Farefull ferd til provinsen
Kunstkritikk.no, publisert, ukjent dato
”Tromsø er langt hjemmefra for de aller fleste, også for meg.” Ved slik ettertrykkelig å slå fast at han selv er sentrum og Tromsø er periferi innleder Tommy Olsson sin reportasje om seg selv i Tromsø Kunstforening. Setningen bekrefter det velkjente forhold at Olssons ”jeg” eller ”meg” er det sentrum hans kritikker dreier seg om, ikke den kunsten han ser.
Reportasjens innledning uttrykker imidlertid også det fenomen i norsk kunstliv og kritikk at motsetningen sentrum og periferi er en fast underliggende forståelsesramme i samtalen om kunst. Kunstens verden deles i to – vi som er hjemme i sentrum, de andre som er i periferien – vi og de andre. Kunsten sees alltid hjemmefra, fra det underforståtte sentrum som sitter med makten til å utøve kritikk. Dette enøyde perspektiv har til de grader erobret sinnene at de som er definert ut av sentrum selv føler at de ikke er sett dersom de ikke er sett av noen i sentrum. Derfor blir de sjeldne tilreisende kritikere møtt som en etterlengtet bekreftelse av egen betydning. Slik blir det omfattende og aktive kunstlivet utenfor Oslo noe uvedkommende og lite interessant ”for de aller fleste”. I Bergen er det konstatert at det er lenger fra Oslo til Bergen enn fra Bergen til Oslo. Tommy Olsson gjør avstanden ”hjemmefra” til Nord-Norge til et hovedpoeng i sitt reisebrev. Han går til den ytterste anstrengelse for å skjule at det er sentrum han kommer fra, ikke bare fra Bergen.
Hvis Olsson med sin henvisning til ”de aller fleste” mener kunstkritikere, har han allikevel mer rett enn han muligens tror. Tromsø er faktisk langt hjemmefra for alle aktive kunstkritikere i Norge. Nord for Trondheim bor det bare to av de 87 medlemmene av kunstseksjonen av Norsk kritikerlag. Den ene, fra Bodø, har ikke skrevet kritikker de siste 10 år. Den andre, fra Tromsø, har ikke vært aktiv som kritiker de siste tre år – kanskje lenger. Ingen av dem har skrevet for kunstkritikk.no.
Jeg beklager at jeg ikke kan gi kunstkritikk.no det minste ros for å sende en kritiker ”hjemmefra” til Tromsø. Det kunstkritikk.no burde gjøre, er å utvikle en strategi som på sikt kan gi grunnlag for en selvstendig kritikervirksomhet i de 3-4 kunstsentra man har i Nord-Norge: Bodø, Svolvær, Tromsø og det samiske kunstnermiljøets sentrum i Karasjok. Da kunne man kanskje også oppleve at det kom noen ”langt hjemmefra” for å skrive kritikker av utstillinger i Oslo og Bergen. De ville imidlertid aldri gjøre det til noe poeng i kritikkene.
For de som ikke vet det: Tromsø Kunstforening er en av landets største kunsthaller, i et av Norges flotteste utstillingsbygg. I 10 år, frem til 1983, var jeg foreningens frivillig arbeidende leder og de siste to årene dens første intendant. Byen og kunsten der har fortjent kunstkritikere som føler seg hjemme der, slik jeg fortsatt gjør.