| Til Museologi og formidling |
Eva Insulander: Tinget, rummet, besökaren. Om meningsskapande på museum.
Doktorsavhandling från institutionen för didaktikk och pedagogisk arbete. Stockholms universitet 2010. 306 sider. ISBN 978-91-7447-021-5.
En anmeldelse. Jeg var tilstede ved hennes doktordisputas 7. mai 2010.
Avhandlingen er en case-studie som bringer sammen en analyse av to utstillinger med en analyse av de besøkendes bruk av den, og som ser på sammenhengen mellom utstilling og bruk. Så vidt jeg vet, er dette den første studie der begge sider av museet som læringsarena er likestilt. Insulander forsvarte sin avhandling 7. mai 2010.
Avhandlingens empiri er to nyere arkeologiske utstillinger ved Nasjonalmuseet i Stockholm, Forntid 1 og Forntid 2. Avhandlingen inngår i prosjektet ”Museet, utställningen, besökaren. Meningsskapandet på en ny arena för lärande och kommunikation” 2007-2010. En motivasjon for prosjektet er at ”det er mangel på studier som tar hensyn til hvordan utformingen av utstillinger får betydning for besøkendes meningsskaping og læring” (:15)[1].
Studien har tre særegenheter som pedagogisk forskningsprosjekt: den legger like stor vekt på utstillingen som på de besøkende, den likestiller de besøkendes design av sitt besøk med museets design av utstillingen, og den har ingen normative ambisjoner om å utsi noe om hvordan museet bør formidle eller de besøkende bør bruke utstillingen. Metodisk har den det syn at læring ikke kan observeres empirisk uten gjennom den lærendes egen representasjon av læringen.
Avhandlingens syn på læring er at det ”handler om kreativt engasjement, snarere enn om kunnskap det er redegjort forut fra en forhåndsdefinert ramme” (:14). Begrepet ”engasjement” får, som vi skal se, betydning for hvordan undersøkelsen av de besøkende er lagt opp. En utstilling er et ”tilbud om mening for den besøkende som engasjerer seg i den” (:14). Det som stilles ut og det som stiller ut betegnes med fellesbegrepet ”semiotiske resssurser”, og det er den besøkendes bruk av disse ressursene for å skape mening for seg selv som er studiens sentrale forskningsobjekt.
Avhandlingens forskningsspørsmål er (:16-17):
- Hvordan kan utstillingers meningspotensial beskrives og sammenlignes, og hvordan konstrueres meninger om fortiden?
- Hvilke semiotiske ressurser anvendes av de besøkende? Hvilken mening om utstillingene skaper de ulike besøkende på grunnlag av disse ressurser?
- Hvordan kan relasjonen mellom utstillingens design og de besøkendes tegnskaping tolkes og forstås i termer av læring?
Forskningsteoretiske stikkord ersosiokulturell (et museumsbesøk inngår i en sosial sammenheng som påvirker erfaringssituasjonen, altså må det sosiale inngå i forskningsdesignet), multimodal (kommunikasjon skjer i flere tegnsystem samtidig, altså må både utstillingens tegnsystemer, de besøkendes bruk av dem og deres egen tegnbruk inngå i forskningsdesignet), designorientert (utstillingen er designet av museet, men besøkeren designer sitt eget besøk, og begges design må med i forskningsdesignet), semiotiske ressurser(både det som stilles ut og det som stiller ut er semiotiske ressurser som stilles til disposisjon for besøkeren, og som besøkeren gjør bruk av etter eget valg og på egne forutsetninger). Et hovedsyn er at museet designer utstillinger, at besøkeren designer sitt besøk, og at det er i møtet mellom disse to design at mening oppstår for publikum.
Utstillinger betraktes som en tekst i utvidet forstand, og de analytiske nøkkelbegrepene er hentet fra teorier om tekster. Avhandlingen er beskrivende, analyserende og komparativ, og ikke normativ. Utstillingen anses som en tekst, som den besøkende navigerer seg gjennom – det vil si søker seg frem gjennom utstillingen som en kompleks semiotisk enhet, og ut fra sine interesser velger ut det som skal fokuseres, designes og ordnes (:39).
Når vi ser på denne avhandlingens metode og teori, må vi ha i mente at arkeologiske utstillinger i langt større grad enn både billedkunstutstillinger og kunstindustriutstillinger, er designet. Det vil si at det som utstilles (som regel i et ganske stort antall) er omgitt av en tettere og mer variert scenografi og teksting, og også tar i bruk andre tegnsystemer som fotografi, reproduksjoner, iscenesettinger, film/video og lyder. De besøkende har altså mange flere og tettere sammensatte semiotiske ressurser å forholde seg til. Det har sammenheng med at arkeologiske funn, i motsetning til billedkunst (men mer i likhet med kunsthåndverk og kunstindustri), sjelden primært er kommunikative objekter slik som kunstverk er som selv taler til og som er laget for å tale til et publikum og som har et bredere semiotisk register. Det er for eksempel lett å tenke seg utstillinger med billedkunst med meget få skrevne tekster, mens en arkeologisk utstilling vanligvis vil være tekstet ganske tett. Det er heller ikke vanlig, så vidt jeg vet, å beskrive og analysere arkeologiske funn på måter som tilsvarer de kunsthistoriske metoder for billedanalyse. Slik sett ligner de mer på objekter innenfor design, kunsthåndverk og kunstindustri. I og med de arkeologiske funnenes ganske ’tause’ karakter er det mindre naturlig å kalle dem for tekster, og derfor faller det heller ikke så naturlig å bruke de litteraturteoetiske begrepene paratekst (som er alt det som stiller ut) og kontekst (i betydningen forståelsesrammer) i beskrivelse og analyse av arkeologiske eller andre kulturhistoriske utstillinger. I avhandlingen slås tekst og paratekst sammen, og kalles med et felles ord semiotiske ressurser. Det er heller ikke noe tydelig skille mellom paratekst og kontekst, og paratekstene betegnes flere steder som utstillingens eller de arkeologiske funnenes kontekst. I mine kommentarer vil imidlertid paratekster bli brukt om det som fysisk omgir de arkeologiske funn og som peker mot dem (stiller dem ut), og begrepet kontekst vil i kommentarene bli brukt i betydningen forståelsesrammer.[2]
Avhandlingen peker på at begrepssettet tekst, paratekst og kontekst i liten grad er egnet til å inngå i analyser av hvordan publikum designer sin bruk av utstillingen (:28). Det er nok en korrekt observasjon. Begrepet kontekst om forståelsesramme har som referanse den forståelsesramme utstillingen lager for den besøkende, og er ikke (av Solhjell 2001) anvendt om den forståelsesramme som den besøkende selv skaper. Dette peker mot en problemstilling det er verdt å se nærmere på: kan og bør det etableres noen analytiske begreper som er felles for beskrivelse og analyse både av utstillinger og av de besøkendes bruk av dem? Dette vil jeg komme tilbake til et annet sted.
Det er også andre forhold som kan forklare det tette system av paratekster rundt arkeologiske funn. Det ene er at arkeologi som vitenskap er lite kjent for folk flest, som derfor må gis en mer elementær innføring. Kunsthistorie og kunst er i større grad en vitenskap og en kunstgren hvis resultater og forutsetninger mange flere har et forhold til enn de som har et forhold til arkeologi. Et arkeologisk museum kan derfor ikke forutsette så mange ting kjent på forhånd, som et kunstmuseum. Dette speiler trolig også at et arkeologisk museum i større grad tenker seg som et museum for alle, det vil si for et bredt publikum, og derfor må ta hensyn til besøkende med svake faglige og kulturelle forutsetninger. De tar større hensyn til det didaktiske i sine utstillinger. Kunstmuseer og kunstindustrimuseer har tradisjoner for å henvende seg til et smalere publikum med en allerede innlært forståelse for kunst og kunsthistorie – en innlæring kunstmuseet er særlig godt egnet til.
Sammenfatning av beskrivelse og analyse av utstillinger
Den ideasjonelle analysen konkluderer med at Fortid 1 konstruerer mening om en intim fortid som er ”nær” forhistorien, slik at de ulike miljøene fremstår som nettopp fortidige. Den konstruerer menneskelig erfaring i en narrativ representasjon. Det narrative skaper et potensielt engasjement overfor de ulike livsverdener. Kronologien gjør at fortiden fremstår som en tidsrekke uten skarpe brudd.
Sammenligningen mellom de to utstillingene leder til en konklusjon om at analysen av den ideasjonelle metafunksjonen viser at Fortid 2 gir mer stimulans til metareflekterende engasjement over fortiden, mens ”kontekstene” i Fortid 1 mer ligner fortidige miljøer (men her trekkes ikke den naturlige konklusjon at Fortid 1 stimulerer mer til narrativt og/eller ekspressivt engasjement, noe som gir inntrykk av at de analytiske begrepene om utstillinger ikke korresponderer med tilsvarende begreper om de besøkendes bruk av utstillingen.)
Den interpersonelle funksjonen skaper nærhet mellom tekstprodusent og besøker. Den gjør det mulig å delta i skaping av mening om det som vises. Portrettenes blikkretning og plassering gjør mulig en personlig samhandling mellom besøker og produsent. Begge utstillingene karakteriseres som uformelle og lett tilgjengelig, med tydelige invitasjoner til å utvikle egne meninger. I Fortid 1 skapes større nærhet gjennom den personorienterte fremstillingen, men Fortid 2 skaper større distanse. Fortid 1 sies å gi større muligheter for de besøkende til å iscenesette sin egen rolle, mens Fortid 2 mer aktiv tildeler de besøkende en rolle.
Den tekstuelle analysen viser at det er skapt indre kohesjon og ytre koherens. Vektleggingen av sentrum/marginal-struktur i det enkelte rom gir muligheter for fri navigering for de besøkende i begge utstillinger. De tre typene skrevet tekst lenker sammen informasjon, med økende grad av vanskelighet og detaljrikdom. Montertekstene utvider tidligere presentert informasjon.
Fortid 1 har en tydelig kohesjon, med en tydelig inndeling i flere skritt som gjør til en helhet, med en tydelig begynnelse og slutt. Fortid 2 er mindre tydelig, med den ’ahistoriske’ (mitt begrep) strukturen. Fortid 1 har en styrt leseveg, Fortid 2 en åpner struktur. Men fargebruken virker sammenbindende i begge utstillinger. Begrepet ”leseveg” betegner noe ved utstillingen, mens ”navigering” betegner (blant annet) den ”leseveg” den besøkende bruker. Her ligger det en mulighet for å bruke felles begreper – som det jo gjøres med begrepet ”design”.
I begge utstillingene er tekstinnslagene på tre nivåer, med stigende kompleksitet. Det er interessant å se at de besøkende har ganske ulike praksis når det gjelder lesing av tekster – for eksempel kan noen som kunne trengt den større forståelsesramme som veggtekster gir, observeres å konsentrere seg mer om gjenstandstekster
Sammenligningen kan si at Fortid 1 her en ”tydeligere innramming” enn Fortid 2, og at den derfor gir større sosial sikkerhet eller trygghet for de som besøker den. Motsatt kan det sies at Fortid 2 gir de besøkende større frihet til å navigere gjennom utstillingen. ”Trygghet” og ”frihet” er imidlertid ikke begreper som er forankret teoretisk, de er mer betegnende enn analytiske. Også begrepene relativt bundet og relativt åpen anvendes om det samme.
Sammenfatning av beskrivelse og analyse av utstillingsbesøk
Beskrivelse av de besøkende
Et begrep som anvendes her er navigering.Navigering er de prinsipper som den besøkende anvender for å orientere seg i og finne sin vei gjennom utstillingen (:39). Navigering står i motsetning til lesning, som innebærer at man følger en vei som allerede er lagt ut.
Siden utstillingen kan anses som en iscenesettelse, brukes også begrepet om det at den besøkende iscenesetter seg som individ i utstillingen.
Analysen av det enkelte pars besøk er delt i tre deler: 1) engasjement og meningsskaping, 2) kommunikasjon parene i mellom, og 3) korrespondanse og differens mellom data.
I analysen av 1) engasjement skilles det mellom narrativt, ekspressivt og metareflekterendeengasjement (:260).Disse tre begrepene mener jeg har en viss interesse også som betegnelser på ulike typer utstillinger eller ulike egenskaper ved dem. De betegnes også som forskjellige strategier for engasjement i utstillingen.
Et skille i engasjement som også kommenteres er lesing av tekster, og det å se på arkeologiske funn. Dessuten poengteres hvilke typer tekster som leses (introduksjonstekster, veggtekster, montertekster og/eller gjenstandstekster).
Analysen av 2) kommunikasjon anvender ikke noen spesielle begreper. Det som vektlegges er hvem som tar initiativ eller leder an, om og hvordan de samtaler og hvem som snakker mest, hvilken tone de bruker overfor hverandre, om kommunikasjonen er språklig eller kroppslig, peker, leser høyt, ser på hverandre, viser seg gjennom mimikk etc. Det noteres også om hvor mye de går sammen, og hver for seg.
Analysen av 3) korrespondanse og differens mellom data ser avhandlingen blant annet på om det er overensstemmelse mellom engasjement, fotografering og tegnede kart. Her studeres de besøkendes navigasjonsvei, deres interessefokus slik de kommer til uttrykk i fotografier (hva som er fotografert og hva som står sentralt og perifert), kart (om de viser navigasjonsveien , objekter eller rommet) og intervjuet (hva de metareflekterer over).
Når parene sammenlignes (fire og fire par sammenlignes) anvendes de tre begrepene om engasjementsform. Sammenligningen av kommunikasjon er fokusert på hvem som er mest aktiv overfor den andre. Det kommenteres også hvilken type semiotiske ressurser de bruker – for eksempel at noen bruker mye tid på tekster, andre på utstillingsgjenstander. Vi får også vite hvor lang tid hvert par brukte, fra 15 minutter til nesten en time.
Sammenfatning om de besøkende
Mens beskrivelsen av utstillingsbesøk skjer etter skjemaet engasjement og meningsskaping, kommunikasjon, og korrespondens og differens mellom data, skjer sammenfatningen av analysen av utstillingsbesøkene etter skjemaet ideasjonell, interpersonell og tekstuell. Det gjøres for de to utstillingene hver for seg, og sammenligningene skjer i første omgang mellom parene, ikke mellom utstillingene. Denne første sammenligningen er ganske beskrivende, uten noen spesielle analytiske begreper utenom henvisning til type enagsjement. Sammenligningen får frem ulikheter i bruken av de semiotiske ressurser, noe som kan være nyttig for de som har laget utstillingene – brukes de, hvor ofte, av hvem, hvordan og med hvilken forståelse?
En konklusjon (:257) er at de besøkende gjerne følger de ”innebygde” mulighetene til lesning som finnes i utstillingene (selv om beskrivelsene viser at de ikke alltid gjør det). Fortid 1 legger opp til engasjement omkring spesifikke miljøer, gjenstander og ressurser. De besøkende synes imidlertid å legge største vekt på de utstilte objekter enn på refleksjoner over seg selv og forholdet til samtiden (slik utstillingen også legger opp til). I Fortid 2 skapes det engasjement både for de utstilte objekter og for de eksistensielle problemstillinger.
En annen konklusjon er at forskjeller i utstillingenes ”innramming” (det vil si den overordnede problemstilling, introdusert ved begynnelsen av utstillingene) ikke ”hadde noen avgjørende betydning for hvorvidt de besøkende kjente seg sikre i forholdet til teksten eller ikke” (:258) (med ”teksten” siktes vel her til hele utstillingens forløp). Men de besøkende har i ulike grad oppfattet ”utstillingens logikk og tilbud om mening”.
En tredje konklusjon er at sentrum/periferi konstruksjonen bidrar til å skape interesse hos de besøkende, som da kunne navigere mer fritt i rommet (i motsetningen til gitt/nytt konstruksjonen).
Om engasjement, meningsskaping og læring i utstillingene
Hvilke strategier bruker de besøkende i sitt engasjement og i sin skaping av tegn? Det skilles mellom tre strategier: narrativ, ekspressiv og metarefleksjon. Det narrative engasjement handler om at de besøkende kobler noe de ser i utstillingen til personlige erfaringer. Det ekspressive engasjement viser seg gjennom spontane reaksjoner overfor noe de ser, fordi det er vakkert, stygt, uvanlig eller på andre måter er noe særskilt. Det metareflekterende engasjement er dels koblet til utstillingens design, dels til tolkningen av det historiske materiale.
I begrepet om det metareflekterende engasjement skiller avhandlingen, overraskende synes jeg, ikke mellom det som tradisjonelt kaller kunnskaper og forståelse på den ene siden, og refleksjoner over utstillingen som sådan på den andre. Et rendyrket ”kunnskapsengasjement” registreres altså ikke som et separat engasjement. Det tradisjonelle synet er jo at det er engasjementet i de kunnskaper som museet formidler som bør være det sentrale, og som utstillingen legger til rette for. Dette kunnskapsperspektivet står imidlertid perifert i undersøkelsen, der læring er mer knyttet til prosessen under besøket enn til måling av et resultat i form av reproduserbar kunnskap. Allikevel reflekterer flere steder avhandlingen over at noen besøkende, med bestemte forhåndskunnskaper og interesser har vist andre typer engasjement i utstillinger enn andre – særlig når det gjelder det metareflekterende. Det må jo også sies at den andre utstillingen i særlig grad inviterer til metarefleksjon, og at det særlig er her at det viser seg forskjeller mellom de besøkende i bruken av de forskjellige typer semiotiske ressurser.
Det blir tydelig at engasjementsform eller strategi dels avhenger av det enkelte besøkende pars sosiale bakgrunn og personlige forutsetninger, og dels av hva utstillingens design inviterer til. Avhandlingene trekker ingen konklusjoner her, fordi den bygger på et så lite materiale (:263). Den trekker heller frem at de seksten personene i de åtte parene faktisk har designet hver sin unike utstilling, om man skal dømme etter deres fotografier og tegnede karter over utstillingene, og over oversikten over deres viktigste engasjementssteder. (Hvert par har bare fått markert 20 engasjementssteder, men de samlede antall engasjementssteder i hver utstilling var over 40 – altså en stor spredning i hva som fanget oppmerksomheten mest).
En hovedkonklusjon kan være at et og samme tegnsystem i en utstilling kan brukes og forstås forskjellig av ulike besøkende. Det er nok en innsikt som mange museer ikke tar nok inn over seg.
Analytisk verktøy eller typologi?
Avhandlingen anvender ikke et analytisk verktøy for å beskrive utstillinger. For å analysere utstillinger tar den i bruk tre begreper om ulike aspekter eller metafunksjoner ved utstillingen som tekst – ideasjonelt, interpersonelt og tekstuelt. Den tar heller ikke i bruk slike begreper fra litteraturteorien i analysen av utstillinger som ellers er ganske vanlig, fra semiotikk, retorikk, grammatikk, semantikk, narrativitet e.l. Vi kan si at forskeren her selv ikke trer inn som publikum og analyserer hva utstillingen formidler – den begrenser seg til begreper om hvordan utstillinger formidler (de tre metafunksjonene). Den introduserer ingen typologi for utstillinger, selv om den kan kalle en utstilling for narrativ.
Derimot kan vi si at den innfører en typologi for design av eller strategi for utstillingsbesøk: narrativ, ekspressiv og metareflekterende. De er ikke gjensidig utelukkende, men er også aspekter ved utstillingsbesøk som den enkelte besøkende kan velge i eller mellom. Når det gjelder besøksstrategier viser den ikke til noen tidligere utarbeidet typologi, og de tre strategiene gjør heller ikke krav på å representere alle typiske strategier ved besøk på museer.
Avhandlingen resulterer altså ikke i noen typologi av utstillinger. Det er rimelig nok, siden den bare gjelder to utstillinger. Den er nok nærmere til å kunne definere noen bestemte typer utstillingsbesøk eller noen typiske besøkerroller, men avstår fra å gjøre det fordi materialet er for lite.
Den knytter heller ingen forbindelse mellom de to utstillingstypene narrativ og konseptuell og de tre besøksstrategiene narrativ, ekspressiv og metareflekterende.
Et slående resultat avhandlingen bringer, er hvor fritt de besøkende bruker utstillingens semiotiske ressurser og hvor ulikt de gjør det. Jeg får et inntrykk av at det er meget stor avstand mellom de ambisjoner museet har om å formidle kunnskaper, og de bsøkendes interesse for kunnskapsaspektet ved utstillingen. Mitt inntrykk er også at de besøkende bare i liten grad føler opp de direkte henvendelser som kommer fra utstillingens tekster om å gjøre det ene eller det andre, eller å tenke over det eller det.
Det er mitt inntrykk at de to studerte utstillingene henvender seg til publikum som om det besto av en klasse med ungdomsskoleelever, og det var læreren som talte gjennom tekstene. Denne direkte interpersonelle funksjonen synes jeg er litt påtrengende, om den hadde vært gjennomført på et kunstmuseum.
Refleksjoner
Jeg stiller meg tre spørsmål etter å ha lest avhandlingen. Det ene er om sammenhengen mellom utstillingstype og besøksstrategi. Det andre er om forbindelsen mellom analytiske begreper for å beskrive og analysere utstillinger og å beskrive og analysere utstillingsbesøk. Det tredje er om sammenheng mellom sosial bakgrunn og besøksstrategi.
Utstillingstype og besøksstrategi
For meg er det et naturlig spørsmål å stille om ulike utstillingstyper stimulerer til bestemte typer besøksstrategi, for eksempel om en narrativ utstilling fører til at de besøkende vektlegger en narrativ besøksstrategi, eller om en konseptuell utstilling fører til en preferanse for metareflekterende besøksstrategi. Med bare to utstillinger, og bare åtte besøkende par er dette vanskelig å trekke noen konklusjoner om. For fremtidig forskning mener jeg dette er en interessant problemstilling, også for kunstmuseer.
Analytiske begreper
Avhandlingen gir inspirasjon til å undersøke om det går an å etablere et begrepsapparat som er felles for beskrivelse og analyse av utstillinger, og beskrivelse og analyse av utstillingsbesøk.
Besøksstrategi og sosial bakgrunn
Med sosiologiske øyne er det helt naturlig å spørre om ikke publikums sosiale bakgrunn (for eksempel utdanning) og den sosiale sammensetningen (for eksempel barn/voksen eller to studenter) av det enkelte par har en selvstendig innflytelse på besøksstrategi. Med utgangspunkt for eksempel i Bourdieu og Darbels studier av museumspublikum (se min gjennomgang av Danielsen 2008) er det åpenbart at slike sammenhenger er meget sterke. Dette er et spørsmål som Insulander bevisst og begrunnet ser helt bort fra. Imidlertid får vi vite såpass mye av besøksparenes bakgrunn at vi aner en viss sammenheng.
Videre arbeid
Et fjerde spørsmål reiser seg også. Det er om den videre utnyttelse av Insulanders arbeid. Trolig bør det gjennomføres noen tilsvarende studier, med samme forskningsdesign, ved andre museer og andre museumstyper. Formålet kan for eksempel være å undersøke om det fremtrer andre besøksstrategier enn de hun har registrert, og om det også finnes andre typer utstillinger enn narrative og konseptuelle.
Forskningsdesignet er krevende, og kan trolig ikke reproduseres uten med store ressurser. Insulanders forskningsdesign bør forenkles, slik at det kan samles inn en mer omfattende empiri. Det kan være hensiktsmessig om man for eksempel vil se nærmere på forbindelsen mellom utstillingstype, besøksstrategi og sosial bakgrunn.
Avsluttende kommentar
Avhandlingen røper en grundig arbeidende forsker, som ikke er redd for å gå løs på de store spørsmål rundt læring i museer. Trolig vil dette arbeidet få minst like stor betydning på det museologiske området som på det pedagogiske. Det står stor respekt av den tillit hun viser det publikum som har bidratt i hennes prosjekt. Mange museer har mye å lære der.
[1] Alle sitater fra avhandlingen er oversatt til norsk av anmelderen.
[2] Begrepssettet tekst, paratekst og kontekst er hentet fra litteraturteorien, og brukt i min teori om kunstformidling, i Formidler og formidlet. En teori om kunstformidlingens praksis, Universitetsforlaget (2001), som Insulander viser til.