Skrevet i august 2025, ikke tidligere publisert.
Året 2025 har vært et minneår for krigstidens Norge 1940-1945. Men freden i 1945 har ikke skapt fred i minnearbeidet 80 år senere. Vi har fått skarpe debatter om hva årene 1940-45 egentlig innebar for kongefamilien, for jødene, for forfatterne og for hjemmefronten. Likevel er året 2020 et av de store forsonende år i norsk minnearbeid. Det skyldes mye, overraskende nok, den ellers så stridbare billedkunstneren Vebjørn Sand med god støtte fra broren Eimund. Sammen har de laget minneinstallasjonen «Roseslottet», anlagt på Oslos tak, på Frognerseteren.
«Roseslottet» er en fortelling om hvordan enkeltmennesker både griper inn i og er ofre i krigens store drama, både på den gode og den onde siden. Broren Vemunds bidrag er særlig den humanistiske filosofi som preger hele prosjektet – det at menneskerettigheter er like universelle som elementære geometrisk bestemte former. Krig er ikke bare krenkelse av slike rettigheter, kriger er også steder der slike verdier blir satt på den ytterste prøve. Brøderenes ærend er å forsvare rettighetene, der Vebjørn i sine malerier gir en lavmælt hyllest til kjente og ukjente mennesker som sto opp mot de krefter som ville ødelegge dem. Eimund står for de mer symbolske elementer i fortellingen som lysporten, spiralen som leder publikum gjennom fortellingen, og de «ufødtes stjerne» der spiralen har et sluttpunkt peker mot kommende generasjoner.
Annen verdenskrig i Norge er for flere norske generasjoners mest skjellsettende serie av begivenheter. Vi sier «etter krigen». Det er skrevet, og fortsatt skrives det, utallige bøker om Norge under hakekorset. Store strider utkjempes ennå i dag om forståelsen av okkupasjonstidens hendelser og skikkelser, om de gode og om svikerne, og om hvem som var hva. I denne dyptgående, langvarige og til dels konfliktfylte bearbeidingen av krigens hendelser og handlinger har norske billedkunstnere vært nesten tause.
Med «Roseslottet» er det forbi med tausheten. Vebjørn Sand har som eneste norske billedkunstner gjort krig og okkupasjon til et hovedanliggende i sin kunst. Det har han ikke gjort på oppdrag, det han gjør er ikke krigsminnesmerker. Han har grepet an sine prosjekter av egen drift, med seg selv som kurator. Det er som fri og frittenkende kunstner han samtaler med oss gjennom maleriene i installasjonen på Oslos tak.
Roseslottet er det tredje av hans prosjekter om 2. verdenskrig. Det første hadde som tema enkeltmennesket som satte seg opp mot en overveldende overmakt: Den unge tyske korporalen Josef Schultz som i 1941 nektet å delta i henrettelsen av 16 serbiske partisaner i byen Smederevska Palanka og derfor selv ble henrettet, og ungdommene i den tyske bevegelsen Den Hvite Rose som agiterte mot Hitler.
Historien om Josef Schultz hadde jeg hørt om allerede rundt 1970. (Etter studier i Zagreb og Beograd i 1966 og 1978 hadde jeg fått en viss kjennskap til serbisk/kroatisk språk.) Jeg besøkte da en bondegård drevet av et søskenpar, fordi de hadde reist et lite minnesmerke over Schultz i sin lille hage. De kommunistiske myndighetene hadde anlagt sak mot søskenparet for å få minnesmerket fjernet. Ingen våpenmakt vil vel akseptere hyllest av en forræder i sine egne rekker? Men saken endte med at de fikk beholde minnesmerket – de viste meg alle saksdokumentene. Mange har ment at historien om Schultz bare er en myte. Da Vebjørn skulle ned til Smederevska Palanka for å finne ut mer om denne historien, ba jeg ham om å ta kopi av all dokumentasjon av den. Han bragte med seg en serie med fotografier av henrettelsen som var dokumentert av en tysk feltfotograf. Jeg fikk også tilsendt fra Tyskland et stort antall dokumenter etter en undersøkelse som en tysk militær institusjon hadde gjort for å undersøke om den tyske offiseren som angivelig skulle ha beordret henrettelsen også av Josef Schultz hadde gjort seg skyldig i en krigsforbrytelse. Min konklusjon, som jeg meddelte Vebjørn, var at historien om hvordan Jose Scultz døde bare var en myte. Han døde omtrent samme dag, men i krigshandlinger mot partisanene. Henrettelsen av de sivile partisanene hadde kanskje vært en represalie for hans død. Myten forteller kanskje heller om hvordan et land, Jugoslavia, skal kunne overkomme sitt hat mot det tyske blant annet ved å peke på at det iallfall var noen rettferdige i den tyske krigsmakten. Men slik fikk jeg et særlig forhold til Sands humanistiske prosjekter.
Det er fra ungdommene i Den Hvite Rose at «Roseslottet» har fått sitt navn. Det andre prosjektet var «Guernica», der Vebjørns tema var Hitler-Tysklands flybombing av den spanske byen, ouverturen til senere teppebombing av europeiske byer. Munkene i klosteret der nektet å la seg skremme. Begge prosjektene enkelte spor på «Roseslottet». Vi ser Josef Schultz, trolig i det øyeblikk han nekter å adlyde ordre. Vi ser nonnen som ser det angripende jagerflys pilot rett i øynene, sekunder før han dreper henne.
Det er som om disse to prosjektene, som ble realisert som tradisjonelle kunstutstillinger, har forberedt Vebjørn Sand for Roseslottet. «Roseslottet» er imidlertid ikke en kunstutstilling, og blir heller ikke betraktes som det av sitt publikum. Med sin regi og scenografi som bringer de besøkende i en vandring langs en historie som ikke er kronologisk ordnet, men heller tematisk, minner installasjonen mer om Gustav Vigelands skulpturpark og Gabriel Kiellands serie med glassmalerier i Nidarosdomen. Men her er det sentrale tema enkeltmennesket og dets reaksjoner, gode og onde, på de situasjoner krigen bringer dem opp. En sentral metode for Vebjørn Sand er å oppsøke tidsvitner, få dem til å fortelle, og portrettere dem. Vi møter først tidsvitnene, senere møter vi noen igjen, i de ulike situasjoner de kom i. Et annet grep er at han lar også det onde fremstilles med en egen skjønnhet – krigens gru og skjønnhet møter hverandre på de spesialpreparerte platene. Slik får han frem at nazismen også hadde en estetikk, som kunne forføre mange inn i sin tjeneste.
Et annet trekk ved Roseslottets malerier er den utstrakte anvendelse av eldre, særlig norske maleres motiver, tema og teknikker. Det gir større spennvidde i de maleriske virkemidler. Slike referanser nevnes i de mange opplysende etikettene. På den måte får Vebjørn frem at han står på andre kunstneres skuldre, slik Eimund får frem at installasjonens filosofiske grunnlag hviler på antikkens filosofer.
Foran alle sine tre krigsprosjekter har Vebjørn Sand gjort et omfattende researcharbeid. Mye av det vi både ser og leser er dokumentert på ulike måter. Han er fri i sin kunst, men han tilpasser ikke den historiske virkelighet for den kunstneriske effektens skyld.
Det ligger ingen hegemonisk atmosfære over prosjektet, ingen seierherres triumftog. «Roseslottet» er et forsoningsprosjekt, som kan hjelpe oss ut av den dominerende forestillingen i Norge etter 2. verdenskrig, om at en krig etterlater seg bare vinnere og tapere, og at bare vinnerne har rett til å skrive historien. Ved å gi oss sin fortelling om okkupasjonstiden i Norge, har de to brødrene Sand bidratt til å gi forståelse av hvor umenneskelig krig er, samtidig som det menneskelige kommer til uttrykk i menneskenes handlinger, på godt og vondt.
Det er også et sterkt minnesmerke, på den måten at det mobiliserer krigsminner hos mange av de som besøker Roseslottet. Vebjørn kan knapt bevege seg rundt på Roseslottet uten at det kommer folk bort til ham og forteller om familiens krigsopplevelser. Med hans mange personlige møter med og portretter av krigens personligheter, mange lite kjente, er det også et minnesmerke over enkeltmenneskers innsats og holdninger når mye står på spill, også egne liv. Med de 80 årene som er gått er det ikke sine selvopplevde minner, men historier om forfedre og slektninger som hadde opplevelser av den type som Roseslottet skildrer både i bilde og tekst.
«Roseslottet» er et storverk, unikt både i norsk kunsthistorie og minnehistorie .