømmekraft, helt opp til i år. Som kunstskribent synes han hverken å støtte seg til den romantiske troen på at kunstverkene uttrykker kunstnerens liv, eller til det syn at de avspeiler et intellekts frie tenkning. Han drøfter maleriene ut fra begge perspektiver, og mener vel at Nerdrum bruker sitt eget liv i en malers refleksjon over hvilke universelle spørsmål maleriene kan belyse slik at de også får gyldighet for andre.
Som fagbok – hvilket den kanskje ikke er, den er nærmere å være et påkostet fotoalbum med et essay – har Nerdrumboken noen irriterende svakheter. Tittelen lover oss både malerier, skisser og tegninger, men skisser og tegninger er det få av. Boken mangler opplysninger om hvem som har fotografert bildene, hvor de befinner seg og kan sees, og hvem som har vært billedredaktør. Når Vine refererer til bilder, er det sjelden de befinner seg på samme eller nærmeste oppslag, og det opplyses ikke om hvor de er gjengitt i boken, så det krever mye ekstra blading å se etter. Selv om billedutvalget svarer godt til tekstens behov for referanser, synes det ikke som tekst og billedredaksjon er helt samordnet. En alfabetisk billedliste kunne hjulpet, men den er sortert etter sidetall, og til liten hjelp. Det er ingen bibliografi, ingen opplysninger om hvilke kunstsamlinger som har innkjøpt arbeider av Nerdrum og hva de har, ingen oversikt over utstillinger, oppdrag, etc. Dette er kanskje bare et uttrykk for det beskjedne omfang faglitteraturen om Nerdrum har, i forhold til hans store betydning for norsk kunstoffentlighet. Det er flott at boken også samtidig er kommet i en engelskspråklig utgave. Det vil kunststudentene i Costa Rica sette pris på.
| Til toppen |