Om å debattere med Nasjonalmuseet
Et upublisert notat fra 2006. Det knytter seg til debatten om nye basisutstillinger, som ble utsatt for sterk kritikk fra flere hold.
Øverst troner statsråden. Under statsråden kommer statssekretæren, så departementsledelsen. Under den kommer styret, under styret direktøren, under direktøren utstillingsdirektøren, og under utstillingsdirektøren kommer Øystein Ustvedt. Langs hele denne politisk-administrativt-kuratoriske kommandokjeden hersker det en nesten fullstendig mangel på dokumentert kompetanse i den norske og europeiske kunsthistorie som Nasjonalgalleriet har vært ansvarlig for. Til tross for dette har den gitt seg selv i oppgave å lage Nasjonalgalleriets nye basisutstilling. Når den utsettes for den mest massive kritikk noen norsk kunstutstilling noen gang har fått sender kommandokjeden ut Øystein Ustvedt for å forsvare seg. Alle medarbeidere i Nasjonalmuseet for kunst med bred kompetanse i norsk og europeisk kunsthistorie har åpenbart fått munnkurv mot å komme ut offentlig med det de måtte ha av faglige innvendinger
I denne situasjonen bør det reises noen spørsmål som går ut over denne basisutstillingens gode og dårlige sider. Det mest sentrale er kanskje hvorfor meriterte norske kunsthistorikere med stor bredde i sitt kunsthistoriske forfatterskap og kuratorisk praksis ikke er funnet kvalifiserte til å sitte verken i styret, i direktørstolen eller i de øvrige ledende stillinger i toppledelsen i Nasjonalmuseet for kunst, bortsett fra som leder av den mer innadvendte forvaltningen av samlingen.
Det er lett å skylde på departementet, som har utnevnt styret, og på styret som har ansatt direktøren, og på direktøren som har ansatt de øvrige ledere. Noe av problemet ligger her, og da særlig i departementet, som har satt sammen et styre bestående av nesten bare kunstfaglige amatører.
Men problemets viktigste bakgrunn ligger kanskje et annet sted, og det er i universitetenes utdanning av kunsthistorikere. Den har rett og slett ikke vært egnet til å forberede kunsthistorikere for ledende stillinger eller forskningsbasert kuratorvirksomhet på høyt nivå. De få som allikevel har trådt frem har gjort det på tross av utdanningen, ikke på grunn av den. Det er symptomatisk at mens svenske, finske, danske og islandske kunsthistorikere og kunstnere får ledende stillinger ved kunstinstitusjoner i andre land, har det – så langt jeg har kjennskap til – ennå ikke skjedd med noen norske. For denne situasjonen hviler det et tungt ansvar på tidligere ledere både av Nasjonalgalleriet og av det kunsthistoriske studiet ved Universitetet i Oslo.
Situasjonsbeskrivelsen er imidlertid ikke slutt her. For en generasjon siden ville det vært utenkelig at ikke flere ledende kunstnere, ja kanskje et flertall av slike, satt i styret for landets største kunstmuseum. Tradisjonelt har Nasjonalgalleriet faktisk vært styrt av kunstnere helt siden 1836, med unntak av perioden 1869-1884. Selv under den fremragende fagmann og leder Jens Thiis – hvis faglige bakgrunn som museumsleder ingen andre norske kunsthistorikere ennå har overgått – hadde fremstående norske kunstnere en bestemmende innflytelse over museet. I dag er også de borte.
Norske kunstnere og kunsthistorikere er i løpet av få Stortingsperioder nærmest utestengt fra ledende og styrende posisjoner i Statens eget kunstmuseum. Det er neppe en tilfeldighet at dette skje samtidig med at en tilsvarende prosess er i gang i institusjoner som utdanner dem begge.
Etter mitt skjønn er vi vitne til kulminasjonen av en prosess som har foregått i omtrent 25 år – en endring av det kunstpolitiske kunnskapsregime fra et elitært akademiregime med kunstnere i ledelsen (det såkalt BKS-systemet), til et kuratorregime. I mellomtiden har det eksistert et kortvarig og raskt svekket fagforeningsregime, der demokratiske fagforeninger forsøkte å fylle det vakuum som oppsto da kunstnerisk kvalitet forsvant som eneste kriterium for kunstpolitisk representasjon av kunstnere. I alle disse tre regimer sto kunsthistorikerne svakt som faggruppe. Når de i dagens situasjon ikke en gang kan markere seg på høyt nivå som kuratorer innenfor den sterkt statsdirigerte del av kunstlivet, er det lett å forstå at de blir faglig marginalisert i Nasjonalmuseet for kunst.
Det er nå kuratorkompetanse som er blitt den paradigmatiske kvalifikasjon og rolle i grensesnittet mellom den statlige kunstpolitikken og kunstlivet. Kuratorene er utskiftelige, og lett tilpasningsdyktige til endringer i statlige prioriteringer og reorganiseringer og til tidens strømninger. Kuratoren har makt i kraft av sin vilje og rett til å velge ut og velge bort, og har det privilegium at valgene rettferdiggjøres av valget selv – altså en rent estetisk makt bygget på estetisk kompetanse uten annet fundament enn den estetiske makten selv. Tidens strømninger blir kuratorenes valg, og omvendt, slik staten for tiden åpenbart vil ha det.
Tapre Øystein Ustvedt har tatt denne estetiske makten på alvor, og har bevisst synliggjort kuratorregimets muligheter og dets ubegrensede statlige mandat. Jeg er uenig i måten han har gjort det på, men vil forsvare hans rett til å gjøre det.
| tOm å debattere med Nasjonalmuseet
Et upublisert notat fra 2006. Det knytter seg til debatten om nye basisutstillinger, som ble utsatt for sterk kritikk fra flere hold.
Øverst troner statsråden. Under statsråden kommer statssekretæren, så departementsledelsen. Under den kommer styret, under styret direktøren, under direktøren utstillingsdirektøren, og under utstillingsdirektøren kommer Øystein Ustvedt. Langs hele denne politisk-administrativt-kuratoriske kommandokjeden hersker det en nesten fullstendig mangel på dokumentert kompetanse i den norske og europeiske kunsthistorie som Nasjonalgalleriet har vært ansvarlig for. Til tross for dette har den gitt seg selv i oppgave å lage Nasjonalgalleriets nye basisutstilling. Når den utsettes for den mest massive kritikk noen norsk kunstutstilling noen gang har fått sender kommandokjeden ut Øystein Ustvedt for å forsvare seg. Alle medarbeidere i Nasjonalmuseet for kunst med bred kompetanse i norsk og europeisk kunsthistorie har åpenbart fått munnkurv mot å komme ut offentlig med det de måtte ha av faglige innvendinger
I denne situasjonen bør det reises noen spørsmål som går ut over denne basisutstillingens gode og dårlige sider. Det mest sentrale er kanskje hvorfor meriterte norske kunsthistorikere med stor bredde i sitt kunsthistoriske forfatterskap og kuratorisk praksis ikke er funnet kvalifiserte til å sitte verken i styret, i direktørstolen eller i de øvrige ledende stillinger i toppledelsen i Nasjonalmuseet for kunst, bortsett fra som leder av den mer innadvendte forvaltningen av samlingen.
Det er lett å skylde på departementet, som har utnevnt styret, og på styret som har ansatt direktøren, og på direktøren som har ansatt de øvrige ledere. Noe av problemet ligger her, og da særlig i departementet, som har satt sammen et styre bestående av nesten bare kunstfaglige amatører.
Men problemets viktigste bakgrunn ligger kanskje et annet sted, og det er i universitetenes utdanning av kunsthistorikere. Den har rett og slett ikke vært egnet til å forberede kunsthistorikere for ledende stillinger eller forskningsbasert kuratorvirksomhet på høyt nivå. De få som allikevel har trådt frem har gjort det på tross av utdanningen, ikke på grunn av den. Det er symptomatisk at mens svenske, finske, danske og islandske kunsthistorikere og kunstnere får ledende stillinger ved kunstinstitusjoner i andre land, har det – så langt jeg har kjennskap til – ennå ikke skjedd med noen norske. For denne situasjonen hviler det et tungt ansvar på tidligere ledere både av Nasjonalgalleriet og av det kunsthistoriske studiet ved Universitetet i Oslo.
Situasjonsbeskrivelsen er imidlertid ikke slutt her. For en generasjon siden ville det vært utenkelig at ikke flere ledende kunstnere, ja kanskje et flertall av slike, satt i styret for landets største kunstmuseum. Tradisjonelt har Nasjonalgalleriet faktisk vært styrt av kunstnere helt siden 1836, med unntak av perioden 1869-1884. Selv under den fremragende fagmann og leder Jens Thiis – hvis faglige bakgrunn som museumsleder ingen andre norske kunsthistorikere ennå har overgått – hadde fremstående norske kunstnere en bestemmende innflytelse over museet. I dag er også de borte.
Norske kunstnere og kunsthistorikere er i løpet av få Stortingsperioder nærmest utestengt fra ledende og styrende posisjoner i Statens eget kunstmuseum. Det er neppe en tilfeldighet at dette skje samtidig med at en tilsvarende prosess er i gang i institusjoner som utdanner dem begge.
Etter mitt skjønn er vi vitne til kulminasjonen av en prosess som har foregått i omtrent 25 år – en endring av det kunstpolitiske kunnskapsregime fra et elitært akademiregime med kunstnere i ledelsen (det såkalt BKS-systemet), til et kuratorregime. I mellomtiden har det eksistert et kortvarig og raskt svekket fagforeningsregime, der demokratiske fagforeninger forsøkte å fylle det vakuum som oppsto da kunstnerisk kvalitet forsvant som eneste kriterium for kunstpolitisk representasjon av kunstnere. I alle disse tre regimer sto kunsthistorikerne svakt som faggruppe. Når de i dagens situasjon ikke en gang kan markere seg på høyt nivå som kuratorer innenfor den sterkt statsdirigerte del av kunstlivet, er det lett å forstå at de blir faglig marginalisert i Nasjonalmuseet for kunst.
Det er nå kuratorkompetanse som er blitt den paradigmatiske kvalifikasjon og rolle i grensesnittet mellom den statlige kunstpolitikken og kunstlivet. Kuratorene er utskiftelige, og lett tilpasningsdyktige til endringer i statlige prioriteringer og reorganiseringer og til tidens strømninger. Kuratoren har makt i kraft av sin vilje og rett til å velge ut og velge bort, og har det privilegium at valgene rettferdiggjøres av valget selv – altså en rent estetisk makt bygget på estetisk kompetanse uten annet fundament enn den estetiske makten selv. Tidens strømninger blir kuratorenes valg, og omvendt, slik staten for tiden åpenbart vil ha det.
Tapre Øystein Ustvedt har tatt denne estetiske makten på alvor, og har bevisst synliggjort kuratorregimets muligheter og dets ubegrensede statlige mandat. Jeg er uenig i måten han har gjort det på, men vil forsvare hans rett til å gjøre det.