Jeg kaller meg kunstsosiolog og forsker, men har bare et mellomfag i sosiologi å vise til ved siden av min utdanning som siviløkonom fra 1965. Tittelen har jeg gitt meg selv, den er ikke gitt meg etter en eksamen. Men jeg har altså mange bøker og artikler å vise til, som bygger på kunstsosiologisk teori og metode, og har endog en anerkjent professorkompetanse og en doktorgrad på et arbeid der sosiologisk tenkning var viktig. Det er også som kunstsosiolog jeg ble tatt inn i det norskledede internasjonale nettverket av forskning på kulturpolitikk.
Jeg er ikke blitt kunstsosiolog ved å lese lærebøker, følge forelesninger eller ta eksamener i kunstsosiologi. Forutsetningen for min inntreden i akademia som kunstsosiolog er min mangeårige praksis innenfor kunstfeltet, helt fra 1973, og før det som en ivrig publikummer, før jeg fra 1995 begynte å oppnå mine akademiske grader. Hos meg er teori og praksis nært sammenbundet, med praksis som teoriutviklingens forutsetning. I vår kunstverden er kompetanse nært forbundet med slik fortrolighetskunnskap som bare kan oppnås ved egen aktive deltakelse i den, og jeg har væry meget aktiv, særlig fra 1973. Det er hovedgrunnen til at jeg i min forskning ikke har hatt interesse og kanskje heller ikke behov å bruke intervjuer som metode for å få innsikt i kunstens ulike verdisystemer, som er grunnlaget for å forstå kunstens verden; jeg var innforlivet med dem gjennom min egen deltakelse i kunstlivets praksis.
Her ligger også min begrensning som sosiolog: jeg har ikke den brede og dype innsikt i generell sosiologisk teori og metode. Derfor har jeg aldri kalt meg sosiolog, bare kunstsosiolog. Til gjengjeld har jeg utvidet mitt vitenskapelige rammeverk til blant annet å omfatte språkteori (som i min teori om kunstformidling), kulturhistorie (som i min studie av kunstpolitikkens historie og kunstforeningenes histori), og kunstteori (som i min artikkel om pietismen og kunsten). Noen vil vel si at jeg har spredd meg for mye.
Av andre norsk kunstsosiologer har jeg bare kjent Jon Øien, som hadde hovedfag i sosiologi. Vi har skrevet bok og forskningsartikkel sammen. Jon var en svært god kollega, hadde vært knyttet til arbeid for og i kunstnerorganisasjoner i mange år, og ga meg masse av sin tid ved å lese kritisk gjennom flere av mine utkast både til bøker og artikler. Han bestilte også flere studier av meg om stipendier og kunstnerøkonomi (lenker). Sammen ble vi et godt team.
Som forsker har jeg to særtrekk: Det ene er mitt metodiske grem med å utvikle analytiske begreper når jeg studerer et område med et vell av data og en omfattende empiri. Syv av mine bøker demonstrerer det. Begreper som kretsløp, kunstpolitiske kunnskapsregimer, paratekster og praksis er de viktigste. Det andre er at jeg har viet lange historiske utviklingstrekk stor oppmerksomhet. Det gjelder særlig min studie av kunstpolitikkens historie i Norge siden 1814 og fremstillingen av kunstforeningenes historie i Norge siden 1836, men for eksempel også min store interesse for fredningen av Nasjonalgalleriet, for Tegneskolens historie fra 1818, for fremveksten av det norske kunstfeltet, for pietismen som en mulighetsbetingelse for fremveksten av det moderne kunstbegrepet, for institusjoner som Østlandsutstillingen, Romeriksutstillingen og Akershus Kunstnersenter, og for kunstpolitiske strateger som kunsthistorikeren Jens Thiis og billedkunstneren Anne Breivik.