| Hjem |
Både som forsker, lærer, kritiker, kunstforeningsleder og kunstformidler har jeg sett på meg selv som publikum og som publikums representant. Jeg har vært et publikum på kunstutstillinger hele mitt voksne liv, ja helt fra ungdomstiden. En særlig betydning fikk min identitet som publikum da jeg i 1973 ble valgt til styreleder i Tromsø kunstforening. Den var, som nesten alle foreninger som kaller seg kunstforening eller kunstlag, både stiftet, drevet og kunstnerisk styrt av sitt eget publikum, de som var medlemmer av foreningen. Som demokratisk valgt foreningsleder måtte jeg se meg selv som publikums representant, ikke som for eksempel kunstnernes eller kulturpolitikkens representant. Da måtte jeg også stå på publikums side i konflikter som måtte oppstå mellom kunstforening og kunstnernes fagorganisasjoner som representerte den «profesjonelle» kunsten. Vårt krav var at vi syntes at kunsten vi skulle vise var god, uavhengig av om den var «profesjonell» i den forstand at den var laget av organiserte og høyt utdannede kunstnere. Enda sterkere ble bevisstheten om publikumsrollen da jeg i 1983 ble ansatt som daglig leder av disse kunstforeningenes og kunstlagenes felles interesseorganisasjon NKLF (Norske Kunstforeningers Landsforbund, i dag Norske Kunstforeninger). Det var deres og deres medlemmers og publikums interesser som jeg skulle arbeide for.
I nyere kunstteori og i kunstmuseenes formidling sies det gjerne at et kunstverk blir til i publikums øyne, og at alle har rett til sin egen tolkning og smak. Det mener jeg også må gjelde publikums egne kunstforeninger, de eneste demokratisk styrte kunstinstitusjoner det norske kunstfeltet har. De er forpliktet på og har rett til sine egne kvalitetsbedømmelser og smak. Det er et syn jeg forfekter i min bok Publikum og kunsten. Kunstforeningens historie i Norge siden 1836 fra 2025.
| Til toppen |