| Til Museologi og formidling |
Skrevet 4. april 2024, som essay i anledning at Peter Lorange ga 60 kunstverk gitt til Asker kommune. Et utvalg ble vist i Trafo Kunsthall fra 9. mars 2025. Hele samlingen skal med tiden vises permanent et nytt kommunalt bygg i Slemmestad.
En av Norges mest kjente kunstsamlere på vegne av offentlige kunstmuseer er kunsthistorikeren Jens Thiis (1870–1942). Som museumsdirektør skapte han først en samling av kunstindustri ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim, og deretter en billedkunstsamling ved Nasjonalgalleriet med Munchrommet som den mest kjente del.[1] Han sier om samlinger at de skal «gi et bestemt inntrykk af, at det til enhver tid har vært en individuel smag, som har været rådende, vælgende, vragende, sigtende mod det foregående, suplerende med det nyt.»[2] Selv på vegne av offentlige eide museer fremhever han det subjektive, den individuelle smak – sin egen.
Det kan trygt sies om Peter Loranges samling at den er uttrykk for hans individuelle smak. Han har selv vært den «rådende, velgende og vrakende». Innenfor noen selvpålagte økonomiske begrensninger er det bare hans personlige smak som har ligget til grunn for innkjøpene. Han har ikke brukt noen rådgivere, annet at han har stolt på enkelte gallerister og auksjonsfirmaer han har tillit til. Samtidig gjør han sjelden impulskjøp. Det er helt og holdent hans personlige smak som har ledet ham til kjøp av kunst, som over mange år er blitt til hans personlige samling. Den har inntil nylig vært i hans private eie, plassert i hans egne hjem, feriesteder og kontorer. Lorange sier selv at hans kunsthistoriske innsikt er begrenset, og ikke har vært veiledende for hans kjøp. Jeg vil i det følgende spørre: Hva er en kunstsamling, hva er det som holder kunstverkene sammen? Er Peter Loranges samling en ekte kunstsamling og han en ekte kunstsamler?
En norsk kunsthistoriker, Morten Spjøtvold, har nylig definert hva det er å samle på kunst: «Det å samle er en skapende virksomhet, hvor samleren konstruerer forbindelseslinjer gjennom å velge, kombinere og kuratere ulike kunstverk. Dermed skaper samleren et nytt produkt, nemlig samlingen i seg selv.»[3] Dronning Sonja sier om seg selv som kunstsamler at «etter hvert finner man tråder her og der, og binder dem sammen.»[4]
Jeg spør: Hvilke tråder er det som binder sammen kunstverkene i Peter Loranges samling? Etter mitt skjønn bindes de ikke sammen gjennom de kriterier som vanligvis kjennetegner kunstsamlinger, som slektskap i uttrykksformer, stil, teknikk, motiv, periode, geografisk opprinnelse, symbolbruk, tilknytning til samme kunstnergruppe eller kunstretning. Noen synlig, biografisk eller historisk sammenheng mellom verkene er ikke åpenbar for meg, og det har Lorange heller ikke tilsiktet. Hans samling har en annen karakter.
En test på om en samling kunstverk utgjør en helhet er å spørre: Er det noen hull i samlingen? Har den noen åpenbare mangler for å bli komplett, er det noen kunstnere som burde vært representert? Er det noen verk som ikke burde vært med? Slike spørsmål vil iallfall i første omgang ikke gi noe tilfredsstillende svar. Samlingen har ingen åpenbare huller om vi bruker konvensjonelle kriterier. Men så er dette heller ingen samling ordnet etter kriterier det er vanlig å kjenne igjen i kunstmuseer og hos kjente kunstsamlere, og derfor er det kanskje noen hull vi som publikum ikke ser, men som samleren selv vet er der.
Morten Spjøtvold skriver også: «De innsamlede kunstverkene kan tolkes som manifestasjoner av samlerens identitet og verdensanskuelse.»[5] Jeg spør: Hvilken identitet hos Peter Lorange finner vi i samlingen? Hvilken verdensanskuelse gir samlingen uttrykk for? Det som er ganske åpenbart er at Lorange er glad i kunst, at han liker å ha kunst rundt seg både privat og i arbeidslivet. Han er en kunstelsker, med mange års erfaring i kjøp av kunst og i å ha den rundt seg. Men det er langt fra nok til å skape en samling av offentlig interesse, og det å være kunstelsker og kjøpe kunst man liker gjør ingen til en kunstsamler.
Vi må lete andre steder enn verkene selv for å undersøke om Peter Lorange har skapt en samling som kan betraktes som en helhet. Og da må vi rette oppmerksomheten mot ham selv, hans egen person og bakgrunn, slik vi for eksempel vil prøve å forstå Edvard Munchs kunst gjennom hans personlige liv. Nå er vi så heldige at Peter Lorange så sent som i 2022 har utgitt en selvbiografi, med tittelen «Learning and Teaching Business. Lessons and Insights from a lifetime of Work».[6] Han er utdannet både som siviløkonom og sosialøkonom, har doktorgrad fra USA i emnet økonomisk strategi, har vært rektor for internasjonalt kjente handelshøyskoler og har sterke meninger om hvordan slike skoler må kombinere teori og praksis, og har en omfattende vitenskapelig produksjon bak seg. Han er selv bedriftseier med vekt på shipping, er investor som andre vil ha med seg på investeringer, og har sittet i en rekke større bedrifters styrer, og har bodde mesteparten av sitt voksne liv i USA og Sveits (merk: han er ingen skatteflyktning). Han er, for å si det forenklet, en internasjonalt orientert kunstelskende handelshøyskolerektor, med vitenskapelig meritter innenfor bedriftsøkonomisk strategi, og en næringsdrivende investor. Med denne bakgrunnen kunne en nærliggende forklaring på samlingens tilblivelse være at den er uttrykk for investeringer som forventes å gi økonomisk utbytte når verkene selges. Men det er i dette tilfelle helt galt. Han har ikke drevet med kjøp og salg av kunstverk, han har vel knapt solgt et eneste av de han har eid, og nå gir ham bort storparten av samlingen til Asker kommune.
Med Peter Loranges bakgrunn ville det også vært naturlig å se på samlingen som et bevisst statussymbol for en kulturbevisst velstående borger. Vi kunne da si at han viser sin interesse for en verdi som ikke kan reduseres til penger, på en måte som bare kan vises med penger. Til det er å si at samlingen er for mye preget av kunstverk av kunstnere med navn som vil være ukjent for de fleste av de menneskene i hans miljø han ville demonstrere sin status for. Siden samlingen har bare ett eller noen få arbeider av hver enkelt kunstner, og de færreste kjøpene er gjort direkte fra kunstnere, kan det ikke sies at hans motiv har vært å støtte kunstnere.
Er da hans eneste og helt uegennyttige og ideelle utbytte av samlingen at den i hverdagen gir ham noe pent og interessant å se på? Er dens verk bare estetiske vakre dekorasjoner til glede for ham selv, hans familie, besøkende og kolleger? Er det allikevel ikke mulig at han også har økonomiske motiver med sin samling? For å undersøke det må vi vende tilbake til hans erfaring som rektor, bedriftseier og investor. Da kan vi søke støtte i en meget utbredt teori om forholdet mellom kunstverk og betrakter: Det er ikke kunstnerens intensjon som avgjør verkets mening, men at enhver betrakter skaper sin egen mening. Alle betraktere stiller likt og står fritt i sin holdning.[7] Når betraktere kan avgjøre kunstverks mening, synes det åpenbart at det kan også en samler gjøre med sin egen kunstsamling.
Peter Lorange har benyttet seg av sin frihet til selv å skape mening, både i enkeltverk i samlingen og i samlingen som helhet. Hans ledetråd i bruken av samlingen beskriver han selv slik: «Jeg er ene og alene opptatt av hva som gir mening for meg. For meg har det vært et spørsmål om å samle kunst som kan gi meg støtte når det gjelder beslutninger i forretningsspørsmål som har reiste seg for meg.»[8] Det er altså en viss sammenheng mellom samlingen og økonomi, men det gjelder bare hans bruk av verkene i den, ikke i verkenes økonomiske verdi som investeringsobjekter eller statussymboler.
Det kan jo forklare hans kjøp og bruk av enkeltverk. Det forklarer imidlertid ikke hvordan enkeltverkene i hans samling med Spjøtvolds ord kan betegnes som en samling med indre «forbindelseslinjer» skapt ved «å velge, kombinere og kuratere ulike kunstverk», slik at det er skapt «et nytt produkt, nemlig samlingen i seg selv.»
Økonomiske suksessfaktorer
Som den forskeren, pedagogen, rektoren, investoren og systematikeren Lorange er har han utviklet en strategi for å vurdere mulige investeringer. Denne strategien har ti kritiske suksessfaktorer som investoren bør tenke gjennom før det endelige vedtak gjøres å investere. Det mest bemerkelsesverdige er hvordan Peter Lorange har skapt en samling av (for oss) tilsynelatende tilfeldige kunstverk. Det gjør han ved å ordne dem i grupper etter hvilke av de ti suksessfaktorene hvert av kunstverkene erfaringsmessig gir ham best impulser til å foreta gode økonomiske investeringer. Hans objektiverende forsker- og investorblikk utad på det økonomiske feltet er blitt til et objektiverende blikk innad på kunstverk, innkjøpt bare på grunnlag av et subjektivt blikk. Vi kan si at samlingens ordnende prinsipp faktorer er Loranges egentutviklede økonomiske suksessfaktorer. Det kuraterende prinsipp for samlingen, det som gjør den til en helhet og en ekte samling, og som gjør Peter Lorange til en ekte samler, er altså hvilke bidrag det enkelte kunstverk etter hans erfaring gir til et eller flere av disse ti økonomisk orienterte suksessfaktorene, ut over deres rent estetiske egenskaper. Her møtes det estetisk subjektive og analytisk objektive blikk i bedømmelse og bruk av kunst i en uvanlig og meget personlig preget sammenheng.
Nå kan vi vende tilbake til spørsmålet om det er noen hull i Loranges samling. Da kan vi si at samlingen er fullstendig om alle de ti økonomiske suksessfaktorene kan hente inspirasjon fra minst ett av verkene i samlingen, og helst flere. Her er det ingen objektivt observerbare kriterier for plassering av det enkelte verk i samlingen, bare årelang erfaring med vurdering av risiko ved økonomiske disposisjoner kombinerte med det å ha kunstverk rundt seg både i jobb og privat.
Hva skjer når de økonomiske suksesskriteriene endrer seg, eller det kommer nye til? Er det verk i samlingen som kan gi veiledning når det gjelder økonomiske disposisjoner når det må tas mye større hensyn til det grønne skiftet i økonomien? Da kan det oppstå et hull i samlingen, og hva slags kunst må samleren kaste sitt blikk på da? Et spørsmål som åpner seg er om Peter Loranges strategi i bruken av kunst, som i utgangspunkter er innkjøpt på rent estetiske og subjektive kriterier, kan utvides til andre områder der enkeltmennesker står overfor vanskelige avveininger i bruk av sine egne ressurser. Begrensningen er da at kunstverkene ikke må ha et handlingsdirigerende motiv i seg selv, av propagandistisk, politisk, markedsføringsmessig eller annen interessebestemt karakter.
Hvordan kan samlingen formidles til publikum?
Så er spørsmålet om hvordan dette personlige betraktningssettet, med sin kombinasjon av det estetiske og det analytiske, kan formidles til det publikum som ser samlingen utstilt i det offentlige kunstrom, slik planen er i Slemmestad. Hvordan kan publikums subjektive blikk kombineres med det objektiverende, slik man i kunstmuseers basisutstillinger kombinerer det vakre og subjektive med forskningsbaserte kunsthistoriske forståelsesrammer?
Denne samlingens karakter gjør et kunsthistorisk rammeverk lite interessant. Derimot kan samlerens objektiverende bruk av verkene fremgå tydelig. Det kan gjøres både i sammenstillingen av verkene, i etikettenes tekster, i veggtekster og i en katalog der Loranges egen fremstilling av sammenhengen mellom verkene og de ti suksesskriteriene går tydelig frem. Samtidig bør man utnytte det faktum at de fleste blant publikum på kunstutstillinger går sammen med en eller flere andre de kjenner godt, og samtaler om det de ser. Slik skaper de sine egne rammefortellinger, noe utstillingsformen bør stimulere til. Det vil være i tråd med måten Peter Lorange har skapt sin egen særegne rammefortelling på, og en respektfull tributt til ham som samler og donator.
[1] Om Jens Thiis i Kirkholt og Spjøtvold (red.) Jens Thiis og kunstens dekorative prinsipp, Museumsforlaget.
[2] Kirkholt og Spjøtvold (red.) (2023:19).
[3] Spjøtvold, Morten: Fornyelse og tradisjon, i Kirkholt og Spjøtvold (red.) (2023:18).
[4] I Brun, Hans Jakob (2001) Impulser. Portrett av en samler. Forlaget Press.
[5] Spjøtvold, Morten: Fornyelse og tradisjon, i Kirkholt og Spjøtvold (red.) (2023:18).
[6] Springer, Cham, Sveits.
[7] Se Kjersti Bales etterord i Rancière, Jacques (2012) Den emansiperte tilskuer, s. 228–229, Pax.
[8] Dette har han skrevet meget grundig om i boken Lorange, Peter (2024) Kunst for smarte strateger. Art and business, Museumsforlaget. Forlagsredaktør Maria Veie Sandvik har gitt meg gode råd om språket i denne teksten.