Til Erlend Hammer
Sendt til Erlend Hammer i november 2008, ikke publisert.
Erlend Hammer uttaler: ”det jeg savner mest av alt i norsk kunstkritikk i dag er en kritiker som tør å si at ting er dårlig og faktisk ha autoritet når hun sier det”. Det er et utsagn det er verdt å drøfte, for det er et sterkt utsagn både om kritikerpolitikk og kritikerrolle. Hva sier du egentlig her, og hvilken forståelse av kunstkritikk generelt og norsk kunstkritikk spesielt hviler dette utsagnet på?
Når du viser til ”norsk kunstkritikk” og ”ha autoritet” synes du å ha en forestilling om at norsk kunst er (og kanskje også bør være) en enhetlig størrelse – et kulturelt system, der det ut fra én talerstol kan tales slik at alle lytter mer eller mindre samtykkende. Jeg mener at det norske kunstsystemet i dag ikke er en slik størrelse. En slik autoritativ tilstand er også uønsket, fordi det ville bety at det norske kunstsystemet var monolittisk og hierarkisk organisert. En slik sentralistisk og autoritær tilstand hersket imidlertid i norsk kunst helt fra 1880-tallet frem til 1970-tallet, da nesten all konsakrerende makt direkte og indirekte var samlet i BKS – Bildende Kunstneres Styre. Da var imidlertid situasjonen for kunstkritikk at det var mange kritikere i mange dagsaviser som talte med forskjellige stemmer og til dels motstridende synspunkter. Det var gjennom hele 1900-tallet frem til for en generasjon siden et mangfold av kritikerstemmer i ulike medier som gjorde at gallerier, samlere og publikum kunne følge andre retninger enn den som BKS, som regel sammen med Statens Kunstakademi, pekte ut for kunstnerne, galleriene, kunstsamlerne, innkjøpskomiteene og publikum
Det norske kunstsystemet er i dag regionalisert, med ganske sterke kuratoriater i flere regioner. Det gjelder etter mitt skjønn i Nord-Norge, der Tromsø har det sentrale kuratoriat; på Vestlandet, med sterke kuratoriater både i Bergen og Stavanger; på Sørlandet med sterke kuratoriater i Kristiansand og Arendal; det indre Østlandet med sterke kuratoriater både på Hamar og Lillehammer; og selvsagt i Oslo-området, der det er flere segmenter med hvert sitt sterke kuratoriat, men der ingen av dem lenger har noen nasjonalt overgripende makt (slik for eksempel Kunstnernes Hus og Museet for samtidskunst begge har hatt). Det er vel bare Trondheim av de store regionale sentra som mangler et sterkt kuratoriat. (det har endret seg siden) Det er overfor slike regionale kuratoriater det i dag kan fungere kritikere av den type du etterlyser. Det eksisterer vel bare en slik kritiker i regionene dag, og det er Trond Borgen i Stavanger Aftenblad.
Men er det en riktig situasjon i regionene, å bare ha en autoritativ kritisk stemme, slik jeg tolker deg at du ønsker på landsbasis? Selv om kunstnere kan fortelle meg at det er bryet verdt å stille ut i Stavanger på grunn av kritikker fra Borgen, eller at de forteller at han er den eneste kritiker det er verdt å lese, mener jeg at både kritikere av Borgen-typen og det kunstliv de fungerer i, er tjent med at det er flere slike stemmer som prøver å gjøre sin kritiske autoritet gjeldende.
Så til ditt ønske om en kritiker som ”tør å si at ting er dårlig”. I det legger jeg et krav til at kritikere skal felles kvalitetsdommer. I boken ”The State of Art Criticism” fra 2008 meddeler medredaktør og forfatter James Elkins sin forbløffelse over at en undersøkelse blant kritikere i USA viste at nesten ingen av dem la særlig vekt på å felles kvalitetsdommer. Kvalitetsdommer synes da også å være lite til stede i norsk kunstkritikk, i motsetning til tidligere. Du ønsker deg altså noe som norske kritikere synes i vike tilbake fra. En årsak til det mener jeg er den inhabilitet som mange norske kritikere har i dag, med sin uheldige sammenblanding av det å være både kritiker og kurator eller kunstner. Det er vanskelig å avgi kvalitetsdommer i et felt der du også skal fungere som kunstner og/eller kurator. Her er jeg tilbake til min gamle kjepphest – kunstkritikk må gjøres til et yrke man kan leve av, ellers vil dens uavhengighet og dermed også autoritet trekkes i tvil.