Velferdstrygghet
Til: Billedkunst 9. desember 2012
Therese Søgård har en meget interessant reportasje med intervjuer med Håkon Gullvåg og Elisabeth Mathisen i Billedkunst nr. 7/2012. Tittelen ”Det store gapet” viser til de store inntektsforskjeller kunstnere imellom, illustrert med den ”rike” Gullvåg og den ”fattige” Mathisen. Begge arbeider innenfor ”det eksklusive kretsløpets” verdisystem, som Jon Øien og jeg kaller det, i boken ”Det norske kunstfeltet”. Der er kunstnerisk anerkjennelse, det vil si symbolsk kapital, viktigere enn markedskapital. Penger, enten det er fra stipendier eller salg, er bare et middel til å nå kunstneriske mål. Det går også ut over deres levestandard, for, som Søgård skriver, ”kunstneren vil maksimere sin kunstneriske arbeidstid på bekostning av personlig inntekt og levestandard”. En konsekvens av dette er blant annet at man ikke kan stipendiere kunstnere til økt levestandard, bare til økt kunstnerisk virksomhet.
Det er trolig hovedårsaken til at billedkunstneres gjennomsnittlige personinntekt relativt sett har stått stille de siste 40 årene, til tross for en sterk meget økning i det samlede stipendiebeløp og forbedring i markedsmuligheter. Mens 950 yrkesaktive kunstnere måtte dele på snaue 250 stipendier i 1970, kunne 2200 yrkesaktive kunstnere dele på 1890 stipendier i 2010. Andelen som får stipend er økt fra ca 25 % til om lag 80 % (se tabell 10.17 i vår bok ”Det norske kunstfeltet”). Man kan nå med en viss rett si at ”alle får”. Men stipendienes realverdi per mottaker har stått stille. Den stipendiepolitikk som NBK har stått for, har vært særdeles vellykket hvis den måles etter antall mottakere av stipendier, etter den samlede stipendiepott og etter økt kunstnerisk virksomhet og produksjon. Men den har vært lite vellykket dersom målet har vært å øke kunstneres levestandard etter at de har dekket sine kunstneriske utgifter og avsluttet sitt arbeide på atelier eller verksted.
Jeg tror tiden er inne for NBK å gjøre to radikale endringer i sin politikk overfor staten. Den ene er å sette vekst i størrelsen på stipendiene foran vekst i antall stipendier. Det tror jeg er lett å få til. Den andre er få i stand avtaler med staten som sikrer et stort antall billedkunstnere et minimum av velferdsrettigheter. Det er nok vanskeligere. Et praktisk mål ville være at de fikk rettigheter som tilsvarte det de ville ha krav på om de var ansatt i offentlig sektor, på nivå med for eksempel en lektor i videregående skole. Elisabeth Mathisen burde ha krav på samme nivå på velferdsgoder som Håkon Gullvåg, men ikke på samme salg, stipendier og kunstneriske anerkjennelse. ”Garantert minsteinntekt” bør erstattes av ”garantert minimum av velferdsrettigheter” og omfatte langt flere kunstnere enn GI. Det vil utvide kunstneres økonomiske handlingsrom, som er så lite i dag for de som først og fremst søker kunstnerisk anerkjennelse. Velferdstrygghet bør prioriteres foran stipendietrygghet, større stipendier til færre foran små stipendier til alle.