Populistisk og innskrenket kulturpolitikk

Levert til Aftenposten 18.8.2009. Kommentar til Tore Stubberuds artikkel 16.8.

I Tore Stubberuds artikkel søndag 16. august ”Kulturpopulismen i Frp” fremmes en vanlig forekommende, men uriktig oppfatning om statens kulturpolitikk. Den er at det var de ”populistiske” Stortingsmeldingene tidlig på 1970-tallet som ble statens gjeldende kulturpolitikk. Det ble de ikke. Etter behandling i Kirke- og undervisningskomiteen, ledet av Høyres Lars Roar Langslet, fikk Stortinget seg forelagt en mer konvensjonell kulturpolitikk, som det vedtok. Den la vekt på bevilgninger til de tradisjonelle kunstarter og kulturinstitusjoner, slik det har vært siden. Da Lars Roar Langslet selv ble kulturminister, fremmet han en kulturmelding i samme ånd. Johs Aanderaa fikk aldri politisk gjennomslag for sitt populistiske kulturpolitiske syn, som nå synes overtatt av Frp, slik Stubberud påpeker. Det radikalt nye i kulturpolitikken på 1970-tallet var at utdanning, forskning og religion ble tatt ut fra den kulturpolitiske sfære og dens debatter. Under dekke av å stå for en utvidelse av kulturbegrepet, innebar den en innskrenkning. Noe av det nye i dagens kulturpolitiske debatt, er en tilbakevending til det gamle, vide kulturbegrepet.