En svært kort versjon av artikkelen Pietismens etikk og kunstens ånd. Kan pietismen tidlig på 1700-tallet ha gitt et nødvendig bidrag til opprinnelsen til og innholdet av det moderne kunstbegrepet? I Kunst og Kultur nr 2/2001.
Vi er i Bourdieu’s tema om kunstens omvendte økonomi, der den symbolske økonomi bestemmer adferden, og ikke pengeøkonomien – som den symbolske økonomiske adferden tilsynelatende er en økonomisk irrasjonell adferd, iallfall sett med pengeøkonomiens.
Dette bidraget forteller om et forsøk på å forstå opprinnelsen til det veldokumenterte fenomen at de mest anerkjente kunstnere ofte har to trekk felles
- de har vært gjennom en kunstnerisk trengselstid, der de har arbeidet med sitt uten hensyn til etablerte sannheter om hva som er god kunst – i beste fall bare med en liten tilhengerskare
- denne trengselstid har også vært av økonomisk art – kunstnerne har prioritert egen kunstnerisk virksomhet fremfor å tenke på egen levestandard og ”lefle” med publikum som det heter – ”du skal ikke bedrive Harr”
Først må vi i tråd med Bourdieu spørre – hvilke posisjoner i kunstfeltet er denne adferden typisk, ja faktisk nødvendig for? Det er i det eksklusive kretsløpet, der kunstnerisk anerkjennelse er den viktigste verdi, og der alle aksepterer at det er en elite på toppen og mange på bunn. De som får størst oppmerksomhet og anerkjennelse, er bohemene, det som senere blir avantgarden, det som i 90-tallets Norge ble kalt ”den nye kunsscenen”.
Kort sagt, vi her hos de få utvalgte blant de mange kallede – de mange som aldri kommer seg ut av den økonomiske trengselstiden, men som heller aldri blir blant de utvalgte.
Denne økonomisk irrasjonelle adferden har en kjent norsk forfatter gitt et slående utsagn om:
Jeg må, jeg må, så byder meg en stemme i det indre av min sjel, og jeg vil følge den. Kraft eier jeg, og mot til noe bedre, til noe høyere enn dette liv. En rekke kun av tøylesløse gleder – nei, nei, de tilfredsstiller ei hjertets trang. En rekke kun av tøylesløse gleder -! Nei, nei, de fyldestgjør ei hjertets trang”.
Det er opprinnelsen til denne ”hjertets trang” til ”noe høyere enn dette liv” i god avstand fra ”tøylesløse gleder” jeg har forsøkt å undersøke. Jeg mener at Bourdieu ikke har gjort dette, utenom å vise til fenomenet ”interesse”.
Den ledetråden jeg har søkt å følge er spunnet først av Max Weber, i essayet ”Protestantismens etikk og kapitalismens ånd”, og siden av Colin Campbell, i avhandlingen ”Romantikkens etikk og konsumerismens ånd”. Inspirert av dem har jeg gjort en begrenset prøvestudie, og kalt min lille undersøkelse for ”Pietismens etikk og kunstens ånd”.
Jeg prøver altså å finne ut om pietismen i Nord-Europa tidlig på 1700-tallet, med sitt sentrum i Halle, kan ha medvirket til fremveksten av det moderne kunstbegrepet.
Jeg har studert tre eldre primærkilder:
- Hans Adolph Brorsons salmebok fra1739: Troens Rare Klenodium
- Immanuel Kants Kritikk av dømmekraften, fra 1790, og
- Edvard Munchs dagboksnotater fra tiden før og etter 1900.
Jeg har også vært en flittig bruker av resultatene fra Jon Ivar Elstad og Kjersti Røsvik Pedersens rapport fra 1996, Kunstnernes økonomiske vilkår. Rapport fra Inntekts- og yrkesyndersøkelsen blant kunstnere 1993-94.
En del av disse dataene vedrørende billedkunstnere har jeg kunnet kombinere med min egen undersøkelse fra 1995, om norske kunstneres symbolske kapital, det vil si deres kunstneriske anerkjennelse i Norge i perioden 1988-1994. Jeg har således kunne studere sammenhengen mellom kunstneres økonomiske adferd og nivået på deres kunstneriske anerkjennelse. Denne undersøkelsen viser at også blant norske billedkunstnere på 1990-tallet er det typisk at ”taperne som vinner – til slutt”, og at ”mange er de kallede, men få de utvalgte”. Slik er det trolig fortsatt.
Denne undersøkelsen forklarer hvorfor kunstnere flest er dømt til økonomisk fattigdom, dersom de søker den høyeste kunstneriske anerkjennelse. Men den forklarer ikke hvorfor kunstnerisk anerkjennelse er så viktig for dem.
Denne forklaringen vil jeg antyde nå, ved å ty til Brorson, Kant og Munch
Pietismens sentrale dogme er: Bare den rene tro fører en til frelse
Enhver, som nu saaledes troer
og ey fra Gud vil vige,
Han faar, så lyder Jesu Ord,
Isandhed himmerige
Kants sentrale dogme er: Bare den gode smak fører en til det skjønne
For bedømmelsen av skjønne gjenstander som sådanne, kreves smak
Munchs sentrale dogme: Bare det åpne hjerte fører til kunsten
Jeg tror ikke på den kunst som ikke er tvungen sig frem ved menneskets trang til at åpne sitt hjerte.
Hvis jeg nå kan vise
- at det er den samme adferd, herunder også ytre demonstrasjon av indre følelser, som fungerer som kriterier både for den rene tro, gode smak og åpne hjerte
- og som derfor anses som sikre tegn på frelse, det skjønne og kunst
så har jeg funnet en analogi mellom
- ren tro, god smak og åpent hjerte, og mellom
- frelse, det skjønne og kunst
Dermed har jeg iallfall sannsynliggjort at det er fruktbart å se på den pietistiske etikk som et interessant sted å lete etter opprinnelsen til det moderne kunstbegrepet, til kunstnerhjertets trang, til viljen til å tape for til sist kanskje å vinne, og dermed hvorfor så mange føler seg kallet selv om alle vet at bare få blir utvalgt.
Noen kriterier og tegn som dogmene har felles:
Følelser og følelsesuttrykk
Renhet og interesseløshet overfor denne verden
Forrang for det åndelig fremfor det verdslige
Universalitet
Eksklusivitet
Brorson, Kant og Munch hevder analoge soteriologier – lære om veien til frelse. Men enhver frelseslære må også ha en teodice – en lære om det ondes eksistens i en perfekt verden, eller om hvorfor noen taper, uten noen gang å vinne.
De tre dogmene kan skrives noe om:
Brorson: bare en ren tro gir adgang til frelsen, som gis av Kristus
Kant: bare en ren smak gir adgang til skjønnheten i kunsten, som gis av geniet
Munch: bare et åpent hjerte gir adgang til sann kunst, som fremstilles av kunstneren.