| Til Kunst- og kulturpolitikk |
Sponsor og armlengdes avstand
Skrevet 21.11.2013
Sponsoren spør: Hva kan kunsten gjøre for meg? Mesenen spør: Hva kan jeg gjøre for kunsten? For offentlige sponsorer gjelder prinsippet om armlengdes avstand: Mellom staten og kunsten er det skutt inn en mellomliggende instans, et uavhengig råd av kunstkyndige, som skal foreta en kunstfaglig vurdering av hva staten skal støtte. Formelen er: Staten bevilger, rådet evaluerer og fordeler, og staten kontrollerer. Hensikten er å frita kunstneren fra en mistanke om at kunstneren tilpasser sin kunst til statens og ikke kunstens interesser. Staten vet at bare den kunsten som er fri og ikke tilpasset statens behov, kaster glans over staten og landet.
Når økonomiske virksomheter, som Statoil, sponser kunsten, får rådsinstansen en mer uklar rolle, fordi det er åpenbart at bedrifter sponser kunst av hensyn til sitt omdømme. Jo bedre og friere kunst den sponser, og jo mer støtten blir omtalt, berømmet og kvalitetssikret, jo mer kaster den glans over bedriften.
Jeg er derfor uenig med stortingsrepresentant Kårstein Eidem Løvaas når han i Klassekampen torsdag 21. november likestiller statlig støtte, gitt på armlengdes avstand, med høyprofilert sponsorstøtte fra bedrifter. Det må være legitimt å være mot støtte fra bedrifter hvis virksomhet man ikke liker, og for støtte fra staten og fra bedrifter hvis virksomhet man liker, selv om det er de samme pengene som fordeles. Da kan støtte fra REC oppfattes som mer akseptabel enn støtte fra Statoil.
Det kan være annerledes med private mesener. Gaver fra mesener er mer stillferdige, og mesenen har liten eller ingen interesse i selve gavegivingens effekt på omdømmet. Da bør statlig gaveforsterking kunne aksepteres, endog om man er mot giverens virksomhet. Sponsorforsterking er derimot mer tvilsomt som prinsipp, og kan virke mer som en støtte til sponsor enn til kunsten.