| Hjem | Mine tema og tekster |
De første 6 er publisert i Numer, Tegneforbundets tidsskrift.
1 Hustavle for kunstnere
2 Hustavle 1 for direktører i regionale kunstmuseer
3 Hustavle 1 for publikum
4 Hustavle for kunstkritikere
5 Hustavle for kuratorer
6 Hustavle for kultureliten
7 Hustavle for kunst i det offentlige rom
8 Hustavle 2 for publikum på kunstutstillinger
9 Hustavle for regionale kunstpolitikere
Hustavle for kunstnere
Din kunst er et kall. Du forstår Henrik Ibsen når han i sitt første skuespill fra 1848 lar Catalina si: ”Jeg må, jeg må, så byder meg en stemme i det indre av min sjel, og jeg vil følge den. … En rekke kun av tøylesløse gleder – nei, nei, det tilfredsstiller ei hjertets trang”.
Det er ikke fattigdommen som inspirerer din kunst, det er din kunst som gjør at du utholder fattigdommen.
Å tjene penger på å lage kunst som alle ser hva er og som ligner kunst som ble laget for flere generasjoner siden, er å prostituere kunsten. Ekte kunstnere lager ikke kunst som folk flest liker og som selger bra.
For en ekte kunstner er kunstnerisk anerkjennelse mer verdt enn stipendier, og stipendier er mer verdt enn inntekter fra salg. Kunstnerisk anerkjennelse har tredobbelt verdi: kunstnerisk, kunstpolitisk og økonomisk. Stipendier har både kunstnerisk og økonomisk verdi. Salgsinntekter har bare økonomisk verdi.
Du vil ikke arbeide mer utenfor din kunst enn at du klarer å finansiere din kunstneriske virksomhet. Helst vil du bare arbeide med din kunst, og aller helst finansiere ditt kunstneriske arbeid bare med inntekter fra resultatene av ditt kunstneriske arbeid.
Om du kaller deg ”profesjonell”, er du nettopp ikke det – profesjonell.
Du gleder deg med dem når andre kunstnere får stipend og ikke du, men du føler allikevel et stikk i hjertet. Det stikket er ikke misunnelse, men skuffelse over tapt mulighet for deg selv til å bruke enda mer tid og penger på egen kunstnerisk virksomhet
Som kunstner er du din CV. Du er dine gallerier, utstillinger, kuratorer, juryer, museer og stipendier. Du er også ditt publikum, som leses ut fra din CV.
Det er et galleri for enhver kunstner, men det er bare noen få av dem du helst vil stille ut i. Det er et publikum for enhver utstilling, men sjelden en kritiker. Det er en kjøper til ethvert kunstverk, men sjelden en samler eller et kunstmuseum.
Du er for kritikk, men mot kritikere. Du elsker kritikk, men forbanner kritikere.
Du vet at ingen kan gi andre en kunstnerisk anerkjennelse som er høyere enn den de selv har. Derfor søker du ikke kunstnerisk anerkjennelse ved å stille ut i gallerier med lavere kunstnerisk anerkjennelse enn den du selv allerede har, og som stillere ut kunstnere du selv ikke anerkjenner som minst like gode som deg selv.
Din kunstneriske anerkjennelse kan aldri bli større enn den kunstneriske anerkjennelse de galleriene du stiller ut i kan gi deg, uansett hvor god kunstner du selv mener du er.
Denne hustavle er skrevet for ekte kunstnere. Bare ekte kunstnere er kunstnere.
Hustavle for direktører i regionale kunstmuseer
Det er bedre å ha egne innkjøpsmidler enn å få tildelt kunstverk andre har kjøpt inn. Det er bedre å kuratere egne utstillinger enn å få utstillinger tilsendt som andre har kuratert. Det er bedre å lede sin egen institusjon enn å være avdelingsdirektør i en større.
En kritiker fra Oslo teller mer enn tusen andre besøkende. Du vet det er provinsielt å tenke slik, men du kan ikke la være.
Jo flere regionale kunstnere som fornærmes ved ikke å få stille ut og ikke bli innkjøpt, jo bedre blir museets kunstsamling og ditt nasjonale faglige renommé, men jo mer misfornøyd blir den regionale kunstnerorganisasjonen, fylkeskultursjefen og fylkets politikere. De vil at museet skal ”komme på kartet”, men vil helst tegne det selv.
Det museum du helst ønsker å lage er ikke det som de regionale kunstnere og politikere ønsker. Det museum de ønsker du skal lage, gir deg ikke kvalifikasjoner som gjør deg aktuell som leder av internasjonalt orienterte norske kunstinstitusjoner og slett ikke av kunstinstitusjoner i andre land.
Som direktør for et regionalt kunstmuseum er du ditt museums samling og de utstillinger det kuraterer. Det som gjør ditt kunstmuseum viktig og deg selv til en viktig museumsdirektør, er at dets samling har arbeider som andre og større kunstmuseer gjerne vil låne til sine egne utstillinger, og som du bidrar med katalogtekster til. Du gjør selv andre kunstmuseer viktige ved å låne deres arbeider til ditt eget museums egne utstillinger og be dem bidra med katalogtekster til.
Jo lenger ut i verden ditt museums utlån og innlån skjer, jo viktigere er ditt museum, jo viktigere er du som museumsdirektør og jo bedre får du utviklet dine medarbeidere. Slik gjensidighet skaper det museale nettverk som er ditt museums viktigste kapital, og som er din og dine medarbeideres viktigste personlige kvalifikasjon når dere søker større stillinger.
Du vet at dine utstillinger er blant landets mest interessante, men du vinner liten anerkjennelse for det hos kolleger i Oslo. Du besøker deres utstillinger, de besøker ikke dine. Du leser deres kataloger, de leser ikke dine. Det er lenger fra Oslo til din by enn det er fra din by til Oslo.
Ingen kan gi andre en kunstnerisk anerkjennelse som er større enn den man selv har. Ditt museums evne til å gi kunstnerisk anerkjennelse er like stor som den anerkjennelse du selv har som direktør. Det er din evne til å gi kunstnerisk anerkjennelse gjennom innkjøp og utstilling som bestemmer hvor ditt kunstmuseum er ”på kartet”.
Din anerkjennelse vokser med ditt museums voksende innkjøpsbudsjett og selvstendige innkjøp. Din anerkjennelse øker med økende selvstendighet i valg av utstillingsprogram. Din anerkjennelse vokser jo mindre din basisutstilling ligner Nasjonalgalleriets. Å være ”som et lite Nasjonalgalleri” er å underkaste seg andres kvalitetsnormer. Dine kollegers anerkjennelse kommer til uttrykk ved at de gjerne vil produsere utstillinger sammen med ditt museum.
Du trenger ikke å formulere noen kriterier eller begrunnelser for ditt museums innkjøp, for det er innkjøpene som er kriteriet, og de begrunner seg selv.
Denne hustavle er skrevet for ekte museumsdirektører. Bare ekte museumsdirektører er museumsdirektører.
Hustavle for publikum
Å være publikum er å gå på kunstutstilling. Er du her fordi du føler at du bare må gå på kunstutstilling, betyr det at du også er kunstelsker. Jo større kunstelsker du er, jo mer kritisk er du som publikummer. De største kunstelskere blir kritikere.
Mellom deg og kunstverkene er det et prisme, som heter formidling. Du ser kunstverkene gjennom prismet. Det du ser, er ikke kunstverket, men virkningene av prismet – som er en forståelsesramme. Men for deg er det som prismet ikke er der. Det er det som er kuratorens hensikt – å skjule seg selv ved å late som de står bak kunsten, mens de i virkeligheten står foran den.
Som publikum er du dine utstillingsbesøk. Det er en kunst for enhver smak, også for din. Men ikke alt du liker, er god kunst slik en kritiker ser det. Leser du ikke kunstkritikker, er du neppe en kunstelsker og kan heller ikke bli det.
Om du følger en omvisning, minn deg på at det ikke er omviseren som er den reelle formidleren, men utstillingens kurator.
Å kjøpe kunst gjør deg ikke til en kunstsamler og den kunst du eier ikke til en kunstsamling. En kunstsamler er en kunstelsker som kjøper bare det han må ha, av kunstnere han bare må ha de beste arbeider av i sin samling.
Hvis det viktigste for deg er at du liker kunsten på en utstilling, er du egentlig ikke glad i kunst, bare i din egen smak. Om du derimot er kunstsamler kan du like nettopp det du ikke liker. Da er du virkelig glad i kunst.
Før var smak evnen til å dømme om det skjønne. Smak krevet dannelse – der dannelse og god smak var det samme. Nå er smak evnen til å dømme om det kunstneriske, og krever at du har trening i å gå på kunstutstillinger. Om du på en utstilling bedømmer kunstverk etter deres skjønnhet og din egen smak, er du på galt sted, eller du mangler innsikt i kunstrelevant adferd og er derfor egentlig ikke en del av publikum – du er bare på besøk.
Kunstsmak utvikles ved å snakke sammen med andre om kunst når du er på utstillinger. En smak du ikke kan snakke om og diskutere er ingen smak, bare fordommer. God smak er din egen smak. Din egen smak er aldri dårlig, dårlig smak er noe andre har, særlig når de liker kunst som du selv ikke liker.
Du vet at den nye kunsten alltid er bedre enn det gamle. Ikke fordi den er bedre som kunst, men fordi den er nyere og derfor er bedre. Synes du den gamle er best, er du ikke samtidsorientert. Å være samtidsorientert er å vite hva som ikke lenger går an.
All kunst skal overskrides og leve videre i ny kunst. Overskridelser utfordrer din smak, men krever først og fremst at du ser hva overskridelsene består i. Bare god kunst blir overskredet, fordi bare den gode kunsten er verdt å overskride.
Å se overskridelser gir en egen kunstglede, også når overskridelsene skjedde for lenge siden, og for lengst selv er overskredet. Det er derfor vi har kunstmuseer – både for å lære oss å se overskridelser og for å se etter dem. Kunsthistorien er historien om overskridelser.
Denne hustavle er skrevet for ekte kunstelskere. Bare kunstelskere er det ekte publikum.
Hustavle for kunstkritikere
Kunstkritikk er den begrunnede bedømmelse av kunstnerisk kvalitet på en kunstutstilling, publisert i et massemedium. Uten bedømmelse av kvalitet, ingen kritikk. Uten begrunnelse, ingen rettferdiggjørelse av kritikken. Uten begrunnelser og bedømmelser er du ingen kritiker, men en skribent. Det er helt OK å være skribent.
Den modernistiske kritiker kritiserer ikke bare kunstverk og kunstnere, men også den kuratoriske virksomhet bak utstillingen.
Kvalitetsbedømmelse er subjektiv, begrunnelse er objektiv. Begrunnelse objektiverer den subjektive bedømmelse, men kan aldri gjøre bedømmelsen objektiv, bare mulig å forstå og å diskutere.
Forekommer ordene ”jeg”, ”meg” eller ”min” ofte i dine kritikker, er det tegn på at du bruker din egen smak som begrunnelse for bedømmelsen av kunstnerisk kvalitet. Din kritikk blir med det helt subjektiv og derfor uten objektiverende perspektiv, og derfor uten interesse som kritikk, bare som tekst.
Troverdighet er ditt mest verdifulle kritiske verktøy i det lange løp. Blander du dine interesser som kunstner eller kurator inn i ditt virke som kritiker, taper du troverdighet. Det medium som da bringer dine kritikker, mister troverdighet som medium for kunstkritikk.
Din makt som kritiker er lavere jo flere hatter du bærer.
Din evne til å gi kunstnerisk anerkjennelse gjennom dine kritikker er like stor som din troverdighet som kritiker, ikke som skribent.
Som kunstkritiker må du akseptere at du blir elsket og hatet av både kunstnere, kuratorer og utstillingsarrangører. Du kan ikke pleie vennskap, kollegialitet eller fiendskap med noen av dem, om du ønsker å unngå inhabilitet. Er du bare skribent er dette mindre viktig, kanskje endog en styrke.
Jeg er en del av kultureliten om jeg mener at utvist kunstinteresse er et godt tegn på et godt menneske, og at mennesker blir bedre mennesker av å omgås kunst.
Av de tre brukergruppene er medienes redaktører de viktigste, for det er de som bestemmer om dine kritikker passer for deres lesere og dermed skal publiseres. Som kunstkritiker skriver du derfor først og fremst for redaktører, og i den stil og sjanger redaktøren ønsker for sine lesere.
Dine kunstkritikker har tre viktige lesergrupper. Publikum lar seg veilede i sine egne valg av utstillinger og i sin egen vurdering av de utstillinger de velger å besøke. I denne forstand er dine kritikker også forbrukerveiledning. Politikere lar seg påvirke av hvilke kunstinstitusjoner og hvilken type kunst de vil bevilge støtte til. I denne forstand er dine kritikker også kunstpolitikk. Medienes redaktører bruker dine kritikker for å kommunisere med og holde på sine lesere. I denne forstand er dine kritikker også mediepolitikk.
Denne hustavle er skrevet for ekte kunstkritikere. Bare ekte kunstkritikere er kritikere.
Hustavle for kuratorer
Alle utstillinger er kuratert. Til enhver utstilling er det knyttet et kuratoriat. Det vil si at noen har utviklet et utstillingskonsept, valgt ut kunstnere og kunstverk, presenterer dem gjennom utstillingsmediet, og begrunner utvalget. Uten kuratering, ingen utstilling.
Det finnes mange typer kuratoriat. Det personlige kuratoriat, der all utvelgende, presenterende og begrunnende makt er lagt til en person, er bare en av mange mulige.
Kuratering er å utøve makt over kunst, kunstnere, utstillingsarrangører og publikum. Å fremstille det personlige kuratoriat som det eneste mulige, er en strategi i denne maktutøvelsen, hvis hensikt er å øke sin egen kuratoriske makt. Mest makt søker den kurator som fremstiller seg selv som kunstner og sitt kuratoriat som kunstutøvelse.
En vandreutstilling er et arrangement der mottakerne av utstillingen er uten kuratorisk makt, og der kuratormakten sitter hos utstillingens produsent. Reell desentralisering av kunst er å desentralisere kuratormakt. Statlige vandreutstillinger hindrer desentralisering av kuratormakt, under dekke av å spre kunsten.
Det personlige kuratoriat bygger på tillit fra andre. Du blir vist tillit fra kunstnere som stiller sine verk til din disposisjon og lar deg presentere dem. Du forvalter det mest verdifulle de har – sin kunstneriske anerkjennelse. Du blir vist tillit fra utstillingsarrangøren, som stiller sitt gode navn og rykte og sitt nettverk i kunstens verden til din disposisjon. Du blir vist tillit fra publikum, som stiller sin kunstinteresse og sin tid til disposisjon for din utstilling.
Vær ydmyk overfor det faktum at den personlige kurator kan bli det inkarnerte kriterium for kunstnerisk kvalitet. Du bør allikevel ha som mål å bli det, for det er kriteriet på din egen kvalitet som kurator.
Å kuratere innebærer å etablere forståelsesrammer – kontekster – for den kunst som stilles ut. Som kurator er du den reelle formidler. Den nøytrale kurator er en fiksjon. Å hevde nøytralitet som kurator er ansvarsfraskrivelse.
Kuratering er en sympatisk virksomhet, ikke en kritisk. Din oppgave er å skape sympati for det du stiller ut, for måten du gjør det på og for utstillingens arrangør.
Din eneste kontrollerende instans er en uavhengig kritiker. Jo sterkere du er som kurator, jo mer er det din virksomhet som blir kritikkens gjenstand, og jo mer trenger du kritikk.
Denne hustavle er skrevet for ekte kuratorer. Bare ekte kuratorer er kuratorer.
Hustavle for kultureliten
Jeg er en del av kultureliten dersom jeg synes det er problematisk at det finnes en kulturelite, og særlig at jeg selv kan være en del av den.
Jeg er en del av kultureliten dersom jeg, i en diskusjon i NRK om det finnes en kulturelite hvem som tilhører den, fornekter at jeg selv er en del av den, selv om det er på grunn av min plass i kultureliten NRK har bedt meg delta i diskusjonen. Jeg er også en del av kultureliten dersom jeg med interesse lytter til slike diskusjoner, og vet hvilken plass i kultureliten deltakerne i diskusjonen har.
Jeg er en del av kultureliten om jeg ikke tror at folk flest vet at det finnes en kulturelite og at jeg er en del av den, og ikke forstår at de derfor føler en viss frykt for min kunstsmak og min vurdering av deres smak.
Jeg er en del av kultureliten om jeg skammer meg over å si til andre i kultureliten at jeg liker Odd Nerdrums eller Karl Erik Harrs malerier eller Per Ungs skulpturer. Det kan jeg bare si til de som ikke tilhører kultureliten, og som selv ikke skammer seg over å si at de liker deres malerier og skulpturer.
Jeg er en del av kultureliten om jeg mener at det å inkorporere populærkulturelle elementer i kunstverk gjør slike kunstverk mer interessante og forståelige for populærkulturens forbrukere.
Jeg er en del av kultureliten når jeg mener at det jeg tenker om et kunstverk er viktigere for å bedømme kvaliteten på kunstverket enn det jeg føler om det.
Jeg er en del av kultureliten dersom jeg vet hvilken plass jeg selv har i den, og særlig hvis jeg fornekter at det interesserer meg, og ganske særlig om jeg fornekter at det finnes en kulturelite og at jeg selv er en del av den.
Jeg er en del av kultureliten når jeg mener at den gradvise og kritiske refleksjon over kunstverket er viktigere enn den umiddelbare reaksjon på det.
Jeg er en del av kultureliten om jeg mener at vanskelig tilgjengelig kunst er bedre enn kunst som er tilgjengelig for de fleste.
Jeg er en del av kultureliten om jeg mener at kunst som ikke yter motstand ikke bare har estetiske mangler, men også etiske.
Jeg er en del av kultureliten dersom jeg ugjerne røper for andre i kultureliten at jeg finner eldre kunst mer verdifulle og relevante enn det meste av samtidskunsten.
Jeg er en del av kultureliten om jeg mener at det er dårlig kunstpolitikk å støtte kunst på grunn av dens etiske fremfor dens estetiske kvaliteter.
Jeg er en del av kultureliten dersom jeg mener at jo flere som umiddelbart liker et kunstverk, jo dårligere er det.
Jeg er en del av kultureliten når jeg anvender begreper som bred og smal kunst, kan gi eksempler på begge, og mener at den smale kunsten bør gis mer statlig støtte enn den brede.
Jeg er en del av kultureliten når jeg mener at jeg mister anseelse i kultureliten eller røper meg som usofistikert om jeg sier at jeg liker bestemte kunstverk eller bestemte kunstnere.
Jeg er en del av kultureliten når jeg mener at jeg vinner anseelse og viser meg som sofistikert om jeg sier at jeg tar avstand fra bestemte kunstverk og bestemte kunstnere som jeg vet at også kultureliten tar avstand fra.
Jeg er en del av kultureliten om jeg kan uttale om kunstnere at det som redder dem som kunstnere og gjør det mulig å sette dem høyt er at de skaper kontroverser med sine verk.
Jeg er en del av kultureliten om jeg føler en viss skam over å si at et kunstverk fyller meg med gode følelser straks jeg ser det.
Jeg er en del av kultureliten om jeg tar avstand fra det vulgært stygge, men viser interesse for det utsøkt stygge.
Jeg er en del av kultureliten dersom jeg straks tenkte, da Odd Nerdrum ble dømt til 2 år og 10 måneder i fengsel for grovt skattesvik, at han fikk som fortjent.
Jeg er en del av kultureliten dersom jeg anser meg selv som en intellektuell.
Du er en del av kultureliten om du har lest hele denne hustavlen, særlig hvis du er uenig i det meste i den og fornekter at du er en del av kultureliten og tar avstand fra hele problemstillingen om det eksisterer en kulturelite.
Hustavle for kunst i de offentlige rom
Et offentlig rom er et fysisk rom som skal tjene allmennheten og ingens spesialinteresser
De offentlige roms eies av de som bruker det, ikke i juridisk forstand, men i sosial og symbolsk forstand.
Alle mennesker har adgang til de offentlige rom, og er berettiget til å ha sine egne meninger om deres betydning for seg.
De offentlige rom har både bruksverdi og symbolsk verdi, som begge kan være forskjellig for ulike brukere. Deres symbolske verdi påvirker deres bruksverdi.
Ingen offentlige roms symbolsk verdi er den eneste eller den riktige, og ingen har rett til å bestemme hva den skal være for andre.
Kunst i de offentlige rom endrer rommenes symbolske betydning for rommets brukere, og dermed også bruksverdien.
De offentlige rom er underlagt demokratiets betingelser. Kunsten er underlagt kunstens betingelser og kan ikke underlegges demokratiets. Kunst i de offentlige rom blir underlagt demokratiets betingelser, og kan derfor ikke betraktes som å være bare kunst.
Det knytter seg historier til alle offentlige rom. Ulike brukere har ulike historier knyttet til rommene, som gjør at kunstverk blir lest og brukt i lys av slike historier, både personlige og kollektive. Kunsthistorien er en historie de færreste brukere vil tenke på.
Å plassere kunst i de offentlige rom er også minnepolitikk.
Minnesmerker plasseres på de steder og på den måte i de offentlige rom som antas å forsterke deres minneverdi. Hvis stedet eller historien om stedet endres, endres minnesmerkets minneverdi. Hvis minnesmerket flyttes til et annet sted, endres både betydningen av minnesmerket, av stedet det flyttes fra, og av stedet det flyttes til.
Det offentlige rom er ikke et gallerirom eller utstillingsrom, og gir ikke kunsten de rettigheter og den beskyttelse som den har der. I gallerirommet kan kunsten gjør krav på all oppmerksomhet, det kan den ikke i det offentlige rom.
Vi kan si: ”Per Ung er utstilt i Nasjonalgalleriet”. Men vi kan ikke si ”Per Ung er utstilt ved Nationaltheatret”. Vi må si ”Johanne Dybwad og Wench Foss står ved Nationaltheatret”. I de offentlige rom opphører metonymien, som i gallerirommene gjør at kunstneren kan stå for kunstverket.
Kunstverk i de offentlige rom blir av et flertall av dets brukere ikke oppfattet som kunst.
De offentlige roms elementer peker sterkere mot rommenes bruk enn mot kunstverkene i det.
Ethvert kunstverk varig plassert på et sted i de offentlige rom omdannes av stedet til et minnesmerke, om ikke over noe annet, så over stedet. Jo sterkere symbolsk betydning et offentlig rom har, jo sterkere forbindelse forventes det mellom rommet og kunsten.
Å plassere kunst i de offentlige rom er minnepolitikk. Den kan være minnepolitikk forkledd som kunstpolitikk. Er minnene ubehagelige, blir også kunsten oppfattet som ubehagelig, noe som kan være et poeng for et minnesmerke, men ikke for et kunstverk. Er minnene behagelige, behages også kunsten, selv om kunsten i seg selv ikke behager.
Et hvert sted i det
3333 offentlige rom har en historisk bestemt betydning for den enkelte. Når historien endrer seg, endres også betydningen av stedet, og av alt på stedet, også av kunsten.
Når et sted i det offentlige rom får endret minneverdi for folk flest, må kunsten på stedet ofte endres, flyttes, fjernes eller ødelegges, når minnepolitikken krever det. Kunstverk i de offentlige rom er ustabile og forgjengelige.
Når et offentlig rom endres, endres også betydningen av kunstverk i rommet. Endringen kan føre til at kunstverket må endres, flyttes, fjernes eller ødelegges.
Å plassere kunst i det offentlige rom er å bedrive minnepolitikk, og ikke kunstformidling.
I gallerirom må publikum respektere kunsten. I de offentlige rom må kunsten respektere publikum.
Overfor kunst i de offentlige rom teller uteliggernes kritikk like meget som kunstkritikernes, ja, kanskje mer, fordi uteliggere kan ha det offentlige rom som sitt eneste sted å være.
I det offentlige rom bør dets brukere kunne slippe unna kunst, om de ønsker det.
”Public art” og ”Art in public space” betegner to forskjellige fenomener. I ”Public art” spiller hensynet til rommet og dets brukere liten eller ingen rolle. Denne hustavlen omtaler bare ”Art in public space”.
Hustavle 2 for publikum på kunstutstilling
Intet utstilt kunstverk er bare det du ser det som. Kunstverket er alltid mer enn det ser ut til å være. Det er det som gjør det til kunst, når det er utstilt og du ser det som det.
Når du ser kunstverk på en kunstutstilling, ser du også noe mer enn kunstverk – du ser utstillingen, det utstillende, det som stiller ut. Det som stiller ut, er ikke en del av kunstverket. Om du fjernet kunstverket, er alt det som stiller ut allikevel der.
Du ser kunstverket som utstilt. Er det ikke utstilt, kan du ikke være sikker på at det du ser, er et kunstverk. Det kan være noe helt annet.
Når du ser noe som er utstilt som kunst, skal du se på og tenke på det som kunst, selv om du mener det ikke ser ut som kunst. Når noe som ikke ser ut som et kunstverk, er utstilt som et kunstverk, ser du det allikevel som et kunstverk, og ikke som det det ser ut til å være. Du er da med på å skape kunstverket.
Det som stiller ut, peker to veier. De peker mot kunstverkene, og retter din oppmerksomhet mot dem. De sier «dette er kunst» om det de peker mot. De peker også mot verkenes forståelsesrammer eller kontekster. Da sier de «slik kan, bør eller skal disse verkene forstås».
Å forstå kunst er som regel å forstå noe som er utstilt som kunst. Du må da forstå det som peker på kunstverkene og de forståelsesrammene det peker mot. Å forstå kunst er også å oppfatte, forstå og fortolke forståelsesrammer som det utstillende peker mot. Å forstå kunst er også å forstå det som stiller den ut.
Gjenstander som er utstilt på et kulturhistorisk museum, på et kunstindustrimuseum eller på et designmuseum er på museet i kraft av sin fremmedhet for museet. Når du ser dem utstilt, bruker du dem ikke på den måten de er laget for å bli brukt. Slike gjenstander hører ikke hjemme på museer, og det er derfor de er der.
Kunstverk fra de siste 200-250 år som er utstilt, er laget for å bli sett på utstillinger. Når du
ser dem på kunstutstillinger, bruker du dem på den måte de er laget for å bli brukt – du ser på dem. Kunstverk hører hjemme på kunstmuseum, og det er derfor de er der.
Når eldre kunst som ikke ble laget for å bli utstilt, er utstilt på kunstutstillinger, blir de til kunstverk, men du bruker dem ikke der til det formål de var laget for. Du bruker dem som kunst.
Når et eldre kunstverk, for eksempel en helgenfigur, blir ført tilbake fra kunstmuseet til en kirke, kan du igjen bruke den til det den ble laget for – å be foran. Det kunne du ikke gjøre foran helgenfiguren i kunstmuseet. I kirken er den ikke lenger kunst, uten kanskje i turistguiden for kirken. Brukssammenhengen skaper kunstverket, men den kan også «avkunste» det.
Når du er i et rom der alt peker mot kunstverk, retter du hele eller det meste av din oppmerksomhet mot kunstverket. Da er du i et utstillingsrom.
Når du er i et utstillingsrom, flytter du deg fra sted til sted, ser verkene i en rekkefølge du ofte kan velge selv, hvor lenge, hvor mange ganger, hvilke verk du vil hoppe over. Du velger selv hva du vil lese av tekster knyttet til verk, rom eller utstillingen, om du vil gå sammen med andre, hva dere snakker om, om du vil følge en omviser eller bruke en audioguide. Du blir selv til en del av det som stiller ut, av utstillingen, det utstillende.
En utstilling gir deg stor frihetsgrad til å skape dine egne forståelsesrammer, og derfor også til å skape kunstverkene for deg selv. På utstillingen blir du din egen kurator.
Hustavle for regionale kunstpolitikere
Kunstpolitikk er å lytte til kunsten og å støtte initiativ som kommer fra kunsten selv. Uten å lytte til kunsten er du ingen kunstpolitiker, bare en politiker. Uten initiativ fra kunsten selv har det ingen mening å ha en kunstpolitikk. Ingen vellykket kunstinstitusjon er blitt til på politisk initiativ eller etter politisk styrte utredninger.
Kunstpolitikk er å la kunsten styre seg selv på egne premisser. Uten selvstendige kunstinstitusjoner eksisterer det ingen kunstverden, bare institusjoner som snakker politikere etter munnen.
Kunstpolitikk er å holde politikk og politikere unna kunsten. Når politikken og politikere kommer inn i kunsten, forsvinner kunsten ut – som regel til Oslo.
Kunstpolitikkens fremste oppgave er å støtte en elite av kunstnere, kuratorer og kritikere, og å støtte institusjoner som selv støtter en slik elite. Der politiske og demokratiske hensyn kommer inn, forsvinner kvaliteten ut – som regel til Oslo.
Blander du ikke-kunstneriske formål inn i en kunstinstitusjon, blir kunsten den tapende part. Den søker seg da ut – som regel til Oslo.
Kommer velferdshensyn inn i kunstpolitikken, forsvinner de beste ut – som regel til Oslo.
Kunstpolitikk er å bidra til en uavhengig kunstkritikk. Uten kunstkritikk stagnerer kunsten, og kunstpolitikere blir stående uten veiledning om hva som holder kunstnerisk kvalitet. Kunstpolitikk er å anse kritikken som et ledd i kunstpolitikken.
En mesen spør: hva kan jeg gjøre for kunsten? En sponsor spør: hva kan kunsten gjøre for meg? En kunstpolitiker som spør som en mesen får svar som fortjent – et initiativrikt kunstliv og en levende kunst. En kunstpolitiker som spør som en sponsor får også svar som fortjent – et passivt kunstliv og en uengasjert kunst.
Kunst og komité går ikke godt sammen. Kunstpolitikk er å holde komitéene unna kunsten, og kunsten unna komitéene.
Byråkrati og forvaltning er likebehandling. Kunstpolitikk er å forskjellsbehandle, å si nei til mange og ja til noen få, å gi mye til noen og intet til mange.
Uten samtidskunst blir det ingen kunsthistorie. Uten kunsthistorie er det ingen samtidskunst. Blander du hensynet til den ene med hensynet til den andre, så svekkes begge. Kunstpolitikk er å sørge for deres kuratoriske uavhengighet, helst ikke under samme direktør.
Kunstpolitikk er å støtte kunstnere og kunstinstitusjoner som kan vise til allerede oppnådde gode resultater. Kunstpolitikk er å ta sjanser. Kunstpolitikere som ikke tør å ta sjanser, bør ikke få sjansen til å være kunstpolitikere. Man kan ikke utrede seg bort fra enhver risiko for å ta feil. Den som ikke har faret vill, har heller ikke faret.
Kunstpolitikk er å innrømme feil i kunstpolitiske prioriteringer. En kunstpolitikk som aldri tar feil, og ikke innrømmer det når den tar feil, tar feil.
Armlengdes avstand mellom kunst og politikk er ikke å la kunsten stå utenfor politiske avgjørelser som har viktige konsekvenser for kunsten selv. Armlengdes avstand er både å respektere det kunsten formulerer som egne kunstpolitiske interesser, og det den mener er god og dårlig kunst og som derfor bør gis kunstpolitisk støtte..
Hvis du skal hindre opprettelsen av en kunstinstitusjon, skal du nedsette en styringsgruppe. Dersom du ikke stoler på at den gjør jobben, skal du opprette en arbeidsgruppe for styringsgruppen. Om den svikter, skal du lage en referansegruppe. Som en siste utvei skal du knytte en ”advisory” group til deg. Slik kan du garantert hindre at noen kompetente, initiativrike mennesker med nettverk og pågangsmot tar styringen fra deg og skaper en levende kunstinstitusjon.