| Til Kunst- og kulturpolitikk |
Skrevet 3.11.2017. Ikke publisert
I Morgenbladet 6-12. oktober foreslås det at det kan hentes finansieringsmodeller for norsk kunst fra renessansens Firenze. Det er en dårlig og svakt begrunnet idé.
Alle begreper om kunst har en historisk bestemt betydning. I dag har de fleste begreper om fenomener i dagens kunstliv som referanse et utviklet kunstfelt med relativt stor grad av autonomi overfor penger og politikk. Det var helt ukjent i renessansens politiske og religiøse regimer. En mesen er i dag en som spør: hva kan jeg gjøre for kunstneren, mens en sponsor spør: hva kan kunstneren gjør for meg? Ingen av rollene var mulig i renessansen. Mesener og sponsorer fungerer i et kunstmarked med fri prisdannelse, der åpne inntektsgivende utstillinger, private gallerier og kritikere danner mulighetsbetingelser for frie kunstnere.
Den franske kunstnere Jacques-Louis David skrev i 1799 om virkningen av inntektsgivende kunstutstillinger at de «gir kunstene midler til å eksistere uavhengig, å leve og virke gjennom sine egne ressurser, og å nyte den noble uavhengighet ….» Det var altså publikum som sikret kunstneres uavhengighet. Det samme mente Anton Martin Schweigaard, som i 1836 sa i anledning innbydelsen til å opprette Christiania Kunstforening: «Det er forbi med Augusters og Mæceners Guldalder, der udstrøede Dukater, den borgerlige Kobberalder er nu kommen, der sammenskyder Skillinger». Det var i hele resten av 1800-tallet kunstforeningenes innkjøp som dannet den viktigste økonomiske kilden i Norge for norske kunstnere, og som var dens mesener. På 2000-tallet er det fortsatt kunstmarkedet som med sine private gallerier, tusentalls anonyme kjøpere og enkelte profilerte samlere som sikrer kunstneriske autonomi for et flertall av kunstnere.
For å unngå at det følger politiske føringer med statlig støtte, ble det utviklet et system med en mellomliggende instans, et råd, mellom kunst og politikk. Regelen er at staten bevilger, rådet evaluerer og fordeler, staten kontrollerer. I rådet sitter representanter for det kunstliv som skal støttes, og som er anerkjent både av kunstliv og politikk. Slike kunstpolitiske rådsregimer sikrer kunstens autonomi overfor staten. I renessansen manglet en slik instans, og den vil også mangle om man gjenoppliver renessansens finansieringsmodell. I Norge ble det kunstpolitiske rådsregime innført i 1818 da den statlige Tegneskolen ble organisert som et akademi – en institusjon som neste år kan feire sine 200 år siden den nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo.
Den statlige støtten som i dag har størst direkte betydning for kunstneres uavhengighet er frie stipendier. Statlig prosjektstøtte som oppnås etter søknader er et byråkratisert anbudsprinsipp som reduserer kunstneres frihet og frister dem til å innta de kunstpolitiske perspektiver som er korrekte til enhver tid. Like frihetsbegrensende virker oppdrag med kunst for bestemte steder i det offentlige rom, komitestyrte som de er, enten de nå er privat eller offentlig finansiert.
Det er en utbredt misforståelse at kunstfeltet er homogent og samlet rundt et felles sett av verdier. Mange kunstnere aksepterer politiske føringer og følger politiske signaler i sin strategi. Andre aksepterer kunstmarkedets dom og tilpasser seg den smak som gir størst salgsinntekter. Diskusjonen i Morgenbladet lider under forestillingen om at kunstlivet holder seg med et ensartet sett av verdier, og da de verdier som deltakerne i diskusjonen selv har.
Realverdien av summen av de statlige stipendie- og andre støtteordninger har siden 1970 vokst sterkt, men antallet kunstnere og tildelinger har vokst enda sterkere. En stadig økende del av kunstnerstanden får støtte, men støtten den enkelte får har stagnert i realverdi. Det har gitt to resultater: på ene siden at den samlede kunstneriske produksjon og de kunstneriske utgifter har økt enormt fordi antallet kunstnere har økt, på den andre at det stigende antall kunstnere sitter igjen med små netto inntekter etter å ha dekket sine stigende kunstneriske produksjonskostnader. Kunstnerne er fri, men innenfor et snevert økonomisk handlingsrom, især fordi markedsorientering er lite verdsatt om man skal få statlig støtte.