| Hjem | Mine tema og tekster |
Prisoppgave om Pierre Bourdieus teorier. Om ubevisste strategier og funksjonalistisk forklaring
Det vises til prisoppgaven utlyst av Harald Eia, formulert av Jon Elster og med Morgenbladet som sekretariat. Publisert i Morgenbladet 27.9.2013.
Prisoppgaven kan besvares meget kort, med svarene på noen enkle spørsmål: Kan alle mennesker begrunne alle sine handlinger, og forklare hvorfor de i enhver situasjon gjør som de gjør? Kjenner vi mennesker, hvis handlinger vi i noen grad kan forutsi og se nytten av, uten at de selv har en klar oppfatning av hvorfor de gjør som de gjør? Dersom svaret på det første spørsmålet er nei, og på det andre ja, er svaret på punkt 1 i prisoppgaven at strategier kan være ubevisste. Dersom strategier kan være ubevisste, kan også (noen) handlinger innenfor strategien forklares ved deres utilsiktede virkninger, og det er svaret på punkt 2 i prisoppgaven.
Et preg av uærlighet
Prisoppgaven har et preg av uærlighet. Den fremstiller, uten begrunnelse, noe som ”Bourdieus teorier” som ikke er det. Oppgaven fremstiller det som om ubevisste strategier og funksjonelle forklaringer er essensen i PBs teorier. Den del av PBs teoribygning som prisoppgaven på en fordekt måte i realiteten kritiserer, er særlig begrepet om habitus. Prisoppgaven fortier at PBs har utviklet og drøftet teorier på et langt videre område enn det som behandles i Distinksjonen. Prisoppgaven skjuler også sin egen teoretiske posisjon, uten å sette den i relasjon til Bourdieus teoretiske posisjon eller til andre posisjoner, og fremstiller slik Elsters posisjon som nøytral og hevet over kritikk, også over den kritikk av Elsters teoretiske posisjon som PB har kommet med. Det er heller ikke et sympatisk trekk at den viser til den franske utgaven av ”Distinksjonen” fra 1979, en utgave de færreste har adgang til, og for eksempel ikke til engelske utgaver eller den norske oversettelse fra 1995. Oppgaven ser også bort fra den omfattende produksjon PB har hatt etter at Distinksjonen utkom i 1979, der han blant annet forsvarer seg mot den type kritikk som ligger implisitt i prisoppgaven, og kanskje også justert seg inn på noen av sine synspunkter i Distinksjonen.
Oppgaven har flere forutsetninger som synes å forutsette at Pierre Bourdies teorier er gale, noe som oppgaven egentlig inviterer til at man skal gi en begrunnelse for er riktige. En forutsetning er at det er ”ubevisste strategier” og ”funksjonalistiske forklaringer” som er PB teorier. Det er en uriktig og tendensiøs fremstilling. PBs teorier bygger i første rekke på de sammenhengende begrepene felt, agent, kapital, posisjon og habitus.
En annen er at PBs teorier handler om hvordan enkeltmennesker handler, og at det enkelte menneske handler i følge sine rasjonelt og eksplisitt begrunnede strategier. Det er heller ikke riktig. Begrepssettet om felt, agent, kapital, posisjon og habitus søker å forklare hvordan og hvorfor kategorier av mennesker handler slik de gjør, og hvilken forståelse de selv har av sin og andres situasjon og sine og andres handlinger. Mennesker ”kan have en række god grunde til at opføre sig som de gør, uden av den grund at være rationelle” (Bourdieu, 1997, side 150). I begrepet habitus ligger det implisitt ”at de fleste menneskelige handlinger har noget helt annet end bevidse intentioner som deres princip, nemlig nogle ervervede dispositioner.” (Bourdieu 1997, side 181). Handlinger kan altså, ifølge PB, være orientert mot gitte mål, uten at handlingene bevisst søker å oppnå målet.
Oppgavens begrep ”utilsiktet” om handlinger virkninger har som sitt nødvendige eneste alternativ at de er ”tilsiktet”. PB synes å hevde at handlingers virkninger også kan være verken det ene eller det andre
Det ser også ut som oppgaven bygger på ytterligere en forutsetning som PB avviser: at mennesker enten handler som rasjonelt kalkulerende individer eller at deres handlinger er bestemt av deres plass i en bestemt sosial struktur. Det nevnes ikke at PB forsøker å løse opp motsetningen mellom disse to standpunkter, særlig med sitt begrep om habitus, og Elster selv står for et av disse standpunktene..
Begrepene strategi og intensjon
Begrepene strategi og intensjon inngår ikke i PBs verktøy av analytiske begreper, de er ikke gitt noen definisjon, eller noen plass i forhold til begreper i PBs teoribygning. I den engelske utgaven av Distinksjonen fra 1984 (paperbackutgaven fra 1992, Routledge), er det i det fyldige saks- og personregisteret ingen henvisning til ordet ”strategy”, og fire henvisninger til ”intention” – alle gjelder kunstneres intensjoner. Prisoppgavens kritiske begreper har ingen stor plass i Distinksjonen.
I artikkelsamlingen The Field of Cultural Production fra 1993 (Polity Press, med artikler fra mellom 1983 og 1987) er det imidlertid hyppig bruk av begrepet ”strategy”, spredt over nærmere 20 forskjellige steder i boken. Det brukes både med henvisning til enkeltpersoner, institusjoner, agenter rundt bestemte posisjoner og til mer ubestemte agenter. Det får redaktøren til å si at ”Strategy and trajectory are two key concepts in Bourdieu’s theory of the field”, og endog til å gi sin egen definisjon av begrepet strategi: ”Strategy may be understood as a specific orientation of practice … not based on conscious calculation but rather results from unconscious dispositions towards practice” (side 16). Her tolkes PB dit hen at strategier kan være ubevisste.
Den samme forståelsen har Donald Broady, en svensk Bourdieu-kjenner. Han skriver om begrepet strategi hos Bourdieu: ”Strategier är individers, gruppers eller institutioners forsök att värna värdet på sitt kapitalinnehav och at försvara eller förbättra sin position. Sådana försök är ofta mer eller mindre omedvetna. Bourdieu användar således termen ”strategi” – liksom ”interesse”, ”investering”, ”vinst” – på annat sätt än i vardagsspråket eller i ekonomins vokabulär dä man brukar avse medvetna föreställningar och överlagt kalkyl” (1998, side 13). Prisoppgavens tekst forutsetter at strategi er et begrep i ”ekonomins vokabulär” og at det er slik PB bruker det.
I PBs egne tekster i The Field of Cultural Production er det ikke entydig hva han mener. Han spør ”what is the degree of conscious strategy … which ensure the correspondance between positions and dispositions?”, og svarer selv ”there is no simple answer” (side 72). Andre steder i boken bruker han ”strategy” om ganske bevisste handlinger, også om handlinger som skal skjule ens strategi. Han kan også snakke om defensive strategier og undergravende strategier, i sammenhenger der de åpenbart er bevisste (for eksempel side 83-84 og 89), for i neste omgang å skrive om strategier overfor pressen som er ”perfectly adapted (without necesarily having been so conceived) to the objective demands” (side 100). Et annet sted viser han til ”the system of relatively unconscious strategies of the occupants of a given class of position” (side 133), og like etter til at ”intellectual or artistic position-takings are also always semi-conscious strategies in a game” og om at handlinger i et felt kan bli ”interpreted as a consciously og unconsciously oriented strategy” (side 137). Tilsvarende eksempler på en variert bruk av begrepet strategi kan påvises i samme bok.
PBs bruk av begrepet strategi i denne boken er imidlertid alltid knyttet til handlinger som skal ivareta de interesser som knytter agenter til bestemte posisjoner i et felt, og at handlingene (det vil si strategien) avhenger av agentenes posisjoner (og derved også av deres ressurser og habitus), og hva vedkommende felt tilbyr av handlingsrom.
I boken Den kritiske ettertanke (1993) spør Loïc J. D. Wacquant PF: ”Men burde ikkje denne analysen eigentleg forby Dykk å bruke strategi-termer?” PB svarer da at han bruker ordet med en annen teoretisk intensjon enn i rasjonell-aktør-teorien, ”for å vise til objektivt orienterte handlingslinjer, som sosiale agenter heile tid konstruerer i praksisen og ut fra praksisen, og som definerer seg i møtet mellom habitus og ein spesiell konjunktur i feltet (noko som gjer det meiningslaust å stille spørsmålet om hva som er medvite eller umedvite i strategiane,) … ” (side 114-115). Og litt lenger frem: ”Habitus er det som ein må føresetje for å kunne gi fornuftig meining til det faktum at utan å vere verkelig rasjonelle, .. utan å kalkulere, utan utrykkjeleg stille opp klare formål og utan å utrykkjelg kombinere dei middel som dei rår over for å oppnå dei, … så er sosiale agentar forstandige.”(side 115).
Begrepet habitus
PF betegner habitus blant annet som ”prinsipper som genererer og organiserer praksiser og representasjoner som objektivt sett kan tilpasses sine resultater uten at det forutsettes at det skal oppnås bestemte mål eller en uttrykkelig beherskelse av de operasjoner som er nødvendige for å nå målene. (1995, side 5).” I begrepet habitus ligger det ikke noen bestemt stillingtagen til om handlinger må eller ikke må ha et bevisst mål eller forutsetter bestemte virkemidler, eller en strategi om man vil.
Det må kunne konkluderes med at ifølge PB kan strategier være både bevisste, delvis bevisste og ubevisste. Også strategier som hindrer andres adgang til ens egne posisjoner kan være bevisste, delvis bevisste eller ubevisste. Om de er det ene eller det andre i det enkelte tilfelle er vel heller et empirisk spørsmål enn et prinsipielt eller logisk.
Teorien om felt, agent, kapital, posisjon og habitus
Når PB viser til kategorier (posisjoner) som ”intellektuelle” eller ”småborgerskap” og hvordan de handler, kan det ikke forutbestemmes at alle agenter i kategorien handler likt i bestemte forhold, bare at det er tendenser til at relativt mange i kategorien gjør det, til forskjell fra agenter i andre kategorier. To agenter i ulike kategorier – for eksempel en intellektuell og en småborger – kan handle likt (de kan for eksempel sitt ved siden av hverandre i en operaforestilling eller på en fotballkamp, eller kjøpslå om det samme objektet på et loppemarked), selv om flertallet i kategoriene ikke gjør det, og de kan handle forskjellig. Teorien forutsetter heller ikke at de som handler likt på et bestemt område, gjør det etter strategier de er blitt enige om, eller at det forventede resultatet av handlingene er deres felles og bevisste begrunnelse for at de gjør det de gjør. Det er bare som en ytre karakteristikk at likeartede handlinger fra en klassifisert (posisjonert) kategori av agenter kan betegnes som en strategi.
Når agenters handlinger observeres, kan de for eksempel sosiologisk sett klassifiseres som ”typisk for intellektuelle” eller ”karakteristisk for småborgerskapet”. Samfunnsvitere gjør slike observasjoner og klassifiseringer, men det gjør også samfunnsviterens observerte og klassifiserte agenter, og det påvirker agenters holdninger og handlinger.
Kunstneres straegier
Går det for eksempel an å si at kunstnere søker anerkjennelse bare hos agenter (på kunstfeltet) som har større anerkjennelse enn de selv, fordi de vet at ingen kan gi andre en større anerkjennelse enn den de selv har (Solhjell 1995)? Det er helt åpenbart at kunstnere er forskjellige, også på samme inntektsnivå, og en slik ”regel” ikke gjelder alle. Noen søker markedets materielle anerkjennelse, andre søker politikkens anerkjennelse gjennom offentlig støtte, mens andre søker rent symbolske belønning i form av kunstnerisk anerkjennelse. Hver av ”strategiene” har sin rasjonalitet, men få kunstnere (det vil si de som er profesjonelle, ikke amatørene) vil si rett ut hvilke mål de forfølger, selv om de vet at de andre vet hva de gjør og hvorfor, og hvilke virkninger strategiene har. De som søker den ”rene” belønning i form av større kunstneriske anerkjennelse, vil neppe innrømme at de gjør de fordi de vet at i det lange løpe vil høy kunstnerisk anerkjennelse kunne veksles inn både i større salg på markedet og i større og flere offentlige stipendier. De vet, mer eller mindre bevisst, at på kunstfeltet er det slik at ”taperen vinner, i det lange løp”, noen først etter sin død. Det er ikke urimelig, i alle fall som en metafor, å betegne deres ulike strategier som ”ubevisste”, og å si at deres handlinger kan forklares av sine ”utilsiktede virkninger”. Hvis man ikke kan si det, må man trolig velge mellom deterministiske eller voluntaristiske forklaringer på deres handlinger, noe som har lav forklaringsverdi på kunstneres handlinger på kunstfeltet.
Litteraturliste:
Bourdieu, Pierre (1986) Distinction. A Social Critique of the Judgement of Taste, Routledge.
- (1993) The Field of Cultural Production, Polity Press.
- (1995) Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften, Pax.
- (1997) Af praktiske grunde. Omkring teorien om menneskelig handelen, Hans Reitzels Forlag
Bourdieu, Pierre og Loïc J. D. Wacquant (1993) Den kritiske ettertanke. Grunnlag for samfunnsanalyse, Det Norske Samlaget.
Broady, Donald (red) (1998) Kulturens fält – en antologi, Daidalos.
Solhjell, Dag (1995) Kunst-Norge. En sosiologisk studie av det norske kunstfeltet, Universitetsforlaget.
Tre tapere og to vinnere i Elsters utfordring
Diskusjonen onsdag 5. februar i Litteraturhuset om forholdet mellom Pierre Bourdieus og Jons Elsters teorier viste at det i Elsters utfordring i fjor var tre tapere og to vinnere.
De 26 besvarelsene Morgenbladet publiserte i bilaget 27. september 2013 viste, noe overraskende synes jeg, en overveldende støtte til Pierre Bourdieu. Han fremtrer som den store vinner. Jon Elster fikk ingen eller i beste fall lunken støtte, og fremtrer som en stor taper. Formuleringen av hans utfordring ble avkledd som uærlig, meningsløs, urimelig, tildekking av egen teoretisk posisjon, pølsevev, uten støtte i den litteratur av Bourdieu Elster angivelig viste til, med premisser som var oppspinn og forutsatte sine egne konklusjoner.
Den andre store taperen var derfor Harald Eia, som ikke bare tapte 100 000 kroner, men også en faglig tillitt verd adskillig mer. Den tredje taperen er juryen. To av de tre vinnerne svarte ikke på oppgaven, som krever at ”svarene må knyttes til noen av Bourdieus analyser i La Distinction”. Det gjorde de ikke. Deres besvarelser var uten faglig tilknytning til Bourdieu teoretiske korpus, men forsvarte ham på et faglig grunnlag Bourdieu selv ikke arbeidet. De hadde heller ingen motforestillinger mot oppgavens uholdbare premisser.
Under diskusjonen på Litteraturhuset, arrangert av Forum for vitenskapsteori og Morgenbladet, der de tre ”på pallen” i essaykonkurransen satt i panelet, kom det frem at to av dem knapt hadde noe kjennskap til Bourdieus teorier. De kunne ikke svare på enkle spørsmål fra salen om Bourdieu, som tredjemann i panelet måtte ta seg av.
Juryen er taper fordi den ikke krevde at oppgaven ble besvart og fordi den aksepterte oppgavens uholdbare premisser. Den burde ha utpekt Magne Flemmen som vinner, fordi han både svarte på oppgaven, kritiserte dens premisser, og forsvarte Bourdieu ut fra en begrunnet forståelse av Bourdieu. De to andre har imidlertid skrevet glimrende essays, det var kanskje det som hadde forført juryen.
Den andre vinner er Morgenbladet, som skal ha stor heder for å ha engasjert seg så sterkt i prosjektet.