| Til kunstkritikker og utstillingsomtaler |
Nominasjon av Barbra Tiller til Kritikerprisen for 2024
Skrevet 14.1.2025, innsendt til Norsk Kritikerlag, seksjonen for kunstkritikk. Barbro Tillers utstilling ble blant de tre nominerte!
Jeg nominerer herved Barbro Maria Tillers utstilling «Vann. 1379 sjøer» 3. februar til 7. april 2024 i Galleri Dropsfabrikken i Trondheim i 2024 til årets kritikerpris.
Utstillingen var på samme tid relasjonell, konseptuell, geografisk, nasjonal, romantisk, kulturell og analog. Det relasjonelle lå i at hun inviterte mennesker over hele landet til å sende henne vannprøver fra vann og innsjøer de hadde et spesielt forhold til, med opplysninger om vannenes navn og geografisk beliggenhet. Hun mottok 1379 vannprøver fra like mange vann. Om de kom på utstillingen kunne de finne både «sitt» vann «avbildet» på veggene og den vannflasken de hadde sendte inn vann med. De hadde vært med på, sammen med kunstneren, å skape utstillingen – et fellesskap.
Det konseptuelle og geografiske besto i at hun med vann fra den enkelte vannprøve laget en akvarell av hvert eneste av de vannene prøven var hentet fra, inne i et helt nøyaktig omriss av vannet hentet fra kartverket. Her førte hun også inn informasjon om vannets navn, beliggenhet, høyde over havet og dets nøyaktige størrelse på overflaten. Rundt vannet kunne hun tegne inn lokal vegetasjon, fjell eller andre naturformasjoner som omga det. Der kunne hun også notere historiske fakta om sjøen og materiale fra avisutklipp, sagn, legender, viser, melodier og eventyr. Rettighetshavere ble bedt om tillatelse til å sitere/bruke tekster, bilder noter og annet hun fant. Vannprøven satte spor etter seg i bildet, en liten rest av vannet som var tørket inn på bildet. De var flerdoble representasjoner av vannet – akvarellstoffet, den geografisk nøyaktige tegningen og annen informasjon om vannet.
Det konseptuelle besto også i at alle de små flaskene eller beholderne med vannprøver var stilt ut i et stort skap med glassdører, som i en gammelmodig museumsmonter. Alle de 1379 akvarellene var hengt tett i tett på alle galleriets vegger. Det var en liste over alle vann som var «representert på , men ingen etikett ved hvert bilde. For å finne frem til «sitt vann», måtte publikum se gjennom store deler av utstillingen, inntil de fant det de søkte.
Det nasjonale kom til uttrykk i at alle fylker var representert med vann, også Bjørnøya og Svalbard. Her ligger også det romantiske, for hvert vann representerte et minne for den som hadde sent inn vannprøven, og en stor del av det lokale publikum kunne kjenne igjen vann de hadde vært på tur ved i Trondheim og Trøndelag.
Det analoge lå i at utstillingens fysiske montering montering stimulerte, ja nærmest ledet publikum rundt i utstillingen for å lete etter vann de kjente til. Publikum måtte på en måte gjenta den type tur som vannene gjerne var knyttet til, enda et konseptuelt trekk ved utstillingen.
Galleri Dropsfabrikken la ned et stort arbeid for å få utstillingen solgt under ett, til et kunstmuseum eller en virksomhet innenfor vannkraft eller vannforsyning. Men publikum hadde anledning til å reservere bilder, dersom det store salget ikke gikk i orden. Undertegnede reserverte to bilder, og kunne kjøpe dem da det ikke lyktes. Nå henger bildene på vår hytte i Rondane, ikke langt fra de to vannene som vi besøker ofte, til alle årstider. Det konseptuelle kombinert med det konkrete i naturen gir disse bildene en helt egen betydning for oss.
Barbro Maria Tillers utstilling er, sammen med Marianne Heskes «Gjerdeløa», kanskje det beste eksempel på konseptuell kunst i Norge, begge nært knyttet til nasjonale kulturtradisjoner og til norsk landskap. Begge har det ved seg at utstilling og kunstverk blir ett, det ene støtter opp under det andre.
| Til toppen |