Skrevet 9.6.2018, ikke publisert.
Når nybygget på Vestbanetomten står ferdig, vil Nasjonalmuseet ha fire typer utstillingsrom: det historisk/museale rommet, den hvite kuben, den store hallen og paviljongen. De er fordelt på tre steder: Nasjonalgalleriet, Arkitekturmuseet og nybygget. «Forum Artis» vil ikke ha paviljongen, men de tre andre romtypene.
Den historisk/museale romtypen har likeartede og relativt små rom som ligger på rekke og rad langs akser. I hvert rom peker rommet mot verkene og verkene mot rommet. Ved at de inngår i rekker av rom pekes mot den dominerende kunsthistoriske kontekst verkene skal forstås i, slik det gjør i dagens Nasjonalgalleri og vil gjøres i store deler av «Forum Artis». Utstillingens store fortelling endres i hovedsak ved at kunstverk flyttes fra et rom til et annet, slik at den rekkefølgen de er montert i endres, men uten at rommene endrer form. Det utstilte blir historiske objekter. Utstillingsarkitekturen er i store trekk for all tid bestemt av bygningens første arkitekt. Samtidens kuratorer kan gi det tidskoloritt gjennom endringer av enkeltroms veggfarger og stoff, gulvets materiale, himlingens utforming og belysningens karakter, for å få rom og verk til å tale nærmere sammen.
I den hvite kuben peker rommet mot det utstilte som estetiske objekter her og nå. Det samtidiggjør alt utstilt, uansett hvor gammelt det er, til først og fremst enkeltstående kunstverk, uavhengig av deres alder og form. Rommet er gitt en gang for alle, og alle rom har samme hvite vegger, nøytrale gulv, og en himling som domineres av lysarmatur eller dagslysåpninger. For kunstverk som selv avgir lys erstattes den hvite kuben av den svarte boksen. Arkitekturen i den hvite kuben og den svarte boksen er universelle konstanter, lik i alle land, uavhengig av endringer over tid i kunstverkenes form og materialer. Kunstverkene kan ikke gi noe tilbake til rommet og rommet intet til verkene annet enn at de er kunstverk.
Den store hallen i «Forum Artis» vil stille store krav til sine utstillingsarkitekter, fordi dets indre arkitektur i kraft av sin størrelse og materialitet lett vil overvelde verkene. De må, tror jeg, gripe inn med arkitektoniske virkemidler for å nedskalere hallens enorme volum og tilpasse dens materialitet til de verks dimensjoner og karakter som skal stilles ut og de relasjoner som eventuelt ønskes påvist mellom verkene. Rommet vil trolig fungere best når utstillende kunstnere selv er utstillingens arkitekter.
I Ulltveit-Moe paviljongen på Arkitekturmuseet hersker det ikke et forutbestemt forhold mellom rommet og det utstilte. Med sitt ene rom kan utstillingens arkitekt ikke lage en historie som fortelles gjennom flere rom, veggtekster er overflødige. Helheten rom/utstilling må derfor for hver utstilling skapes som om det var et nytt bygg med en ny arkitekt. Paviljongens arkitekt Sverre Fehn krever av utstillingenes arkitekter at de tenker som arkitekter, men ikke som ham. Noe bedre utstillingsrom for arkitektur kan neppe tenkes. En rekke av arkitekturmuseets utstilling har med slike kriterier for øyet hatt meget høy kvalitet. Ulltveit-Moe paviljongen står arkitekturfaget nærmere enn de romtyper som er under realisering på Vestbanetomten.