Tilknytning og tilknytting
Katalogtekst til ”Tilknytning”, en utstilling i regi av Sogn og Fjordane Kunstlag.
Begrepet ”tilknytning” kan forstås på to måter. Vi kan snakke om at mennesker har tilknytning til et sted, eller til andre mennesker. Tilknytning er altså noe man har eller ikke har. Men tilknytning har også en verbform – der tilknytning er noe man gjør. Språklig kunne man skille mellom disse to betydninger ved kalle dem tilknytning og tilknytting, der tilknytning er resultatet av tilknytting. Tilknytting er da altså noe som skaper tilknytning. Tilknytning er noe som er blitt til gjennom aktive handlinger, ikke noe som kommer av seg selv bare som et resultat av bosted, naboskap og geografi. Nedenfor skal det særlig vies oppmerksomhet til det aktive begrepet tilknytting. Vi skal se tilknytting i forbindelse med forholdet mellom kunstnere på den ene siden, og kunstlag og andre kunstinstitusjoner på den andre.
La oss si at et kunstlags eller kunstforenings helt sentrale oppgave er å drive tilknytting. Det skal knytte kunstnere til laget gjennom å stille ut dere arbeider, og det skal knytte medlemmer og publikum til kunstlaget på utstillinger. Slik knyttes kunstnere til publikum, ja slik oppstår det et publikum for den enkelte kunstner. Slik kan vi si at kunstformidling er det samme som å bedrive tilknytting for å skape tilknytning mellom kunstnere og publikum.
Publikums tilknytning til kunstnere skjer imidlertid ikke direkte, men indirekte via lagets styre eller ledelse. Det er lagets ledelse som bestemmer hvilke kunstnere den skal knytte til seg. Dermed oppstår det en særegen tilknytning mellom kunstner og lag – et gjensidig tillitsforhold. Kunstnere må på sin side ha tillitt til at laget presenterer kunstneren og kunstverkene overfor publikum og media på en fordelaktig måte, kanskje endog med en slags begeistring. Det er begeistring og engasjement fra lagets side overfor kunstneren som er grunnlaget for at det skapes en tilknytning mellom de to. Laget må på sin side ha tillit til at kunstneren presenterer seg og sine arbeider fra den beste side, og møter publikum godt forberedt og med en positiv holdning. Laget knytter seg til kunstneren, kunstnere knytter seg til laget. Trolig er en nær og tillitsfull tilknytning mellom lag og kunstner en nødvendig forutsetning for at publikum lar seg knytte til både kunstner og lag.
Et element som skaper tilknytning er varighet over tid. Det som bare skjer en gang, eller meget sjelden, skaper sjelden tilknytning. Tilknytning bør helst være varig eller langvarig, og ikke bare være et engangstilfelle – en skippertakstilknytning. Det å knytte enkelte kunstnere til seg som går igjen på utstillingsprogrammet med noen få års mellomrom er et trekk ved en utstillingspolitikk som har tilknytning som mål.
Tilknytning er ikke betinget av nærhet i geografi eller tid. Tenk bare på vårt forhold til Edvard Munch – ham fører vi tilknytning til uansett hvor vi bor eller er. Men så står det da også meget store ressurser til disposisjon i det tilknyttingsarbeid som utføres overfor Munch. I det enkelte kunstlag må tilknyttingsarbeid tenkes på en helt annen måte. Her kan man utnytte en fordel som man ikke har med Munch – nemlig at det finnes kunstnere i nærheten, bare noen kilometer eller mils vei unna. Det gir grunnlag for personlig kontakt – det sterkeste virkemidlet i kunstlags tilknyttingsarbeid både overfor kunstnere og overfor publikum.
Den personlige kontakt mellom et kunstlags ledelse og en håndfull eller så gode kunstnere – i ganske særlig grad kunstnere med utdannelse fra kunstakademi – er av uvurderlig betydning. Den gir innsikt i det som kanskje er aller vanskeligst, men også aller viktigst å forstå, nemlig det særlige verdisystem som hersker i kunstens verden. I kunstlags utstillinger blir kunstverk utstilt i to egenskaper – som åndsverk og som vare. Hvordan er det mulig å håndtere dette helt motsetningsfylte – at et kunstverk på den ene siden nesten skal være noe rent åndelig og renset for materielle og økonomiske overveielser, og på den annen side skal være en vare som skal selges for at kunstneren skal få inntekter? Det å håndtere denne motsetningen, mellom det som ligner noe kommersielt på den ene siden og noe nesten hellig eller religiøst på den andre er noe som bare kan læres gjennom å drive tilknyttende arbeid i personlig kontakt med kunstnere. Det er da viktig å huske at kunstneres inntekter primært går til å finansiere det videre kunstneriske arbeid, og ikke til å øke deres materielle levestandard. Et salg har noe av samme virkning som et stipend – det er en tillitserklæring og en oppmuntring til videre arbeid, og er dessuten en del av det tilknyttende arbeid mellom kunstner, kunstlag og publikum. Det å kunne balansere på en troverdig måte hensynet til kunstnersk verdsettelse og økonomisk inntjening er en vesentlig del av et kunstlags kompetanse.
Da vil man også lære et av kunstens andre paradokser, nemlig at nær tilknytning også kan være forbundet med motsetninger og konflikter. Det aller vanskeligste for et kunstlag med nær tilknytning til kunstnere i geografisk nærhet er å si nei til å holde utstilling med dem. Det er helt nødvendig å si nei til noen. Hvis kunstlaget sier ja til alle, uansett kvalitet og uttrykksform, blir tillitsforholdet mellom utstillende kunstnere og kunstlag svekket. Da får ikke den enkelte kunstner følelsen av å være utvalgt på grunn av sine egne kvaliteter som kunstner og kunstlagets verdsettelse av dem, bare på grunn av en slags plikt laget føler overfor alle. Kunstlaget må lære seg kunsten å fornærme kunstnere ved å overse dem eller å si nei til dem.
”En kunstner er sine gallerier” – i det utsagnet ligger at det er en så nær tilknytning mellom utstillingsarrangør og kunstner at kunstneren blir identisk med sine gallerier. Men identifikasjonen og tilknytningen gjelder også andre veien – ”et kunstlag er sine kunstnere”. For å si det litt mer rett frem og utfordrende – et kunstlag er ikke bedre enn de kunstnerne som stiller ut der. En annen måte å si det på er at et kunstlag er ikke bedre enn det tilknyttingsarbeid det utfører mellom seg selv og kunstnerne, og mellom kunstnerne og publikum.
Nå er det mange måter å være en god kunstner på. En side, den som vanligvis er fremme, er den som kunstkritikere legger vekt på – hvor gode er kunstverkene og hvor godt er de presentert i utstillingslokalene. Det er selvsagt noe som ethvert kunstlag også må vurdere når de søker tilknytning til kunstnere. Men en annen side er egentlig like viktig, og det er hvilket kunstsyn som kunstneren er bærer av, og som kommer til uttrykk – ikke bare gjennom kunstverkene, men også gjennom den personlige kontakt med kunstneren før og under utstillingen. Begge disse sidene ved kunstnerisk kvalitet kan et kunstlag får bedre forståelse av ved å besøke kunstneres atelierer i god tid for utstillingen, som en forberedelse til de tilknyttingsarbeid som skal utføres, både mellom kunstner og kunstlag, og kunstner og publikum. Det å ha nær personlig kontakt rundt kunstneriske spørsmål er kanskje det aller viktigste tilknyttende arbeid. Her har lokale og regionale kunstnere en stor fordel i kunstlagenes tilknyttingsarbeid.
Kunstlag må også være bevisste på at kunstnerne vurderer kvaliteten på kunstlaget før de bestemmer seg for å ha utstilling der. De vurderer deres forberedelser, vilje og evnen til å sette seg inn i kunstnerens arbeider og ”kunstnerskap”, det praktiske utstillingsarbeid, kvaliteten på utstillingslokalene, kontakten med medier, den pedagogiske tilretteleggelse både for voksne og skoleelever i regi av ”Den kulturelle skolesekken” osv. Det er mange måter å være et godt kunstlag på, men like mange dårlige. Ryktet går blant kunstnere om dårlige kunstlag. Et godt kunstlag gjør et godt tilknyttingsarbeid, får et godt rykte og trekker gode kunstnere til seg.
Den utstillingen som under navnet ”Tilknytning” nå arrangeres i regi av Sogn og Fjordane Kunstlag er en invitasjon til kunstlagene i fylket til å bedrive tilknytting til fylkets kunstnere, med det mål å oppnå bedre tilknytning mellom lag og kunstner. Det er et godt tilknyttingstiltak, godt egnet til å skape bedre tilknytning mellom fylkets kunstlag og fylkets kunstnere. Hvis et kunstlag ikke kan være et godt tilknytningspunkt til en del av fylkets egne kunstnere, vil det sannsynligvis heller ikke være dyktige tilknyttere til kunstnere fra andre steder.
Det ligger selvsagt en fare her, som er at fylkets kunstlag og andre kunstinstitusjoner lukker seg inne med tilknytninger bare til fylkets egne kunstnere. Ikke minst kan fylkeskommunal kunstpolitikk stå i fare for å stimulere slike isolasjonstendenser, under dekker av å støtte det regionale kunstliv. Da gjør man disse kunstnerne en bjørnetjeneste. Dersom kunstlag ikke har tilknytning til kunstnere utenfor eget fylke, makter de heller ikke å hjelpe fylkets egne kunstnere til å få tilknytning til kunstlag og andre kunstinstitusjoner utenfor eget fylke. Slike regionale stavnsbånd er lite fruktbare i et lenger tidsperspektiv. Blant annet vil det hemme nyetablering av yngre kunstnere i fylket, kunstnere som kommer utenfor og som kan bringe nye tilknytningsmuligheter inn i fylkets egen kunstverden.
Nå ligger det i begrepet ”Tilknytning” også et helt annet aspekt enn de som er drøftet ovenfor. Det er den tilknytning som kommer til uttrykk i kunstverkene. Kunstnere kan gjennom sine kunstverk blant annet uttrykke sin tilknytning til åndelige verdier, til mennesker eller til landskap og natur. Ved at vi kjenner oss igjen i kunstverkene, på måter som vi synes er kunstnerisk tilfredsstillende, oppstår det også en viss sympatisk forbindelse, en positiv tilknytning, mellom kunstner og publikum. Det er kanskje ikke så rart at landskap – fjell og fjord, skog og dal, foss og tun – står så sentralt både som motiv og tema i norsk kunst. Det er nok denne type tilknytning som publikum legger største vekt på, og som også kunstlagene gjerne vektlegger på publikums vegne i sitt valg av utstillere.
Kunstverkene kan også formidle tilknytning på andre måter. Et hvert menneske har sin smak, og sin kunstsmak. Vi føler nærmere tilknytning til kunstnere som lager kunstverk som faller i vår smak. Et kunstlag signaliserer sin egen smak gjennom de kunstverk som stilles ut, og de som ikke deler denne smaken fordi deres smak er en annen, vil ikke bli dets publikum. Det er da lett å se at begrepet om tilknytning også har i seg trekk av det motsatte, nemlig frastøtning. Vi må ikke være blinde for at store befolkningsgrupper ikke føler noen tilknytning til samtidens kunst, eller kanskje til kunst over hodet. Kunstlagene, som de fleste andre seriøse formidler av samtidskunst, kan betraktes som misjonærer for et kunstsyn mange ikke deler. Vi søker tilknytning til flere, uten at vi kan si at resultatene er så gode. Det er ingen plikt å være kunstinteressert, selv om noen mener at det hører med til god allmenndannelse.
I en slik situasjon bør kunstlagene kanskje tenke seg som deltakere i en egen kunstverden, sammen med kunstnere, kunstnerorganisasjoner, kunstmuseer, kunstkritikere, kunstgallerier, kulturforvaltning, kunstskoler, akademier og andre. Slike verdener er grenseoverskridende, og en regional kunstverden må også delta i en større nasjonal og også internasjonal kunstverden. I en kunstverden, stor eller liten, er det et samhold om felles interesser, til tross for at det også er mange interessekonflikter. Også kunstlag må søke tilknytning til en større kunstverden enn seg selv.
Tilknytning kommer ikke av seg selv – den må arbeides frem. Det er det ”Tilknytning” har som mål.